5. søndag i åpenbaringstiden – Gud er nådig

Prekentekst: Evangeliet etter Markus 2,1-12[i]

GT-tekst: 1 Mosebok 15,1-6[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev Romerne 4,1-8[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Markus 2,1-12 (samme som prekenteksten)

Nåde. Synd. Tilgivelse. Rettferdig.

Gir det overhodet mening å bruke slike uttrykk i dag? Hva betyr det å synde? Og hva skal vi i så fall gjøre med det?

Jesus sier til den lamme mannen: ”… syndene dine er tilgitt”.

Ja vel…

Hadde noen fortalt deg at han/hun skulle bli søkkrik fordi Gud har sagt det, hadde du kanskje tenkt: ”Stakkars. Nå har det rablet helt for ham/henne.”

Vel, i dagens tekst leser vi om Abram som pratet med Gud. For de som husker adventstekstene, så husker dere kanskje at englene som ble sendt fra Gud, til Maria og far til Johannes døperen, hilste med ordene: ”Frykt ikke”. Samme hilsen møter Gud Abram med: ”Vær ikke redd!”.

Alle tre gangene handler det om barn. Abram og hans kone Sarai, kunne heller ikke få barn, fordi Sarai var blitt for gammel.

Om du tror at Abram hørte fra Gud i et syn eller om det hadde rablet for ham, er uansett det viktigste å ta med seg at denne samtalen dannet grunnlaget for hele Israel og jødene forståelse av Guds opprinnelige ønske med verden. Abram og Sarai byttet senere navn til Abraham og Sara, som betyr far til mange og mor til konger.

Både muslimer, jøder og kristne regner Abraham og Sara som stamforeldre til sin religion.

I brevteksten, noen tusen år etter, forklarer Paulus hva det innebar at Abraham trodde på Gud. Gud gjør ulike avtaler med folk i Det gamle testamentet. Avtalene ble gjerne kalt pakter. Den ene pakten handler om en gjensidig forpliktelse, hvor folket skal holde Guds regler og lover, og Gud på sin side skal gi fremtid og håp. Den andre pakten handler helt enkelt om at Gud forplikter seg på seg selv.

Det er den andre avtalen Gud gjør med Abraham.

Det er denne avtalen som avspeiler Guds opprinnelige plan.

Alt Abraham ble bedt om var å fatte tillit til at Gud ville vise omsorg.

Det er dette Paulus vil fortelle. Hva vi gjør eller ikke gjør er ikke en del av avtalen. Gud elsker hvert menneske, hvert dyr, hver en plante og hver en mikroorgansime,

uansett.

”Du kan tro på det!”, altså: ”Fatte tillit det”, sier Paulus.

Hvis du husker noen av de andre kirkeårstekstene, så har jeg skrevet litt om den allmennmenneskelige grunnfølelsen av at:

Det var ikke slik det skulle være!

Vi erkjenner at verden er i ubalanse: Det vakre og det stygge; det gode og det onde; det lykkelige og ulykkelige lever side om side. Og midt i denne biologiske ubalansen lever også vi vårt personlige liv.

Vi elsker og vi svikter.

Vi oppmuntrer folk og vi river folk ned.

Vi er fanget i en verden, hvor vi merker at vi er født med begrensninger og svakheter. Svakhet er ikke ille i seg selv, men det er når vi handler slik at vi bruker andre mennesker til vår egen fordel at det blir galt. Når ikke behandler våre medmennesker som et mål i seg selv, eller når vårt selvbilde blir så knust av verdens realiteter at vi av skam ikke lenger tør å se mennesker inn i øynene, da har det skjedd noe galt.

Det er dette Bibelen kaller synd.

  

Frem til vår brevtekst har Paulus prøvd å forklare at ingen mennesker kan fortjene Guds omsorg, for vi kommer alle til kort.

Men! 
Det handler ikke om å prestere, det handler om at vi kan stole på Gud uansett.

Det var jo slik det hele startet med Abraham!

Altså, vi får tilgivelse for våre gale tanker, holdninger og gjerninger.

At vi er rettferdige betyr at vi er elsket av Gud uansett.

Paulus kaller det nåde.

Det ble kjent i den lille fiskerlandsbyen i Kapernaum at Jesus var hjemme. Jeg blir fascinert av at naboenes spontane reaksjonen er å trenge seg inn i Jesu hjem.

