Hvorfor kirkeårsblogg? (Det lange svaret)

Denne bloggen tar sikte på å gjøre en reise gjennom kirkeårets tekster slik vi finner dem i 1. rekke, Norsk bibel 2011. Disse tekstene finnes også på bibelen.no under søndagens tekster.

Hva er motivasjonen for denne bloggen?

1.    Først og fremst er dette en fin måte for meg selv å leve meg inn i troens kjerne og opphav. Med å skrive denne bloggen utfordrer jeg meg selv til å møte det kristne livets kjerne, og i neste omgang utfordres jeg til å aktualisere dette møte i min hverdag. Hvordan skal dette gi mening for meg? 

2.    Deretter er det et håp at denne bloggen kan inspirere de som tror, de som tror litt og de som ikke tror i det hele tatt til å få en sjanse å møte essensen i den kristne tro, uten alt støyen. Altså  bli med meg i letingen på meningen med livet. Er den kristne troen meningsløs eller er den meningsfull? I så fall, er det livets ytterste mening: Gud? Eller er det bare fine eksempler på et godt liv? 

3.    En tredje motivasjon er at min egen forsamling, Pinsekirken Filadelfia Tromsø, som jeg er pastor i, kan følge sin egen pastors åndelige hverdagsvandring i møte med Jesus fra Nasaret. 

Hva er bakgrunnen til å blogge om kirkeåret:

Kristendom og kristen tro har mange lag og mange interessefelt. Kristentroen blir også stadig utfordret i møte med nye tider og nye kulturer. Alt dette er positivt for en som ønsker å leve som kristne i verden, men ytre og indre påvirkninger kan også føre til at kildene til den kristne troen vannes ut og at essensen havner utenfor synsfeltet.

Man kan trygt si at min egen kirketradisjon, pinsebevegelsen, er et resultat av moderne idèhistoriske prosesser. Opplysningstidens gryende demokratiske idealer og romantikkens emosjonelle inderlighetskrav, gav sterk vind i seilene for denne nye kristne bevegelsen ved det forrige århundreskifte. Samtidig vokste det frem en sekulærhumanisme og etter hvert nyreligiøsitet som noen ganger kan ha mistenkelig like trekk som norsk pinsepraksis og –lære.

Dette har ført til mange forvirrede og skuffede mennesker. Mye vond er gjort i kristendommens navn, men mye bra er også gjort. Likevel er det et sterkt ønske for meg å sette fokus der det hører hjemme.

*

De fleste teologer vil være enig i at det finnes én primærkilde til den kristne troen: Jesus Kristus. Da taler vi ikke om en følelse av Jesu nærvær, men hans konkrete jordiske liv. Apostelen Johannes sier det slik:  

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.” Joh. 1,18

       

Det er en allmennmenneskelig erfaring å søke etter sitt genetiske opphav og som kristne tolker vi det som at vi i ytterste grad lengter etter vårt skaperopphav. I kristen tro finner denne lengselen sitt gjensvar i Gud den treenige: Fader, Sønn og Hellig ånd.

Nå tror vi at Gud er årsaken til alt det fysiske, men er ikke selv fysisk. Dermed er vi mennesker avskåret fra å ha noen som helst kunnskap om Guds eget vesen. Vi kan prøve å avlese Gud i hans skapte verden, men den er temmelig ambivalent. Det ser ut som alt er ordnet for det gode, men det er flere faktorer som kan få oss til å tvile på det. Det er derfor Gud sendte sitt eget liv for å leve som et menneske på jorden. Ved at Gud ikler seg kjøtt og blod, altså inkarneres, er Gud ikke lenger skjult i den fysiske verden, men åpenbar for hver og en som vil se, høre, føle, lukte og smake.

Jesus, snekkersønnen, er ufravikelig om vi vil vite hvem Gud er. Der kirken har mistet fokus på Jesu liv, død og oppstandelse, der har kirken mistet fokus på det som utgjør kristen tro. Dessverre finnes det flere slike kirkelige forsamlinger. Alt for ofte møter jeg tidligere kristne fra pinsesammenhenger som er oppgitt av all tøvet de har møtt i sine kristne sammenhenger, og flere er bent frem blitt ateister.

Min erfaring er at det er mye elendig kristenpraksis og -lære ute å går. Det er derfor mitt ønske å sette fokus på den kristne troens kjerne: Jesus Kristus.

Hvorfor Bibelen?

Bibelens tre første kapitler forteller en fortelling om hvordan alt ble skapt til det gode, men at det kom inn et ødeleggende element som forpurret det opprinnelige. Deretter bevitner resten av Bibelens første del, Det gamle testamentet, en intens lengsel tilbake til sitt opphav. Det gamle testamentets menn og kvinner, konger og dronninger, profeter og profetinner lever et liv hvor lengselen etter opphavet, fører til en tale om Gud. Menneskene i disse tekstene møter verdens gleder og sorger, og opplever at det livet som er alle tingenes opprinnelse av og til åpenbarer seg for å gi mening til livserfaringene. Alle disse forsøkene på å si noe om hvem Gud er og tolkningene av Guds åpenbaringer er prøvende, tentative og feilende.

En lengsel etter en konkret redning og et konkret ”hjemland” starter tidlig å utforme seg. Etter hvert trer det frem en lengsel etter en redningsmann: En Messias som skal bringe med seg et nytt ”hjemland”. I sum kan vi si at hele Det gamle testamentet vitner om og lengter etter Messias: Den vi kristne anser Jesus fra Nasaret å være.

