Kristi forklarelsesdag – Guds ansikt

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 17,1-9[i]

GT-tekst: 5 Mosebok 18,15-18[ii]

Brevtekst: Johannes` Åpenbaring 1,9-18[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 17,1-8 (mangler vers 9 fra prekentekst)

Hva er det egentlig som skjer? Jesus står på et høyt fjell, borte fra alle menneskemassene og hans ansikt lyser opp som en sol og klærne hans blir hvite som lyset.

Som om ikke det er nok står plutselig Moses og Elia og prater med ham. Begge representanter for jødenes aller helligste tradisjoner.

Moses: budbringeren av Guds åpenbaring gjennom Toraens og alle jødenes forskrifter, altså deres hellige regler og ordninger.

Elia: Representant for profetene, hvis viktigste oppgave var å fortolke historien, Toraen og forskriftene, samt formane, trøste og å oppmuntre folket til leve etter Guds vilje.

Moses/loven og Elia/profetene oppsummerer jødenes hellig skrifter.

Hendelsen observeres av Jesu tre nærmeste læregutter og venner: Peter, Jakob og Johannes. Det flipper naturligvis helt for Peter: ”Det er godt at vi er her, så vi kan bygge hytter til dere.”

Uten å gå inn på at jødenes Messias-forventninger er knyttet til jødenes løvhyttehøytid, er det ikke vanskelig å se at Peter gjerne vil bevare dette øyeblikket.

This is it!

Bedre blir det ikke:

Jesus skinnende som en sol, i samtale med jødenes to høyeste autoriteter.

Verdensherredømme, here we come!

Mens Peter prater kommer det en lysende sky over dem og en gjenkjennelig røst lyder fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

Hvis du husker 2. søndag i åpenbaringstiden, så er dette de samme ordene som kom fra himmelen ved Jesu dåp.

Åpenbaringstidens sirkel fullendes:

Jesus lever sin kjærlighet ut til verden i kraft av å selv være elsket;

Jesus er kongebarnet som kommer som en annerledes konge: en fattig konge;

Jesus er tjeneren som må lide for at folk skal se hva sann menneskelighet egentlig er og hva Guds vilje for alle mennesker er;

Jesus er profeten, altså den som både har den endelige tolkningen på jødenes historie og hellige skrifter, og den som lever et liv i fullkommen nestekjærlighet.

Jesu liv er Guds vilje gjort synlig i menneskehetens historie.

Men det er et nytt element i røsten fra himmelen:

”Hør ham!”

Shema!

Dette ordet, som er hebraisk for hør!, representerer startskuddet for Guds selvåpenbaring til Israel. Shema innleder Guds ti bud, etter at israelsfolket hadde utvandret fra Egypt, og gir for jødene en klar indikasjon på at nå taler Gud.

Profeten som Moses taler om i GT-teksten får sin oppfyllelse i Jesus. 

Hvis vi forstår hvor viktige Moses og Elia er for hele jødenes selv- og virkelighetsforståelse, vil vi også forstå hvor paradigmatisk radikalt og nytt disse ordene fra skyen er for jødenes virkelighetsorientering.

Peter, Jakob og Johannes skjønner at dette er ekstremt. De kaster seg ned på bakken i redsel. Hvis dette er reelt, så har vi ikke bare med et menneske å gjøre her.

Seks dager før denne hendelsen forlot alle menneskene Jesus, mens de tolv disiplene og Peter ble igjen og bekjente at Jesus er Guds hellige (se 6. søndag i åpenbaringstiden).

Var det slik at Jesus faktisk var mer en bare Guds hellige?

Talte han med Guds egen stemme? Var han Guds eget liv?

De som i ettertid har fattet tillit til at Jesus er Guds vilje levd i verden, leser ikke lenger Det gamle testamentets lover og regler, uten å la dem veiledes av det livet Jesus levde. De leser heller ikke profetenes formaninger, oppmuntringer og trøst, uten at de justeres i møte med det Jesus representerer.

Ja, dette er faktisk kirkens eneste oppgave: Å gjøre troverdig at Jesu liv er Guds vilje for denne verden.

