En pastors eksistensielle angst - Tanker etter ett år med kirkeårets tekster

Så var det en av disse nettene igjen. Jeg får ikke sove. Jeg har angst. Panikken brer seg som kald gjørme over hele kroppen. Det stikker som nåler i hodebarken og gjør vondt i magen.

”Tenk om jeg har tatt feil. Tenk om Gud ikke finnes. Tenk om døden er endelig.

Tenk om jeg ikke skal få se de jeg elsker igjen.”

Jeg begynner å be frenetisk: ”Gud, Gud, Gud, Gud, Gud! Hå, Herre Gud, gud… Gud!”

Jeg griner, men det er uten tårer. Jeg er for redd til å produsere tårer.

Solen stiger ikke opp etter en natt med lite søvn. Det er mørketid. Jeg gnir meg i øynene og tenker: ”Er det legitimt å være pastor og samtidig få slike små panikkanfall av angst?” Angst for at det jeg har satset hele livet og karrieren på kanskje er bullshit.

”Kjære Gud, forbarm deg over meg!”

NRK har kringkastet Salmeboka minutt for minutt. 899 salmer. Jeg har ikke hørt gjennom alle, men har en plan om det. Det slår meg at salmene evner å gi et språk til det meste av menneskets væren i verden i møte med tro og tvil, håp og nederlag, glede og sorg, helse og sykdom, liv og død og eksistensiell angst. Eksistensielle spørsmål som hvem jeg er, hva meningen med livet er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal, er ikke alltid klinkeklart ei heller hos prester eller andre ledende røster i kirken. Det er en trøst å høre salmetekster fra profilerte prester og kirkefolk som kan utrykke angst og anfektelser i troslivet.

Jeg er ikke alene.  

Den amerikanske blinde dikteren Fanny Crosby som levde i Amerika på midten av 1800-tallet fikk stor betydning for flere tusen troende. Hun visste godt at det kristne budskapet var gode nyheter for alle, men likevel skrev hun en salme som heter, Pass Me Not, O Gentle Savior. På norsk er heter den, Gå meg ei forbi, o Jesus.

Dette er kanskje ikke god teologi, men det er ord som uttrykker sann nød i et lengtende menneske. At salmene ikke er teologisk korrekte, men er villige til å la tvilen og nødens rop få komme til ordet er noe av styrken i salmeskatten. Det er ærlig, rått og brutalt. Akkurat slik livet ofte kan oppleves.

Jeg kjenner det er rom for meg i kirken. Ikke bare rom for meg, men jeg kan få lov til å være pastor, selv om noen netter kan være angstfulle. Salmeekspertene må bare arrestere meg nå, men det er et språk som mangler i salmene og det er den senmoderne eksistensielle angsten.

Hva mener jeg med det?

Jo, at alle salmene ser ut til ikke å tvile på Guds eksistens. Angsten handler mye om redsel for å være glemt av Gud, at Gud skal straffe eller unngå å velsigne akkurat meg. De kan også utrykke utrygghet i verden, men det ser alltid ut som at det aldri er noen tvil på om Gud faktisk finnes.

Min største angst er at Gud rett og slett ikke finnes. Og det er en traumatisk tanke. Opplevelsen av å være ubetinget elsket er da bare et bedrag. Trøsten av at Gud vil passe på meg og de jeg elsker er håpløs. Håpet om det evige liv er idiotisk. Den fundamentale måten jeg kjenner meg trygg og ivaretatt er alvorlig truet.

Følelsen av angst som de gamle hadde og har, er nok den samme; angsten er nok like voldsom, men konteksten er veldig annerledes. Språket for en redsel om at Jesus kanskje ikke var den han sa at han var er ikke der, og det kan smerte.

Jeg føler meg alene med tvilen.

Hvis Gud finnes er jeg ikke tvil om at jeg skal få dele livet i paradis med Jesus og sammen med de fleste mennesker som lengter etter sannhet og rettferdighet på jorden. Jeg er ikke redd for helvete eller å bli forkastet av Gud. Jeg er ikke redd for at Gud ikke er glad i meg eller at Gud skal slutte å passe på meg.

