Så var det en av disse
nettene igjen. Jeg får ikke sove. Jeg har angst. Panikken brer seg som kald
gjørme over hele kroppen. Det stikker som nåler i hodebarken og gjør vondt i
magen.
”Tenk om jeg har tatt
feil. Tenk om Gud ikke finnes. Tenk om døden er endelig.
Tenk om jeg ikke skal få
se de jeg elsker igjen.”
Jeg begynner å be
frenetisk: ”Gud, Gud, Gud, Gud, Gud! Hå, Herre Gud, gud… Gud!”
Jeg griner, men det er
uten tårer. Jeg er for redd til å produsere tårer.
Solen stiger ikke opp
etter en natt med lite søvn. Det er mørketid. Jeg gnir meg i øynene og tenker:
”Er det legitimt å være pastor og samtidig få slike små panikkanfall av angst?”
Angst for at det jeg har satset hele livet og karrieren på kanskje er bullshit.
”Kjære Gud, forbarm deg
over meg!”
NRK har kringkastet Salmeboka minutt for minutt. 899 salmer.
Jeg har ikke hørt gjennom alle, men har en plan om det. Det slår meg at salmene
evner å gi et språk til det meste av menneskets væren i verden i møte med tro
og tvil, håp og nederlag, glede og sorg, helse og sykdom, liv og død og
eksistensiell angst. Eksistensielle spørsmål som hvem jeg er, hva meningen med livet er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal, er ikke alltid klinkeklart
ei heller hos prester eller andre ledende røster i kirken. Det er en trøst å
høre salmetekster fra profilerte prester og kirkefolk som kan utrykke angst og
anfektelser i troslivet.
Jeg er ikke alene.
Den amerikanske blinde dikteren
Fanny Crosby som levde i Amerika på midten av 1800-tallet fikk stor betydning
for flere tusen troende. Hun visste godt at det kristne budskapet var gode
nyheter for alle, men likevel skrev hun en salme som heter, Pass Me Not, O Gentle Savior. På norsk
er heter den, Gå meg ei forbi, o Jesus.
Dette er kanskje ikke god
teologi, men det er ord som uttrykker sann nød i et lengtende menneske. At
salmene ikke er teologisk korrekte, men er villige til å la tvilen og nødens
rop få komme til ordet er noe av styrken i salmeskatten. Det er ærlig, rått og
brutalt. Akkurat slik livet ofte kan oppleves.
Jeg kjenner det er rom
for meg i kirken. Ikke bare rom for meg, men jeg kan få lov til å være pastor,
selv om noen netter kan være angstfulle. Salmeekspertene må bare arrestere meg
nå, men det er et språk som mangler i salmene og det er den senmoderne
eksistensielle angsten.
Hva mener jeg med det?
Jo, at alle salmene ser
ut til ikke å tvile på Guds eksistens. Angsten handler mye om redsel for å være
glemt av Gud, at Gud skal straffe eller unngå å velsigne akkurat meg. De kan
også utrykke utrygghet i verden, men det ser alltid ut som at det aldri er noen
tvil på om Gud faktisk finnes.
Min største angst er at
Gud rett og slett ikke finnes. Og det er en traumatisk tanke. Opplevelsen av å
være ubetinget elsket er da bare et bedrag. Trøsten av at Gud vil passe på meg
og de jeg elsker er håpløs. Håpet om det evige liv er idiotisk. Den
fundamentale måten jeg kjenner meg trygg og ivaretatt er alvorlig truet.
Følelsen av angst som de
gamle hadde og har, er nok den samme; angsten er nok like voldsom, men
konteksten er veldig annerledes. Språket for en redsel om at Jesus kanskje ikke
var den han sa at han var er ikke der, og det kan smerte.
Jeg føler meg alene med
tvilen.
Hvis Gud finnes er jeg
ikke tvil om at jeg skal få dele livet i paradis med Jesus og sammen med de
fleste mennesker som lengter etter sannhet og rettferdighet på jorden. Jeg er
ikke redd for helvete eller å bli forkastet av Gud. Jeg er ikke redd for at Gud
ikke er glad i meg eller at Gud skal slutte å passe på meg.
Jeg er redd for at Gud
ikke finnes;
at Gud er en
rasjonalisering av redselen for ikke å være elsket og et selvbedrag på grunn av redselen for å dø og bli
til intet.
For meg er helvete at
døden er slutten…
Det helvete der er jeg så
redd for at det kan stjele nattesøvnen og å gi meg små øyeblikk med kaldsvette av
panikkangst.
Kan jeg være skikket som
pastor med slike opplevelser?
Hm… jeg liker å tenke at
det gjør meg til en bedre pastor.
