Prekentekst: Matt 21,1-11[1]
GT-tekst: Sal 24,1-10[2]
Brevtekst: Rom 13,11-12[3]
Fortellerteksten: Matt 21,1-17 (utvidet prekentekst)[4]
Adventstiden er tiden i kirkeåret hvor vi venter på kongen som skal komme. Tiden hvor vi skjerper fokus på det Jesus representerer i denne verden. Denne forventningen har for oss kristne en dobbel betydning. Vi venter på at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde, på den siste dag når historien rulles sammen. Samtidig gir ikke denne forventningen mening uten at vi minnes Jesu første komme som menneske i Israel for 2000 år siden.
Bibelen bruker kongebegrepet om Jesus, noe som virker ganske fremmed for oss i senmoderne Norge, men kort sagt forventes det et enevelde hvor Jesus representerer alle de tre statsmaktene: storting, regjering og domstol.
Denne forventningen om en konge som skulle bli født, var en sterk forventning blant jøder flere hundre år før Jesus-hendelsene fant sted. Jødene så for seg en kongeskikkelse som kom med den store kongen Davids makt og overlegenhet (for de som husker fortellingen om David og Goliat); en konge som skulle knuse romermaktens jerngrep og å frigjøre Israel fra keiseren. Hør bare på forventningen i dagens salme, som ble vekselsunget under israelsfolkets festdager på vei inn i tempelet i Jerusalem: ”Hvem er denne ærens konge? Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid.” Men prekenteksten forteller oss at denne ærens konge, som ”har grunnlagt jorden på havet, (og) grunnfestet den på strømmende vann”, kom med en helt annen makt: en makt i sårbarhet.
Rundt påsketider iscenesatte Jesus sin egen innmarsj i Jerusalem som en konge for Israel, men han red inn på et esel(!?) (NB. Sjekk profeten Sakrajas messiasprofeti i kp.9 v.9. Jesus visste hva han gjorde). Han hadde ingen soldater, bare syngende kjortelkledde disipler som vaiet med palmegrener. Jeg forestiller meg at de romerske soldatene som overvåket dette oppstyret må ha flirt seg skakk: ”For en idiot!”
Esel er ikke symbol på makt eller noen som er mektig i strid. Mannen i gata som synger og vaier med palmegrener er ingen trussel mot statsmakten! Dette er jo symboler på fattigdom og ydmykelse. Jesus må ha vært svært bevisst på å vise seg som en fredskonge, ikke en maktkonge.
Adventstiden har også en tredje betydning: Jesus kommer til oss akkurat nå. Han viser hva sann makt består i. Livet handler ikke om å ta makt over hverandre, men å tjene, oppmuntre og å vise omsorg med hverandre. Som kristne tilber vi ikke makt og overlegenhet, vi venter heller ikke på det, men ydmykhet og tjenestevillighet.
Jeg kjenner meg utfordret, fordi jeg altfor ofte har nok med meg selv. Jeg har sterke meninger og blir fort ivrig etter å banke inn alle mine meninger og argumenter, men glemmer fort mennesket jeg prater med. Jeg er mer opptatt av å fremstå sterk og vellykket, enn å delta i min nestes svakhet og fattigdom; en fattigdom som vi forøvrig alle bærer i våre liv på en eller annen måte.
Vi er alle fattige på den måten at vi er ufullkomne: En erkjennelse som vi i mer eller mindre grad kjenner på, men som det definitivt er vanskelig å kjenne på. Det viktige er uansett å komme med fred der vi er, enn å ha rett i ett og alt, og å vise omsorg, fremfor å skulle fremstå som så forbasket flink og lykkelig hele tiden. (For all del: Det er nydelig hvis du er flink og kjenner deg lykkelige. Jeg snakker om hvordan vi arbeider med å fremstå flinke og lykkelige som lite verdifullt).