Mye av troverdigheten ligger i at de som har fattet tillit til Jesus, forsøker å leve etter hans eksempel med ord og gjerninger i sine hverdager.

   

Selv om Jesus i denne fortellingen fremstår som allmektig og stor, er veien frem til hendelsen og veien ned fra fjellet preget av mørke og død. Jesus skjønner at de religiøse lederne er misunnelige og planlegger et komplott for å få ham drept. Jesus skjuler det heller ikke for sine tolv nærmeste. Det er kontrastfullt for hans venner; det er følelsesmessige konfliktfullt.

Fasten nærmer seg og Jesus setter kursen for påskefeiringen i den hellige byen: Jerusalem.

  

Menneskesønnen skal stå opp fra de døde, sa Jesus.

Det ligger et lys og funkler bak smerte og død.

Det var ikke første gangen Johannes skulle falle redd ned på kne for Jesus, som skinte som solen. Første gang var han bare en ungdom, den andre gangen var en gammel mann.

Da han var landsforvist på øya Patmos på grunn av sin tro, viste Jesus seg i et himmelsk syn med ordene: ”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”

Da Johannes lukket øynene sine for siste gang, skjedde det i full tillit til at Jesus var Guds eget liv. Opplevelsen han hadde i sine ungdomsdager hang fast med ham livet ut:

Jesus er Gud, ett med Gud Fader, sendt til verden for å vise Guds sanne karakter i form av kjøtt og blod.

Johannes døde ikke bare med en fascinasjon over hvem Jesus var, men med tilbedelse over hvem Jesus er:

Guds ansikt.

Bønn:

Jeg ber for alle som ønsker å møte deg slik du er. Ta bort alle unødvendige hindringer som skygger for ditt kjærlighetslys. Takk for at du vil la ditt lys skinne på alle som ønsker å se deg slik du er. La ditt skinnende lys gi et gjenskinn i våre liv, slik at mennesker vi møter kan kjenne vennlighet, nærhet og varme. La dine gjerninger forvandle våre liv, slik at våre gjerninger blir som dine.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
   

9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

[ii] 15 En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. 16 Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.» 
   

17 Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier. 18 Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham.

[iii] 9 Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. 10 På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. 11 Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   

12 Jeg snudde meg for å se hvem som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, 13 og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. 14 Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, 15  føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. 16 I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft. 
   

17 Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:
        

«Frykt ikke! Jeg er den første og den siste 18 og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.

Såmannssøndag – Kristus: den rause såmannen

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 8,4-15[i]

GT-tekst: Jesajas bok 55,8-13[ii]

Brevtekst: Hebreerbrevet 4,12-13[iii]

Fortellertekst: Evangeliet Lukas 8,4-15 (samme som prekentekst)

Jesus ville vise verden Guds rike.

Han brukte ofte sammenligninger, eksempelfortellinger, metaforer og allegorier da han formidlet sitt budskap. I Bibelen går disse under tittelen ”lignelse”.

Når kunnskap og visdom skulle videreformidles, hadde israelittene mye mer sansen for praktiske fortellinger fra hverdagslivet enn teoretiske læresetninger.  

Denne søndagen er en av tre søndager som fungerer som en overgangsfase mellom åpenbaringstiden og fastetiden. Denne søndagen handler om Guds ord.

Guds ord er det ordet som gir verden liv og mening. I møte med de guddommelige ordene møter mennesker trøst og håp.

Trøsten, livet og håpet er gjennomgangstema i Jesaja-teksten. Kapittel 40-55 kalles for Trøsteprofeten. Disse kapitlene ble skrevet ca. 550 f. Kr., mens Jerusalem og tempelet lå i ruiner og jødene levde i fangenskap. Profetiene handler om at Gud ikke har glemt folket sitt, og høydepunktet i profetien skjer når Gud gjenreiser tempelet og Jerusalem. Vår tekst har tatt ekstatisk form og er avslutningen på trøsteprofetiene.

Snøen smelter, regnet vanner jordsmonnet og nye vekster spirer frem og blomstrer.

Vi får en ny vår!

Vi får et nytt håp!