Jeg er redd for at Gud ikke finnes;

at Gud er en rasjonalisering av redselen for ikke å være elsket og et selvbedrag på grunn av redselen for å dø og bli til intet.

For meg er helvete at døden er slutten…

Det helvete der er jeg så redd for at det kan stjele nattesøvnen og å gi meg små øyeblikk med kaldsvette av panikkangst.

Kan jeg være skikket som pastor med slike opplevelser?

Hm… jeg liker å tenke at det gjør meg til en bedre pastor.

Min angst og tvil er ikke bundet til en intellektuell resonnering. For når jeg tenker på hvor vakkert livet blir om vi bare følger Jesu eksempel, blir jeg helt varm over hele meg. Jesus er det mennesket som skaper et pusterom i menneskehetens vold og destruktivitet. Jesus er for god til å være sann. Dermed faller det som en logisk konsekvens å stole på Jesu ord om å være Guds egen Sønn og verdens redning, både i liv og gjennom død. Å tro på at Jesus er den han sa han var gir meg den ytterste intellektuell tilfredstillelse. Å skulle bli ateist oppleves som et intellektuelt takras: så fattig og usselt.

Den synkende følelsen av å være lurt er emosjonell og ikke intellektuell. Vel, som en som har en forkjærlighet for naturvitenskaplig empiri, så er Jesu oppstandelse en svær kamel å svelge. Eller, jeg kan gjerne tro at Jesus sto opp fra de døde, men jeg sliter med å tro at det kan skje meg. At jeg, etter at kroppen min er råtnet og forsvunnet i jorden igjen skal få en ny kropp hvor døden ikke lenger er en realitet.

Jeg kan til og med tro på at folk blir vekket opp fra de døde, for de dør jo igjen før eller siden. 

Men en endelig oppstandelse?(!)

Alt vi erfarer her er at døden er endelig. Det er ingenting uendelig med livet. Livet er den tingen som er forbigående. I hvert fall individenes liv: mitt og ditt liv.

 

Likevel blir et liv for meg levd med håp om oppstandelse til et evig liv, med full aksept og inkludering av universets opphavsmann, mettet med mening. Hverdagen blir lysere. Motivasjonen til å oppmuntre og være barmhjertig mot alle, ja, selv de som misliker meg, får fornyet kraft. Det er som at livets ytterste mening får sin gjenklang i det kristne budskapet og i Jesus Kristus. Derfor leder jeg en pinsemenighet og preker søndag etter søndag med frimodighet og uten tvil om kraften de gode nyhetene om Jesus har til å forvandle alle mennesker. Altså forvandle oss til å leve ut livets ytterste mening.

Å ha fullført ett år med kirkeårets tekster har bare forsterket min fascinasjon for Jesus, både som et vakkert mennesker og som verdens redning. Jeg har altså et håp om det evige liv, men noen ganger overveldes jeg av en voldsom emosjonell tvil og da trenger jeg et språk som ennå ikke er blitt språkliggjort i kirken. (Ikke som jeg kjenner til i hvert fall).

Etter å ha fulgt med på NRKs salmemaraton ble jeg inspirert til å sette ord på min egen eksistensielle angst i form av en taktfast salme. Jeg har ennå ikke satt melodi eller overskrift på salmen, men teksten går som følger:

Vers.

Dødens stryk, for vill og for hard.

Jeg vet ikke om det er mulig å ta seg over.

Jesus sier han med meg går i par.

Jeg vet ikke om Kristus kan holde det han lover.

Refr.

Kristus, Kristus, Kristus!

Dra meg over! Lys opp mørke!

Lukk opp porten! Leg mitt sår!

Jeg tynges under dødens vilkår!

Vers.

Dødens mørke, for kald og for svart.

Jeg vet ikke om det er mulig å la det lyse.

Jesus sier han leder gjennom natt.

Jeg vet ikke om Kristus kan hindre meg i å fryse.

Refr.

...

Vers.

Dødens port, for trang og for strid.

Jeg vet ikke om det er mulig å åpne den opp.

Jesus sier han gjør den høy og vid.

Jeg vet ikke om Kristus kan heve et evig stopp.

Refr.

...

Vers.