Folket sang: ”Hosianna”, da Jesus
red inn i Jerusalen på eselet. Det betyr: ”Frels oss nå!”, eller oversatt ”Redd
oss nå!” For Jesu disipler ble dette redningshåpet en gedigen skuffelse. Redningsmannen ble torturert og drept. Eselrytteren ble ingen seiersherre, men en "jackass" på et kors, (se bildet).
Men i horisonten av dette håndpåtakelige nederlaget foreligger det noe uhørt fascinerende eller provoserende: oppstandelsen...
Bønn:
Redd oss nå, du som er i det høyeste! Hjelp oss å være sammen med deg om å bringe fred der det er uro, og omsorg der det er angst. La oss først og fremst se menneskene rundt oss, når vi vil hevde hva som er rett; la oss handle rett fremfor å ha rett.
GT-tekst: Sal 24,1-10[2]
Brevtekst: Rom 13,11-12[3]
Fortellerteksten: Matt 21,1-17 (utvidet prekentekst)[4]
Adventstiden er tiden i kirkeåret hvor vi venter på kongen som skal komme. Tiden hvor vi skjerper fokus på det Jesus representerer i denne verden. Denne forventningen har for oss kristne en dobbel betydning. Vi venter på at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde, på den siste dag når historien rulles sammen. Samtidig gir ikke denne forventningen mening uten at vi minnes Jesu første komme som menneske i Israel for 2000 år siden.
Bibelen bruker kongebegrepet om Jesus, noe som virker ganske fremmed for oss i senmoderne Norge, men kort sagt forventes det et enevelde hvor Jesus representerer alle de tre statsmaktene: storting, regjering og domstol.
Denne forventningen om en konge som skulle bli født, var en sterk forventning blant jøder flere hundre år før Jesus-hendelsene fant sted. Jødene så for seg en kongeskikkelse som kom med den store kongen Davids makt og overlegenhet (for de som husker fortellingen om David og Goliat); en konge som skulle knuse romermaktens jerngrep og å frigjøre Israel fra keiseren. Hør bare på forventningen i dagens salme, som ble vekselsunget under israelsfolkets festdager på vei inn i tempelet i Jerusalem: ”Hvem er denne ærens konge? Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid.” Men prekenteksten forteller oss at denne ærens konge, som ”har grunnlagt jorden på havet, (og) grunnfestet den på strømmende vann”, kom med en helt annen makt: en makt i sårbarhet.
Rundt påsketider iscenesatte Jesus sin egen innmarsj i Jerusalem som en konge for Israel, men han red inn på et esel(!?) (NB. Sjekk profeten Sakrajas messiasprofeti i kp.9 v.9. Jesus visste hva han gjorde). Han hadde ingen soldater, bare syngende kjortelkledde disipler som vaiet med palmegrener. Jeg forestiller meg at de romerske soldatene som overvåket dette oppstyret må ha flirt seg skakk: ”For en idiot!”
Esel er ikke symbol på makt eller noen som er mektig i strid. Mannen i gata som synger og vaier med palmegrener er ingen trussel mot statsmakten! Dette er jo symboler på fattigdom og ydmykelse. Jesus må ha vært svært bevisst på å vise seg som en fredskonge, ikke en maktkonge.
Adventstiden har også en tredje betydning: Jesus kommer til oss akkurat nå. Han viser hva sann makt består i. Livet handler ikke om å ta makt over hverandre, men å tjene, oppmuntre og å vise omsorg med hverandre. Som kristne tilber vi ikke makt og overlegenhet, vi venter heller ikke på det, men ydmykhet og tjenestevillighet.
Jeg kjenner meg utfordret, fordi jeg altfor ofte har nok med meg selv. Jeg har sterke meninger og blir fort ivrig etter å banke inn alle mine meninger og argumenter, men glemmer fort mennesket jeg prater med. Jeg er mer opptatt av å fremstå sterk og vellykket, enn å delta i min nestes svakhet og fattigdom; en fattigdom som vi forøvrig alle bærer i våre liv på en eller annen måte.