”Vi bare må treffe ham!”

Litt sært, men det må ha vært noe spesielt med Jesus.

Mens Jesus underviste folket om Gud, begynte det å drysse grener og størknet leire. Plutselig rev fire mann opp hele taket. 
Det var visst ikke mulig å gå inn døren på grunn av folkemengden.

Litt desperate eller?

Deretter firte de ned sin invalide kamerat, og det er ikke vanskelig å skjønne hva de trodde Jesus kunne gjøre.  

Jesus gjorde noe som vil overraske oss som lesere i dag. Han tilgir synder og helbreder i samme vending. I vår tid har vi delt opp mennesket i psyke og kropp eller sjel/ånd og kropp. I Jesu tid tenkte man ikke på mennesket på den måten. Menneskets kropp var sjelelig/åndelig og sjelen/ånden var kroppslig:

en åndelig kropp og en kroppslig ånd.

Jesus viser at Gud vil ordne alt. Ikke bare vår psyke/sjel/ånd, men hele mennesket:

hele universet. Denne fortellingen er en forsmak på himmelen, hvor alt skal bli godt. Men i og med at Jesus har vært hos oss, så kan vi vite at vi allerede nå kan ta imot Gud kjærlighet og nåde. Den som ser på Jesu liv, møter sin egen svakhet og synd, men får også et nytt forbilde som kan forandre den syndige retningen i livet vårt; en retning som allerede nå kan rette opp i ubalansen i vårt medmenneskelige fellesskap. Hvis noe skulle bevise at Jesus er håpet for en ubalansert verden, så måtte det være at folk som har Jesus som sitt forbilde og tror at han er Guds eget liv, utjevner verdens ubalanse. 
Altså synliggjør en kjærlighet til alt som eksisterer som et formål i seg selv.

Legg merke til hvordan den lamme mannen settes frem som et forbilde på hvordan vi skal ta imot Guds nåde. 
Han sier ingenting og han gjør ingenting.

Han bare ligger der,

som et spedbarn. 
Men Jesus ser troen og tilliten til hans venner på taket.

Husk, det er alltid noen som tror at Gud vil helbrede hele vårt menneske, både vårt selvbilde og våre kropper. Klarer vi å legge bort vårt eget stress og bare tro med tillit at noen tror for oss, når vi ikke klarer å tro?

Igjen reagerer de jødiske åndelige ledere: ”Bare Gud kan tilgi synder!”.

For dem ble det blasfemi at Jesus drev og tilgav synder, 
for oss kan det fremstå som meningsløst. 
Likevel, hvis Jesus faktisk er Guds eget liv, da ser vi igjen hva som er Guds hjerte og ønske for verden. Han vil passe på oss uansett hva vi har gjort galt, og han vil helbrede hele universet.

Selv reagerer jeg også i dag i likhet med folket: Jeg takker Gud. Og jeg blir fylt av forundring over sammenhengen mellom synd, helbredelse, tro, tilgivelse, rettferdighet og nåde. Gud vil gi full restitusjon til alt som eksisterer. Kan vi fatte tillit til dette?

Bønn:

Kjære Gud, takk for din nåde. Takk for at du tar imot meg og mitt ødelagte selvbilde. Noen ganger er jeg hovmodig og bruker andre til min egen fordel, andre ganger trykkes jeg ned av skam, men du står alltid med åpne armer: Takk! Se spesielt til oss og de som har ulike skader i kroppen. Hjelp dem til verdighet og hjelp oss til å se verdigheten i oss selv og alle mennesker uansett hvem de er og hvilke hindringer de har i livet. Hjelp oss til å trenge tilbake all ukjærligheten i vårt eget liv, og bringe nåde der hat og utilgivelighet råder. Takk for at du helbreder vår verden, vår menneskehet og vårt personlige liv!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 1 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, 3 kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. 4 Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
   

6 Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» 8 Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? 9 Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – 11 «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

[ii] 1 Etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!» 2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.» 3 Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» 4 Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.» 5 Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» 6 Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.

[iii] 1 Hva skal vi da si om Abraham, vår jordiske stamfar? Hva oppnådde han? 2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. 4 Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. 6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger:
          
   

7  Salige er de
          

som har fått sine lovbrudd tilgitt
          

og sine synder skjult.
          
   

8  Salig er det mennesket
          

som Herren ikke tilregner synd.