En pastors eksistensielle angst - Tanker etter ett år med kirkeårets tekster

Så var det en av disse nettene igjen. Jeg får ikke sove. Jeg har angst. Panikken brer seg som kald gjørme over hele kroppen. Det stikker som nåler i hodebarken og gjør vondt i magen.

”Tenk om jeg har tatt feil. Tenk om Gud ikke finnes. Tenk om døden er endelig.

Tenk om jeg ikke skal få se de jeg elsker igjen.”

Jeg begynner å be frenetisk: ”Gud, Gud, Gud, Gud, Gud! Hå, Herre Gud, gud… Gud!”

Jeg griner, men det er uten tårer. Jeg er for redd til å produsere tårer.

Solen stiger ikke opp etter en natt med lite søvn. Det er mørketid. Jeg gnir meg i øynene og tenker: ”Er det legitimt å være pastor og samtidig få slike små panikkanfall av angst?” Angst for at det jeg har satset hele livet og karrieren på kanskje er bullshit.

”Kjære Gud, forbarm deg over meg!”

NRK har kringkastet Salmeboka minutt for minutt. 899 salmer. Jeg har ikke hørt gjennom alle, men har en plan om det. Det slår meg at salmene evner å gi et språk til det meste av menneskets væren i verden i møte med tro og tvil, håp og nederlag, glede og sorg, helse og sykdom, liv og død og eksistensiell angst. Eksistensielle spørsmål som hvem jeg er, hva meningen med livet er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal, er ikke alltid klinkeklart ei heller hos prester eller andre ledende røster i kirken. Det er en trøst å høre salmetekster fra profilerte prester og kirkefolk som kan utrykke angst og anfektelser i troslivet.

Jeg er ikke alene.  

Den amerikanske blinde dikteren Fanny Crosby som levde i Amerika på midten av 1800-tallet fikk stor betydning for flere tusen troende. Hun visste godt at det kristne budskapet var gode nyheter for alle, men likevel skrev hun en salme som heter, Pass Me Not, O Gentle Savior. På norsk er heter den, Gå meg ei forbi, o Jesus.

Dette er kanskje ikke god teologi, men det er ord som uttrykker sann nød i et lengtende menneske. At salmene ikke er teologisk korrekte, men er villige til å la tvilen og nødens rop få komme til ordet er noe av styrken i salmeskatten. Det er ærlig, rått og brutalt. Akkurat slik livet ofte kan oppleves.

Jeg kjenner det er rom for meg i kirken. Ikke bare rom for meg, men jeg kan få lov til å være pastor, selv om noen netter kan være angstfulle. Salmeekspertene må bare arrestere meg nå, men det er et språk som mangler i salmene og det er den senmoderne eksistensielle angsten.

Hva mener jeg med det?

Jo, at alle salmene ser ut til ikke å tvile på Guds eksistens. Angsten handler mye om redsel for å være glemt av Gud, at Gud skal straffe eller unngå å velsigne akkurat meg. De kan også utrykke utrygghet i verden, men det ser alltid ut som at det aldri er noen tvil på om Gud faktisk finnes.

Min største angst er at Gud rett og slett ikke finnes. Og det er en traumatisk tanke. Opplevelsen av å være ubetinget elsket er da bare et bedrag. Trøsten av at Gud vil passe på meg og de jeg elsker er håpløs. Håpet om det evige liv er idiotisk. Den fundamentale måten jeg kjenner meg trygg og ivaretatt er alvorlig truet.

Følelsen av angst som de gamle hadde og har, er nok den samme; angsten er nok like voldsom, men konteksten er veldig annerledes. Språket for en redsel om at Jesus kanskje ikke var den han sa at han var er ikke der, og det kan smerte.

Jeg føler meg alene med tvilen.

Hvis Gud finnes er jeg ikke tvil om at jeg skal få dele livet i paradis med Jesus og sammen med de fleste mennesker som lengter etter sannhet og rettferdighet på jorden. Jeg er ikke redd for helvete eller å bli forkastet av Gud. Jeg er ikke redd for at Gud ikke er glad i meg eller at Gud skal slutte å passe på meg.

Jeg er redd for at Gud ikke finnes;

at Gud er en rasjonalisering av redselen for ikke å være elsket og et selvbedrag på grunn av redselen for å dø og bli til intet.

For meg er helvete at døden er slutten…

Det helvete der er jeg så redd for at det kan stjele nattesøvnen og å gi meg små øyeblikk med kaldsvette av panikkangst.

Kan jeg være skikket som pastor med slike opplevelser?

Hm… jeg liker å tenke at det gjør meg til en bedre pastor.