Men Guds tanker er større enn det vi kan forestille oss. Alt vil bli bedre enn vi kan forestille oss,

en gang…

Brevet som er skrevet 600 år senere til de kristne hebreerne understreker at ikke alle løftene som er gitt av Gud gjennom Trøsteprofeten har gått i oppfyllelse.

Det viktigste gjenstår.

Jesus har vist oss hva redningen består av, men det som Jesus startet skal til slutt gjennomtrenge hele jorden.

Redningen Jesus viste oss er som et skarpt sverd som kan skille det gode fra det onde; skille kjærligheten fra det som ikke er kjærlighet.

Alle skal en dag stå til regnskap for Gud.

Ingen kan gjemme seg bort fra Guds rettferdige kjærlighet.

 

Det er to subjekter i Jesu lignelse: såmannen og jordsmonnet. Overraskende var det kanskje for disiplene at det var jordsmonnet Jesus hadde i tankene. Såmannen hiver ut såkornet sitt overalt. Raust eller sløsing?

Da Jesus sa at såkornet var Guds ord, er det naturlig å anta at såmannen var ham selv. Jesus ville overalt fortelle om Guds kjærlighet og håp, selv der hvor folk heller ville undertrykke på en djevelsk måte for egen vinning, enn å hjelpe på en kjærlig måte uten egen vinning.

Det er flere måter folk responderer på det budskapet Jesus kom med, men bare en gruppe i lignelsen responderer på en måte som overgår alle avlinger en bonde kan tenke seg.

Egentlig handler det siste jordsmonnet om de som fatter tillit til Jesu liv og velger å leve et liv som samsvarer med det livet Jesus levde,

i velvilje og kjærlighet mot alle mennesker.

Men det er visst mye som står i veien for mennesker som ønsker å leve dette livet fullt ut.

Bare én av fire jordsmonn er godt!

Er det en reel beskrivelse av verden slik vi møter den?

Er det bare én av fire mennesker som lever for hjelpe andre, selv om det ikke er noe å vinne for dem?

Jeg vet ikke.

En ting er i hvert fall sikkert: Ett mennesket som viser uforbeholden kjærlighet, bringer en godhet til verden som overgår hundre egoistiske menneskers gjerninger.

Én god gjerning overgår én ond gjerning hundre ganger!

Jeg blir glad av å tenke på at såmannen kastet ut overalt: Jesus har tro på at alle kan vise seg å være det gode jordsmonnet.

Jesus ser det beste i alle,

uansett utgangspunkt.

Fordi Bibelen, ved Jesus, viser oss så tydelig hva som er Guds ord – Guds liv og håp - for verden, kalles Bibelen ofte Guds ord. Derfor har denne søndagen ofte blitt kalt for Bibeldagen. I dette kirkeåret har vi fulgt jødenes forventninger til sin Messias, vi har sett at denne Messias kom på en måte som representerte avmakt og solidaritet med de fattigste og laveste på verdens rangstiger. Videre har vi vandret gjennom en åpenbaringstid, hvor det kan vise seg at Jesus er Guds eget speilbilde på jorden. Alt dette har vi fått ved å se etter overføringsverdien fra Bibelens fortellinger, salmer, profetier osv. til vår hverdag i dagens senmoderne verden.

Jeg kjenner jeg er glad for at jeg har en bibel.

Hvis jeg ikke hadde hatt en bibel, ville jeg vært ateist.

En skikkelig ateist: en sekulær naturalist.   

Bønn:

Kjære Gud, takk for Guds ord inkarnert i Jesu liv. Takk for Barnet i stallen. Takk for Kjærligheten i verden. Takk for de nedskrevne fortellingene, sangene, profetiene, novellene og brevene som viser oss hvem du er: Takk for Bibelen! Takk for alle muntlige tradisjoner som har fortolket Bibelens fortellinger gjennom de siste 2000 årene. Takk for Kirken som har båret (på en brokete og til tider misvisende måte) fortellingen om ditt liv til verden. Hjelp oss til å bringe din kjærlighet ut til alle verdens kriker og kroker.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] [i] 4 Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
   

5 «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. 6 Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. 7 Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. 8 Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
   

9 Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. 10 Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
          

se, men ikke se,
          

og høre, men ikke forstå.