Dødens brodd, uhelbredelig.

Jeg vet ikke om det er mulig å lege mitt sår.

Jesus sier han får meg frisk og fri.

Jeg vet ikke om Kristus kan endre dødens vilkår.

Refr.

Kristus, Kristus, Kristus!

Dra meg over! Lys opp mørke!

Lukk opp porten! Leg mitt sår!

Jeg tynges under dødens vilkår!    

Mange kan sette ord på dette mye bedre og mer poetisk enn jeg kan, men et sted må man starte.

Denne kristne senmoderne angst kan ikke lenger forbli i tabuens område. Den må få et språk som ikke nødvendigvis er ateistisk, men genuint kristen. Jeg håper jeg med dette blogginnlegget kan få være med å bryte ned denne type senmoderne troskrisetabu.

Det ble en merkelig refleksjon over et år med kirkeårets tekster, men her står jeg nå da. 

Takk for nå!

Med kjærlig hilsen til alle som har vært innom og lest

Thomas Erlandsen  

Domssøndag - Kongen kommer!

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 25,31-46[i]

GT-tekst: Jesaja 57,14-16[ii]

Brevtekst: Johannes´ åpenbaring 20,11-13[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Johannes 18,33-37[iv]

Da er siste dag i kirkeåret ankommet.

Dagen som alt for ofte har blitt fremstilt til skrekk og gru for de som ikke kaller seg kristne.

Svovelpredikanten skriker med ristende stemme og med en bibel høyt hevet foran de tilhørende: 

”Er du klar når Jesus kommer igjen for å dømme deg! Er du klar i natt når du sover og Jesus kommer igjen (… for å ta deg)!”

Jeg får bilder av dårlige skrekkfilmer med gjenferd som kommer og hjemsøker sine familier og skremmer dem om natten.

Det er som om noen tenker at Jesus på den siste dagen endelig skal fullføre den hevnen han ikke tok da han vandret her på jorden;

at han skal ta den endelige hevnen han ikke tok etter oppstandelsen.

Noen er så opphengt i et hevngjerrig gudsbilde at de aldri helt klarer å ta innover seg at Gud er, slik vi blir kjent med Gud i Jesu person, ubetinget tilgivende, kjærlig, og elsker alle slik en mor elsker sine barn.

Personlig mener jeg det er helt sykt å prate om dette med skremsel som virkemiddel. Leser man ordene evangelieteksten i sammenheng med Jesu liv, så blir det helt feil å tro at Jesus pratet om dette for skremme vennene sine.

Sannsynligvis er dette ord til trøst for en gruppe kristne som er fattige, uten beskyttelse i sin samtid og utsatt for stadige forfølgelser. Vi må ikke glemme at Bibelen ble skrevet den gang kristendommen ikke hadde status eller noen form for makt i samfunnet. Vi prater om en jaget og misforstått gruppe mennesker.

Jesus har en lengre tale om de siste ting som skal skje ved historiens ende. I dag leser vi den tredje av tre lignelser som omhandler dommens dag. Vi hadde lignelsen som er rett før dagens, om talentene, 13. søndag i treenighetstiden.

I dag er det likevel en mer avsluttende karakter over domslignelsen.

Johannes beskriver et fremtidssyn av at jorden går under og at alle mennesker som noen gang har levd skal føres frem til Gud på den siste dag, for å dømmes etter sine gjerninger. Om jorden går under ved at en meteor treffer jordkloden og sletter alt liv, eller om det er solen som slukker om titusenvis av år, eller om det rett og slett er Gud som bare sier at nå er det ferdig, sier ikke tekstene i Bibelen noe om. Poenget er at en dag skal alt som noen gang ha skjedd komme opp i dagen og Jesus er den som skal opptre som en dommer slik kongene gjorde før i tiden.

Likevel er det viktig å se at han også opptrer som en gjeter.

Jesus sa jo om seg selv at han er den gode gjeteren.

Altså er det en omsorgsfull og beskyttende konge som skal dømme.

Det er gjennomgående i Matteus sine lignelser at dommen har to utganger:

Evig belønning eller evig straff.

Hos Johannes brukes begrepene på de utgangene som

evig liv eller evig død. 