Min angst og tvil er ikke bundet til en intellektuell resonnering. For når jeg tenker på hvor vakkert livet blir om vi bare følger Jesu eksempel, blir jeg helt varm over hele meg. Jesus er det mennesket som skaper et pusterom i menneskehetens vold og destruktivitet. Jesus er for god til å være sann. Dermed faller det som en logisk konsekvens å stole på Jesu ord om å være Guds egen Sønn og verdens redning, både i liv og gjennom død. Å tro på at Jesus er den han sa han var gir meg den ytterste intellektuell tilfredstillelse. Å skulle bli ateist oppleves som et intellektuelt takras: så fattig og usselt.

Den synkende følelsen av å være lurt er emosjonell og ikke intellektuell. Vel, som en som har en forkjærlighet for naturvitenskaplig empiri, så er Jesu oppstandelse en svær kamel å svelge. Eller, jeg kan gjerne tro at Jesus sto opp fra de døde, men jeg sliter med å tro at det kan skje meg. At jeg, etter at kroppen min er råtnet og forsvunnet i jorden igjen skal få en ny kropp hvor døden ikke lenger er en realitet.

Jeg kan til og med tro på at folk blir vekket opp fra de døde, for de dør jo igjen før eller siden. 

Men en endelig oppstandelse?(!)

Alt vi erfarer her er at døden er endelig. Det er ingenting uendelig med livet. Livet er den tingen som er forbigående. I hvert fall individenes liv: mitt og ditt liv.

 

Likevel blir et liv for meg levd med håp om oppstandelse til et evig liv, med full aksept og inkludering av universets opphavsmann, mettet med mening. Hverdagen blir lysere. Motivasjonen til å oppmuntre og være barmhjertig mot alle, ja, selv de som misliker meg, får fornyet kraft. Det er som at livets ytterste mening får sin gjenklang i det kristne budskapet og i Jesus Kristus. Derfor leder jeg en pinsemenighet og preker søndag etter søndag med frimodighet og uten tvil om kraften de gode nyhetene om Jesus har til å forvandle alle mennesker. Altså forvandle oss til å leve ut livets ytterste mening.

Å ha fullført ett år med kirkeårets tekster har bare forsterket min fascinasjon for Jesus, både som et vakkert mennesker og som verdens redning. Jeg har altså et håp om det evige liv, men noen ganger overveldes jeg av en voldsom emosjonell tvil og da trenger jeg et språk som ennå ikke er blitt språkliggjort i kirken. (Ikke som jeg kjenner til i hvert fall).

Etter å ha fulgt med på NRKs salmemaraton ble jeg inspirert til å sette ord på min egen eksistensielle angst i form av en taktfast salme. Jeg har ennå ikke satt melodi eller overskrift på salmen, men teksten går som følger:

Vers.

Dødens stryk, for vill og for hard.

Jeg vet ikke om det er mulig å ta seg over.

Jesus sier han med meg går i par.

Jeg vet ikke om Kristus kan holde det han lover.

Refr.

Kristus, Kristus, Kristus!

Dra meg over! Lys opp mørke!

Lukk opp porten! Leg mitt sår!

Jeg tynges under dødens vilkår!

Vers.

Dødens mørke, for kald og for svart.

Jeg vet ikke om det er mulig å la det lyse.

Jesus sier han leder gjennom natt.

Jeg vet ikke om Kristus kan hindre meg i å fryse.

Refr.

...

Vers.

Dødens port, for trang og for strid.

Jeg vet ikke om det er mulig å åpne den opp.

Jesus sier han gjør den høy og vid.

Jeg vet ikke om Kristus kan heve et evig stopp.

Refr.

...

Vers.

Dødens brodd, uhelbredelig.

Jeg vet ikke om det er mulig å lege mitt sår.

Jesus sier han får meg frisk og fri.

Jeg vet ikke om Kristus kan endre dødens vilkår.

Refr.

Kristus, Kristus, Kristus!

Dra meg over! Lys opp mørke!

Lukk opp porten! Leg mitt sår!

Jeg tynges under dødens vilkår!    

Mange kan sette ord på dette mye bedre og mer poetisk enn jeg kan, men et sted må man starte.

Denne kristne senmoderne angst kan ikke lenger forbli i tabuens område. Den må få et språk som ikke nødvendigvis er ateistisk, men genuint kristen. Jeg håper jeg med dette blogginnlegget kan få være med å bryte ned denne type senmoderne troskrisetabu.

Det ble en merkelig refleksjon over et år med kirkeårets tekster, men her står jeg nå da. 

Takk for nå!

Med kjærlig hilsen til alle som har vært innom og lest

Thomas Erlandsen