11 Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12 De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13 De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. 14 Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. 15 Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

[ii] 8 For mine tanker er ikke deres tanker,
          

og deres veier er ikke mine veier,
          

sier Herren.
          
   

9 Som himmelen er høyt over jorden,
          

slik er mine veier høyt over deres veier
          

og mine tanker høyt over deres tanker.
          
   

10 For lik regn og snø
          

som faller fra himmelen
          

og ikke vender tilbake dit
          

før de har vannet jorden,
          

gjort den fruktbar og fått den til å spire,
          

gitt såkorn til den som skal så,
          

og brød til den som skal spise,
          
   

11 slik er mitt ord
          

som går ut av min munn:
          

Det vender ikke tomt tilbake til meg,
          

men gjør det jeg vil
          

og fullfører det jeg sender det til.
          
   

12 For med glede skal dere dra ut,
          

i fred skal dere føres fram.
          

Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere,
          

alle trær på marken klapper i hendene.
          
   

13 I stedet for tornekratt
          

skal det vokse sypresser,
          

i stedet for nesler
          

skal det vokse myrt.
          

Slik skal Herren få et navn,
          

et evig tegn som aldri slettes ut.

[iii] 12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. 13 Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.

6. søndag i åpenbaringstiden – Jesus er Guds hellige

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 6,63-69[i]

GT-tekst: Salmens bok 126,1-6[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev Filipperne 1,2-6[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Markus 4,35-41[iv]

I dag er dagen du kanskje ikke lenger gidder å lese denne bloggen.

I dagens tekst stiller Jesus sine nærmeste venner det endelige spørsmålet: ”Vil også dere gå bort?”

Vi vokser opp på ulike måter. Noen med bevissthet om verdenssjelen Brahman, med Upanishadene som hellige skrift, andre har kvittet seg med gudene slik som buddhistene, andre vokser opp med Allah og hans profet, med Koranen som hellig skrift, mens noen har tror på Jahve, med Toraen som hellig skrift. Ja, så har du de som blander det hele sammen til et verdensbilde som passer dem best. De siste hundre årene har variasjoner av ikke-religiøs ateisme utøvd svært overbevisende kraft på en liten gruppe av jordklodens nordlige innbyggere.

Midt i dette noe kaotiske religiøse og ikke-religiøse landskapet, står kristendommen og påstår at den sanne Gud er det liv vi finner i Jesus fra Nasaret.

Mine foreldre som elsket meg høyere enn sitt eget liv, gjorde som alle gode foreldre gjør: De gav videre det kjæreste de hadde:

troen på Jesus Kristus.

Min oppvekst besto av bønn og salmesang hver kveld, og like sikkert som at solen kom opp hver morgen, var søndagen en gudstjenestedag med søndagsskole. Hele min oppvekst ble marinert i troen på Bibelens Gud, avslørt i Jesus fra Nasaret.

Vel, det var på hjemmebane.

Da jeg fikk min egne venner på barneskolen, skjønte jeg fort at ikke alle trodde på Gud. Noen visste ikke hva de trodde på, andre igjen praktiserte Buddhas lære, mens noen mente all religiøs tro var latterlig. Mange ganger på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg dreit meg ut som kunne tro på Gud.

Jeg var en taper, som lot meg lure av overtro.

Som fjortiss opplevde jeg å måtte ta stilling denne troen på Jesus: ”Er det verdt å satse på en tro som på ingen måte lar seg bevise? Burte jeg ikke bare drite i det, ta meg en øl eller syv å la det stå til?”

Jesus hadde gjort et mirakel.

Han hadde gitt mat til over fem tusen mennesker, av fem brød og to fisker. Det ble mirakelet som fikk folkets tålmodighet til å renne over.

De ville gjøre ham til konge.

Jesus hadde gjort det klart at han ikke søkte politisk makt – han ville tjene, ikke la seg tjene - så han trakk seg unna og gjemte seg for folket.

Neste dag hadde Jesus kommet hjem til sin egen by Kapernaum, men folket fant ham. Dette førte til at Jesus ble en smule oppgitt. Han mente de ikke fulgte etter ham av de riktige årsakene. Dermed gikk han i gang med fortelle at han er det evige liv, som jødene hadde lengtet etter fra begynnelsen av. Jesus tok tak i kjente jødiske fortellinger hvor Gud hadde reddet Israel i gamle dager, og sa at det var ham selv som kunne gi Guds evig liv.