Hvordan vi skal forstå dette er det ikke lett å si noe om.

Det vi uansett kan si noe om er hva som kvalifiserer til den ene eller andre utgangen.

Vi skulle kanskje tro at det handlet om å tro på de riktige tingene;

at vi har riktig kognitiv forståelse av hva det vil si å være rettroende.

Er det ikke det Jesus sier da?

Nei, faktisk ikke.

Noe så praktisk handler det om som å gi sulte mat, gi tørste drikke, gi fremmede og husløse et sted å bo, gi de nakne klær, vise omsorg for de syke og å gi fellesskap til de som er isolert i fengsel (kunne vi sagt isolert i ensomhet i dag?).

Disse gjerningene er det som skiller de som får liv i Guds riket og de som får død i ”… den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.”

Nå finnes det ingen lære i kristendommen som sier eksplisitt at noen mennesker helt sikkert kommer til å havne i evig ild. Det er også temmelig kryptisk for oss i dag hva denne ilden egentlig innebærer. Det som er sikkert er at ilden er noe som fortærer ting, slik at det opphører å eksistere. Det eneste kristen lære slår fast med sikkerhet er at alt det onde og det som representerer det onde, som djevelen og englene hans, skal brennes opp.

Altså døden og ondskapen skal opphøre og eksistere.

Her legger jeg meg til en lang tradisjon av katolsk lære om de to utganger.

Det finnes to utganger, men vi vet ingenting om noen mennesker faktisk skal til evig ild, men vi vet ikke med sikkerhet om noen ikke skal der heller. Bare Gud vet.

Vi leser jo i Jesaja-teksten i dag at Gud ”… ikke er harm for alltid”.

Det er delte meninger i den kristne verden om hvordan vi skal forstå fortapelsen, men det vi kristne uansett skal gjøre er i nestekjærlighet å be om at alle får muligheten til å entré Guds rike gjennom Jesu seier over døden.

Jeg håper for all del ikke at det er noen som faktisk håper at noen skal havne i en evig ild…

Ok, men er det ikke noe annet som skurrer her?

Er det ikke troen alene som redder da?

Er det ikke det vi har hørt gjennom hele kirkeåret?

”Det er ikke egenprestasjon som redder, men Guds kjærlighet!”.

Jo, det er summen av de gode kristne nyhetene, men det henger tett sammen med gjerninger.

La meg forklare.

En lege som unnlater å gjøre folk friske, lindrer folks smerter eller stiller riktige diagnoser, kan vel knapt kalles en lege?

En kjørelærer som ikke har peiling på bil, kjøreregler eller veiskilt, kan vel knapt kalles en kjørelærer?

En politibetjent som ikke ønsker å gripe forbrytere og aldri bruker tiden på å begrense kriminalitet, kan vel knapt kalles en politimann?

Dere skjønner kanskje hvor jeg vil hen…

Vår identitet skapes ikke ved å gi oss selv en tittel eller merkelapp. Vår identitet skapes ved hva vi velger å bruke livet vårt på.

En ond drittsekk som fortsetter å være en ond drittsekk, blir ikke god bare av å kalle seg god.

Det kreves handling og endret levemåte før en drittsekk faktisk blir god.

Et populært utrykk jeg har hørt fra ulike folk er:

”Du er ikke hva du gjør!”

Det er jeg rett og slett uenig i.

Da er jeg mer fan av utrykket:

”Fortell meg hva du gjør, så skal jeg si deg hvem du er.”

I en av Bibelens brever finner vi et brev fra en som heter Jakob. Han skriver følgende:

”Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.”[1]

Dette er egentlig det samme jeg har sagt ovenfor: Det hjelper ikke om man kaller seg kristen, hvis man konstant unnlater å handle nestekjærlig.

Det er like lite troverdig som en som kaller seg lege, men unnlater å hjelpe alle syke.

La meg skyte inn med en gang: Å havne på feil side på dommens dag handler ikke om det onde vi gjør og har gjort, men om det gode vi unnlater å gjøre og har unnlatt å gjøre.