Vi er alle fattige på den måten at vi er ufullkomne: En erkjennelse som vi i mer eller mindre grad kjenner på, men som det definitivt er vanskelig å kjenne på. Det viktige er uansett å komme med fred der vi er, enn å ha rett i ett og alt, og å vise omsorg, fremfor å skulle fremstå som så forbasket flink og lykkelig hele tiden. (For all del: Det er nydelig hvis du er flink og kjenner deg lykkelige. Jeg snakker om hvordan vi arbeider med å fremstå flinke og lykkelige som lite verdifullt).
 |
Alexamenos grafitto:
Et av historiens eldste
krusifiks, datert fra det 2. eller 3. årh. var et mobbekrusifiks. Jesus er avbildet med
hodet til en jackass/
et eselhode. Tekst:
Αλεξαμενος ϲεβετε
θεον. ϲεβετε. Norsk:
"Alexamenos tilber
sin Gud".
|
Men i horisonten av dette håndpåtakelige nederlaget foreligger det noe uhørt fascinerende eller provoserende: oppstandelsen...
Bønn:
Redd oss nå, du som er i det høyeste! Hjelp oss å være sammen med deg om å bringe fred der det er uro, og omsorg der det er angst. La oss først og fremst se menneskene rundt oss, når vi vil hevde hva som er rett; la oss handle rett fremfor å ha rett.
Hjelp oss i denne adventstid å vente på den kongen du kom som, og ikke som den kongen vi vil at du skal komme som. Gi oss håp og tro på at din makt i sårbarhet til slutt overvinner all maktmisbruk og overgrep som preger denne verden; at din makt overvinner dødens krefter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
fra evighet og til evighet.
Amen![5]
[1] 1 Da de nærmet
seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av
sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal
dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og
lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare:
‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette
skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:
5 Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og
hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem,
og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over
veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og
mengden som gikk foran, og de som fulgte etter,
ropte:
Hosianna, Davids
sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte:
«Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra
Nasaret i Galilea.»
[2] 1 En
salme av David.
Jorden og det som fyller den, hører Herren
til,
verden og de som bor der, er
hans.
2 For han har grunnlagt jorden på
havet,
grunnfestet den på strømmende
vann.
3 «Hvem kan gå opp på Herrens
fjell,
hvem får stå på hans hellige
sted?»
4 «Den som har skyldfrie hender og et rent
hjerte,
som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk
ed.
5 Han får velsignelse av
Herren
og rettferd fra Gud, sin
frelser.»
6 «Dette er en slekt som vender seg til
ham,
som søker ditt ansikt, Jakobs Gud.»
7 «Løft hodet, dere
porter,
ja, løft dere, eldgamle
dører,
så ærens konge kan dra
inn!»
8 «Hvem er denne ærens
konge?»
« Herren, sterk og
mektig,
Herren, mektig i
strid.»
9 «Løft hodet, dere
porter,
ja, løft dere, eldgamle
dører,
så ærens konge kan dra inn!»
10 «Hvem er han, denne ærens
konge?»
« Herren Sebaot, han er ærens konge.»
[3] 11 Dessuten
vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen,
for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12 Natten
er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og
kle oss i lysets rustning.
[4] 12 Så
gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der.
Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa
til dem: «Det står skrevet:
Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en
røverhule.»
14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet
dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og
hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og
spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri
lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania.
Der ble han natten over.
[5] Kilder:
Mari og Paul Erik Wirgenes: fra søndag til søndag –Et møte med kirkeårets tekster 1. rekke (2103, Verbum) ;
Olav Skjevesland: Den gode jord-Søndagens evangelietekster 1. rekke Advent – Kristi kongedag (2013, Verbum)
Mari og Paul Erik Wirgenes: fra søndag til søndag –Et møte med kirkeårets tekster 1. rekke (2103, Verbum) ;
Olav Skjevesland: Den gode jord-Søndagens evangelietekster 1. rekke Advent – Kristi kongedag (2013, Verbum)