Han var brødet som gav evig liv.

Provokasjonene lot ikke vente på seg. Flere av de religiøse lederne skrek: ”Blasfemi!” Men det er ikke bare de som fikk problemer. Flere av Jesu disipler ble forskrekket: ”Sier han at han er Guds eget liv? Har han gått fra vettet!?”

Da flere disipler sa takk for seg, handlet det om et relasjonelt brudd.

Disiplene var ikke saklig uenig,

dette var personlig.

De stolte ikke på Jesus: ”Han er gal! Han er en løgner!”

Jesu person var ikke en teoretisk sak, men svaret på livets dypeste eksistensielle spørsmål.

Det handlet om en person.

Det gikk ikke å skille person fra saksinnholdet. 

Til slutt sto bare de tolv disiplene igjen.

”Skal dere også gå?”, spurte Jesus.

Dagen før var han konge i folkets øyne. Dagen etter var han en ”nobody”.

Vi står i dag ved et veiskille.

Finnes det noe som vekker såpass stor tillit, ved Jesu liv, at vi kan satse på at han viser oss hva som er meningen med verden, eller stopper det her?

Peter kjente seg dratt mot Jesus. Han hadde sett det samme som alle disiplene som forlot Jesus. Mye var fremdeles merkelig og skremmende, men noe må ha sagt ham at Jesus var verdt å satse hele livet på.

”Du er Guds hellige!”

Med dette sier Peter: ”Vi tror at du er fra Gud og at du tilhører Gud på en spesiell måte”. Hvor spesiell denne tilhørighet var, skulle det ennå gå en tid før Peter skjønte. Likevel var han villig til å satse på Jesus.

Fra dette øyeblikk gikk de tolv disiplene inn på et spor som skulle vise seg å forandre hele deres liv. Jesu og disiplene setter nå kursen mot Jerusalem.

Lidelse og død vaker i bakgrunnen.

Fem hundre år før Jesus gikk på jorden, jublet jødene over at de ble utfridd fra et halvt århundre med fangenskap i Babylon. Skjebnen var fangenskap, men de opplevde det som at Gud hadde snudd skjebnen og reddet dem ut, slik at de kunne dra hjem til Jerusalem.

Salmen som vi leser i dag er en slik tankesang. Disse takkesangene ble sunget om igjen hvert år. Under de store jødiske høytidene, var det skikk at alle jødene dro til Jerusalem for feire. Dagens salme ble sunget under reisene til Jerusalem. Derfor kalles salmen: ”En sang ved festreisene”.

Paulus satt hele sin tillit til at Jesus hadde vist Guds vilje og mening med verden og menneskene. Jesus hadde snudd hele verdens skjebne og gitt et håp om evig liv. Beviset på dette var at de som hadde satt sin tillit til at Jesus var Guds hellige, merket at det ubetingede kjærlige livet som Jesus levde begynte å prege også deres liv. Det var som at Gud drev og forvandlet dem fra å søke makt og å finne syndebukker for det som var feil i verden, til å ville vise omsorg for alle mennesker og å tilgi i stedet for å hevne seg.

Paulus åpner alle sine brev med denne hilsningen, og den innebærer en tillit til at Gud drev og forvandlet de kristne, slik at de begynte å leve det livet Jesus levde.

For de som ikke er vant til å gå på gudstjenester i Den norske kirke, eller andre tradisjonelle kirker, vil du kanskje ikke vite at Paulus´ hilsen er alle gudstjenestens første ord: ”Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!”

Hver gang vi kristne samles til gudstjeneste blir vi påminnet om at vi lever av Guds nåde og i hans fred. Å leve i ren kjærlighet er ikke noe vi kan klare av oss selv, men ved å se på det livet Jesus levde fylles vi med takknemlighet over at vi ikke trenger å prestere for å være elsket, og at vi på samme måten skal møte våre medmennesker. Dermed kan vi si at vi får fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.      

Smerte kan ofte være forbundet med å gi livet og tilliten til Jesus. Vi møter en helt ny måte å vandre i verden på.