I det nye testamentet får vi et direkte møte med denne Jesus fra Nasaret. Det er fire bøker som gjengir øyenvitner til Jesu vandring på jorden. Det er i disse bøkene, kalt evangelier, at vi møter Gud ansikt til ansikt. Det er disse fortellingene som stiller oss mennesker alle de viktigste spørsmålene i livet: Hvem er alle tingenes opphav, hvem er vi, hvem er vi til for og hvem skal vi bli? Det er disse spørsmålene som preger de første kristne som vi kan lese om i en egen bok: Apostlenes gjerninger. 

Fortellingene om Jesus fordrer etterfølgelse for den som tror på det som fortelles. Denne etterfølgelsen møter på stadig nye utfordringer, når troens sprer seg langt utenfor sitt opprinnelige utspring: Israel. Hvordan tro og leve i romersk kultur, orientalsk eller hellenistisk kultur? Det er dette brevene i Det nye testamentet er et resultat av; de besvarer spørsmålene som oppstår i møte med Jesu Kristi liv, død, oppstandelse og himmelfart.

Til slutt i Bibelen foreligger det et brev til syv menigheter som handler om apostelen Johannes´ syn av denne verdens siste dager. Der ser han hvordan historien rulles sammen og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, hvorpå de døde får sine kropper tilbake og det skapes en ny jord: en ny himmel på jorden.           

*

Jesus Kristus er for kristne den eneste personen i verdens historie som gir et fullkomment bilde av hvem den ikke-fysiske Gud er. I hellenistisk tid var ”logos” et kjernebegrep for å forstå hvilken mal alle de fysiske tingene var skapt etter. Oversatt betyr logos: ord. Ordet er den perfekte formen alle ting er formet i og som alle ting lengter etter å finne tilbake til. Alle ting lengter etter å komme i form, så å si. Altså, alle ting har mistet noe av sitt utgangspunkt og lengter etter å bli lik malen: Ordet.

Apostelen Johannes sier at Jesus Kristus er Guds ord, altså Ordet, som alle de fysiske ting er formet etter. Alt det som skrives i Bibelen før Jesus kom omhandler mennesker som vitner om ham og som lengter etter hans komme. Alle som skriver etter at Jesus var kommet forsøker å la hans liv og lære gi mening til tilværelsen og de lengter etter den dagen når han skal komme igjen ved denne verdens siste time. Alt i Bibelen handler om Jesus, fordi det er i Jesu liv verdens opphav avsløres og meningen med universet åpenbares. Det er derfor Bibelen kalles Guds Ord: Den vitner om Ordet som ble mennesket: Jesus Kristus.

Hvorfor Kirkeårets tekster?

Oppgaven å arbeide med å la Jesu liv gi mening til tilværelsen stopper ikke med Bibelens brever, nei, det er en oppgave for hver ny generasjon, til en hver ny tid i alle verdens land og kulturer. Hva Jesu liv har å si for deg og  meg i dag, gir seg ikke selv ved bare å lese i Bibelen. Kirkehistorien er som en 2000 år lang fortsettelse av Bibelens brever. Det er av denne grunn kirkehistorie er så viktig; den gir oss eksempler på hvordan troen på Jesus skal aktualiseres, men den gir også eksempler på hvordan den ikke skal aktualiseres. Uansett, Jesu liv må stadig aktualiseres til vår tid og til vår hverdag. Det er her kirkeårets tekster kommer inn.

Kirkeårets tekster kommer som tre (fire) tekstutdrag. Som regel er det ett tekstutdrag fra Det gamle testamentet, ett fra evangeliene og ett fra brevene. Ofte gir tekstutdraget fra Det gamle testamentet et bakteppet som setter evangelieteksten inn i en bakgrunnsramme, og brevteksten er ofte et eksempel på hvordan de første kristne responderte og praktiserte det nye Jesus kom med.

Dermed er kirkeårets tekster bygget opp på en måte som aktiviserer hele det bibelske univers ved å la Jesu liv forstås med bakgrunn i hans kulturelle referanser, og hvordan denne fortellingen har blitt praktisert og aktualisert i den første kristne tid, og hvilke håp til fremtiden og om evigheten dette gir.

Kirkeåret er grovt sett delt i to deler: Den første delen av året som går fra Advent til Pinsedag følger vi Jesu liv fra unnfangelsen til hans himmelfart og sendelse av Ånden på pinsedag. Deretter følger halvåret som kalles Treenighetstiden. Denne tiden er menighetens tid, altså etterfølgelsens tid.

Der første del av året er mer kontemplativt og mediterende er andre del av året utfordrende til konkret praktisering av troen; der første del av året setter fokus på hvem Jesus er i forholdt til oss, setter andre del av fokus på hvem vi er i forholdt til Jesus. Selvfølgelig finnes begge elementer gjennom hele året, men det foreligger forskjellig vekting, noe du vil merke hvis du følger denne bloggen.

Kort sagt: Kirkeåret er en systematisk ramme som konstant leder oppmerksomheten inn mot kristendommens essensielle kilde: Guds avbilde: Jesus Kristus.

Sluttord: Den hellige ånd!

Jesus selv lærer at de som kommer til tro på ham skal få hjelp av Den hellige ånd i møte med hans liv. Den hellige ånd er også en del av Guds eget liv som ble sendt inn i den fysiske verden etter Jesu himmelfart.

Den hellige ånd vil lede alle mennesker inn til fortellingene om Jesus, for deretter å lede dem ut i hverdagen med fortellingene. Den hellige ånd vil gjøre Kristus levende i våre kropper i møte med familierelasjoner, venner, kollegaer, medstudenter, bekjente, naturen, samfunnet og verden. Alt til Guds ære!