Min angst og tvil er ikke
bundet til en intellektuell resonnering. For når jeg tenker på hvor vakkert
livet blir om vi bare følger Jesu eksempel, blir jeg helt varm over hele meg.
Jesus er det mennesket som skaper et pusterom i menneskehetens vold og
destruktivitet. Jesus er for god til å være sann. Dermed faller det som en logisk
konsekvens å stole på Jesu ord om å være Guds egen Sønn og verdens redning,
både i liv og gjennom død. Å tro på at Jesus er den han sa han var gir meg den
ytterste intellektuell tilfredstillelse. Å skulle bli ateist oppleves som et
intellektuelt takras: så fattig og usselt.
Den synkende følelsen av
å være lurt er emosjonell og ikke intellektuell. Vel, som en som har en
forkjærlighet for naturvitenskaplig empiri, så er Jesu oppstandelse en svær
kamel å svelge. Eller, jeg kan gjerne tro at Jesus sto opp fra de døde, men jeg
sliter med å tro at det kan skje meg. At jeg, etter at kroppen min er råtnet og
forsvunnet i jorden igjen skal få en ny kropp hvor døden ikke lenger er en
realitet.
Jeg kan til og med tro på
at folk blir vekket opp fra de døde, for de dør jo igjen før eller siden.
Men
en endelig oppstandelse?(!)
Alt vi erfarer her er at
døden er endelig. Det er ingenting uendelig med livet. Livet er den tingen som
er forbigående. I hvert fall individenes liv: mitt og ditt liv.
Likevel blir et liv for
meg levd med håp om oppstandelse til et evig liv, med full aksept og
inkludering av universets opphavsmann, mettet med mening. Hverdagen blir
lysere. Motivasjonen til å oppmuntre og være barmhjertig mot alle, ja, selv
de som misliker meg, får fornyet kraft. Det er som at livets ytterste mening
får sin gjenklang i det kristne budskapet og i Jesus Kristus. Derfor leder jeg
en pinsemenighet og preker søndag etter søndag med frimodighet og uten tvil om kraften de gode nyhetene om Jesus har til å forvandle alle mennesker. Altså
forvandle oss til å leve ut livets ytterste mening.
Å ha fullført ett år med
kirkeårets tekster har bare forsterket min fascinasjon for Jesus, både som et
vakkert mennesker og som verdens redning. Jeg har altså et håp om det evige liv,
men noen ganger overveldes jeg av en voldsom emosjonell tvil og da trenger jeg
et språk som ennå ikke er blitt språkliggjort i kirken. (Ikke som jeg
kjenner til i hvert fall).
Etter å ha fulgt med på
NRKs salmemaraton ble jeg inspirert til å sette ord på min egen eksistensielle
angst i form av en taktfast salme. Jeg har ennå ikke satt melodi eller
overskrift på salmen, men teksten går som følger:
Vers.
Dødens stryk, for vill og for hard.
Jeg vet ikke om det er mulig å ta seg over.
Jesus sier han med meg går i par.
Jeg vet ikke om Kristus kan holde det han lover.
Refr.
Kristus, Kristus, Kristus!
Dra meg over! Lys opp mørke!
Lukk opp porten! Leg mitt sår!
Jeg tynges under dødens vilkår!
Vers.
Dødens mørke, for kald og for svart.
Jeg vet ikke om det er mulig å la det lyse.
Jesus sier han leder gjennom natt.
Jeg vet ikke om Kristus kan hindre meg i å fryse.
Refr.
...
Vers.
Dødens port, for trang og for strid.
Jeg vet ikke om det er mulig å åpne den opp.
Jesus sier han gjør den høy og vid.
Jeg vet ikke om Kristus kan heve et evig stopp.
Refr.
...
Vers.
Dødens brodd, uhelbredelig.
Jeg vet ikke om det er mulig å lege mitt sår.
Jesus sier han får meg frisk og fri.
Jeg vet ikke om Kristus kan endre dødens vilkår.
Refr.
Kristus, Kristus, Kristus!
Dra meg over! Lys opp mørke!
Lukk opp porten! Leg mitt sår!
Jeg tynges under dødens vilkår!
Mange kan sette ord på
dette mye bedre og mer poetisk enn jeg kan, men et sted må man starte.
Denne kristne senmoderne
angst kan ikke lenger forbli i tabuens område. Den må få et språk som ikke
nødvendigvis er ateistisk, men genuint kristen. Jeg håper jeg med dette
blogginnlegget kan få være med å bryte ned denne type senmoderne troskrisetabu.
Det ble en merkelig
refleksjon over et år med kirkeårets tekster, men her står jeg nå da.
Takk for nå!
Med kjærlig hilsen til alle
som har vært innom og lest
Thomas Erlandsen