Hevnen må slutte; tilgivelsen må overta!

Maktbruk må slutte; makt er nå ikke å bruke makt!

Den sterkestes rett må opphøre; de svakeste må forsvares!

Denne smertefulle omstillingsprosessen varer livet ut, men tenk hvor god vi kan gjøre verden om vi er villige til å gå på denne smale stien,

som heter: Jesus Kristus

Fjortissen sto med hjertet sitt i hånda. Skulle jeg gå for Jesus, eller ikke? Slik Jesus sier det i dagens tekst, opplevde også jeg det som at Gud kalte på meg.

Jeg klarte ikke å si nei til troen på Jesus.

Jeg bestemte meg for å satse på ham, men jeg visste at det innebar et sosialt selvmord i vennegjengen.

Jeg valgte kirken foran fotballaget.

Dust…

Det skulle jeg betale for,

men jeg angrer ingenting.

Jo, jeg angrer på at jeg ble alt for raddis. Jeg ble alt for opphengt i valget mitt – alt for opptatt av å stå for at jeg var kristen - fremfor helt enkelt å leve ut den kjærligheten jeg selv hadde blitt møtt med i den kristne troen.

Det er bare Guds ånd som kan gi oss en tillit til at Jesus er Guds eget liv.

Jesus vil fortelle oss at vi ikke kan finne frem til sant liv på egenhånd:

Det sanne livet som bringer gode kjærlighetsfulle relasjoner mellom alle mennesker.

Livet som smelter harde hjerter og forvandler hat og bitterhet til kjærlighet og glede, er bare å finne hos Jesus. Ikke at det sanne livet ikke finnes i alle kulturer og religioner, men det er Gud som er kilden til dette livet. Jesus er den eneste i vår verdenshistorie som har levd et ufeilbarlig  kjærlighetsfullt liv, uten falskhet eller svik. Jesu liv var rent og kom uten noen form overgrep eller maktmisbruk.

Fra nå av velger jeg å akseptere at Jesus er Guds eget liv. Jeg vandrer videre med Jesus for å se om tilliten styrkes. 

Vil det å følge etter Jesus gi meg større tillit eller vil den svekkes?

Noen ganger vil det kjennes som at Jesus ligger og sover mens stormen raser, men ved Guds hjelp kan jeg stole på at Jesus har makt til å stille selv den største stormen i mitt liv: følelsen av meningsløshet.

Kanskje noen synes at nok er nok.

Du tenker kanskje at det har vært fine ansatser her, men å tro at Jesus er Guds eget liv – hvis det nå eksisterer noen Gud i det hele tatt - blir rett og slett for dumt.

Det er greit, men jeg fortsetter.

Jeg aner noe stort på gang…

Bønn:

Hjelp oss nå, Herre, ved dette veiskillet; hjelp oss å se hvem du virkelige er! Vi ber om at du Gud må gi trøst til alle som lever i elendighet. Se til alle som er beleiret i sine egne hjem på grunn av krig eller hungersnød. Snu deres skjebne, slik du gjorde med ditt folk i gamle Israel! La oss bli grepet av din nåde, slik at vi lar våre hverdager preges av tilgivelse fremfor hevn, at vi tjener fremfor å få andre til å tjene oss og at vi tar vare på de svake fremfor å styrke våre egne posisjoner. Gud, hør vår bønn!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 63 Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. 64 Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. 65 Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» 66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

[ii] 1 En sang ved festreisene.
        
          

Da Herren vendte skjebnen for Sion,
          

var det som en drøm for oss.
          
   

2 Da fyltes vår munn med latter,
          

vår tunge med jubel.
          

Da sa de blant folkene:
          

«Stort er det som Herren har gjort mot dem.»
          
   

3 Ja, stort er det som Herren gjorde mot oss,
          

og vi ble glade.
          
   

4 Herre, vend vår skjebne
          

som bekkene i Negev!
          
   

5 De som sår med tårer,
          

skal høste med jubel.
          
   

6 Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn,
          

med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.

[iii] 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 3 Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, 4 og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede. 5 For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. 6 Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

[iv] 35 Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» 36 De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. 37 Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. 38 Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» 39 Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. 40 Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» 41 Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»