Når alt dette er sagt så må det sies at det er litt unødvendig å presisere dette, ettersom det er umulig for en som vet at hun/han er elsket av Gud ikke å vise barmhjertighet og omsorg for de som lider nød. Det er en praktisk umulighet og en indre selvmotsigelse at noen skulle kjenne seg elsket med Guds kjærlighet og evige nåde, men aldri selv å vise kjærlighet eller nåde for noen som helst. Den som ikke har nåde eller kjærlighet å gi, har heller aldri opplevd å være elsket med nåde.

Derfor vil et kristent uttrykk kunne artikuleres slik:

”Vis meg hvordan du er elsket, så skal jeg si deg hvem du blir”.

Poenget mitt var bare å vise at dommen vurderes ut fra gjerninger, fordi barmhjertighetsgjerninger er beviset på at vi har fått del i Guds kjærlighet. Å utføre gode gjerninger og å være ubetinget elsket henger uløselig sammen.    

Talen om dommedag har en sentral formaning til oss:

Vi skal leve som om Jesus kommer igjen i morgen. Det vil si leve i ubetinget kjærlighet og i åpenhet for hverandre i omsorg, barmhjertighet, erkjennelse av skyld og med en tilgivende holdning. Vi skal ikke leve i nestekjærlighet i redsel for at Jesus skal komme å ta deg med buksa nede, men fordi meningen med livet er å møte sine medmennesker med godhet og fred. Det er meningen med livet å leve slik hver dag til alle tider, når det er passende og upassende.

Dommen gir oss også et håp om å få se Jesus slik han er; et håp om å endelig få komme hjem.

I Jesaja-teksten leser vi om jødenes vei hjem fra eksilet i Babylon. Veien har mange hindringer/snublesteiner som er folket synd og som står i veien for å se Gud slik Gud er. Men på den siste dagen skal sorg og nød opphøre. Der skal vi få leve i fellesskap med hverandre uten rivalisering, misunnelse eller forkastelse. Der får vi håpet om å bli fullt inkludert uansett hvem vi er. Derfor blir det så prekært i vårt kristne håp at Jesus ikke må drøye, men komme snart igjen!

          

Bønn:

Kjære Gud, takk for at du har reddet oss og at du passer på oss gjennom helse og sykdom, gjennom lykke og ulykke og gjennom liv og død. La alle mennesker som får se deg slik du er på dommens dag få del i ditt rike. Du som elsker alle og har makt til å redde hvem du vil fra en evig død, la ikke noen gå fortapt av de som vil leve i din tilgivelse og kjærlighet, enten det er i dette livet eller på den ytterste dag foran din trone. Hjelp oss å leve i forsoning og omsorg ovenfor hverandre. Lær oss å vende det andre kinnet til, slik at fred kan virkeliggjøres i alle våre relasjoner. Vær nær de som lider, og vær så snill å skynd deg med å etablere din perfekte kjærlighetsverden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

Ps. Kirkeåret 2013/2014 er over. På grunn av tidspress klarte jeg ikke å poste 3., 4., 5., 6., 7., 8., 15., 16., 20. (bots og bønnedag), 21. (Allehelgensdag), 22. og 23. søndag i treenighetstiden. Disse tolv blogginnleggene vil jeg poste litt spredt utover det kommende året.

Takk til alle som fulgte med på bloggen! Det var ekstremt lærerikt for min del. Kommer med et eget blogginnlegg, hvor jeg oppsummerer mine tanker etter et intensivt år i møte med søndagenes kirketekster.  

---

[1] Jakobs brev 2,14-17

---

[i] 31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
   

34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg

mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
   

41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke

gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

[ii] 14 Han sier:
          

Bygg, bygg, rydd vei!
          

Ta bort hver snublestein
          

fra veien til folket mitt!
          
   

15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          

han som troner evig,
          

Den hellige er hans navn:
          

I det høye og hellige bor jeg
          

og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          

Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          

gi hjertet liv hos dem som er knust.
          
   

16 For jeg fører ikke sak til evig tid
          

og er ikke harm for alltid.
          

Da ville ånden bli kraftløs for mitt ansikt,
          

livspusten som jeg har laget.
          
   

[iii] 11 Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.

[iv] 33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» 34 Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» 35 «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» 37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»