Prekentekst: Evangeliet etter
Matteus 17,1-9[i]
GT-tekst: 5 Mosebok 18,15-18[ii]
Brevtekst: Johannes` Åpenbaring
1,9-18[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter
Matteus 17,1-8 (mangler vers 9 fra prekentekst)
Hva er det egentlig som
skjer? Jesus står på et høyt fjell, borte fra alle menneskemassene og hans
ansikt lyser opp som en sol og klærne hans blir hvite som lyset.
Som om ikke det er nok
står plutselig Moses og Elia og prater med ham. Begge representanter for
jødenes aller helligste tradisjoner.
Moses: budbringeren av
Guds åpenbaring gjennom Toraens og alle jødenes forskrifter, altså deres hellige regler og ordninger.
Elia: Representant for
profetene, hvis viktigste oppgave var å fortolke historien, Toraen og forskriftene,
samt formane, trøste og å oppmuntre folket til leve etter Guds vilje.
Moses/loven og
Elia/profetene oppsummerer jødenes hellig skrifter.
Hendelsen observeres av
Jesu tre nærmeste læregutter og venner: Peter, Jakob og Johannes. Det flipper naturligvis
helt for Peter: ”Det er godt at vi er her, så vi kan bygge hytter til dere.”
Uten å gå inn på at
jødenes Messias-forventninger er knyttet til jødenes løvhyttehøytid, er det
ikke vanskelig å se at Peter gjerne vil bevare dette øyeblikket.
This is it!
Bedre blir det ikke:
Jesus skinnende som en
sol, i samtale med jødenes to høyeste autoriteter.
Verdensherredømme, here
we come!
Mens Peter prater kommer
det en lysende sky over dem og en gjenkjennelig røst lyder fra himmelen: ”Dette
er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”
Hvis du husker 2. søndag
i åpenbaringstiden, så er dette de samme ordene som kom fra himmelen ved Jesu
dåp.
Åpenbaringstidens sirkel
fullendes:
Jesus lever sin
kjærlighet ut til verden i kraft av å selv være elsket;
Jesus er kongebarnet som
kommer som en annerledes konge: en fattig konge;
Jesus er tjeneren som må
lide for at folk skal se hva sann menneskelighet egentlig er og hva Guds vilje
for alle mennesker er;
Jesus er profeten, altså
den som både har den endelige tolkningen på jødenes historie og hellige
skrifter, og den som lever et liv i fullkommen nestekjærlighet.
Jesu liv er Guds vilje
gjort synlig i menneskehetens historie.
Men det er et nytt
element i røsten fra himmelen:
”Hør ham!”
Shema!
Dette ordet, som er hebraisk
for hør!, representerer startskuddet
for Guds selvåpenbaring til Israel. Shema innleder Guds ti bud, etter at
israelsfolket hadde utvandret fra Egypt, og gir for jødene en klar indikasjon
på at nå taler Gud.
Profeten som Moses taler
om i GT-teksten får sin oppfyllelse i Jesus.
Hvis vi forstår hvor
viktige Moses og Elia er for hele jødenes selv- og virkelighetsforståelse, vil
vi også forstå hvor paradigmatisk radikalt og nytt disse ordene fra skyen er
for jødenes virkelighetsorientering.
Peter, Jakob og Johannes
skjønner at dette er ekstremt. De kaster seg ned på bakken i redsel. Hvis dette
er reelt, så har vi ikke bare med et menneske å gjøre her.
Seks dager før denne
hendelsen forlot alle menneskene Jesus, mens de tolv disiplene og Peter ble
igjen og bekjente at Jesus er Guds hellige (se 6. søndag i åpenbaringstiden).
Var det slik at Jesus
faktisk var mer en bare Guds hellige?
Talte han med Guds egen
stemme? Var han Guds eget liv?
De som i ettertid har
fattet tillit til at Jesus er Guds vilje levd i verden, leser ikke lenger Det
gamle testamentets lover og regler, uten å la dem veiledes av det livet Jesus
levde. De leser heller ikke profetenes formaninger, oppmuntringer og trøst,
uten at de justeres i møte med det Jesus representerer.
Ja, dette er faktisk
kirkens eneste oppgave: Å gjøre troverdig at Jesu liv er Guds vilje for denne
verden.
Mye av troverdigheten ligger i
at de som har fattet tillit til Jesus, forsøker å leve etter hans eksempel med
ord og gjerninger i sine hverdager.
Selv om Jesus i denne
fortellingen fremstår som allmektig og stor, er veien frem til hendelsen og
veien ned fra fjellet preget av mørke og død. Jesus skjønner at de religiøse
lederne er misunnelige og planlegger et komplott for å få ham drept. Jesus
skjuler det heller ikke for sine tolv nærmeste. Det er kontrastfullt for hans
venner; det er følelsesmessige konfliktfullt.
Fasten nærmer seg og
Jesus setter kursen for påskefeiringen i den hellige byen: Jerusalem.
Menneskesønnen skal stå
opp fra de døde, sa Jesus.
Det ligger et lys og funkler bak smerte og død.
Det var ikke første gangen
Johannes skulle falle redd ned på kne for Jesus, som skinte som solen. Første
gang var han bare en ungdom, den andre gangen var en gammel mann.
Da han var
landsforvist på øya Patmos på grunn av sin tro, viste Jesus seg i et himmelsk
syn med ordene: ”Frykt ikke! Jeg er den første og den
siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har
nøklene til døden og dødsriket.”
Da Johannes lukket øynene
sine for siste gang, skjedde det i full tillit til at Jesus var Guds eget liv.
Opplevelsen han hadde i sine ungdomsdager hang fast med ham livet ut:
Jesus er Gud, ett med Gud
Fader, sendt til verden for å vise Guds sanne karakter i form av kjøtt og blod.
Johannes døde ikke bare med
en fascinasjon over hvem Jesus var, men med tilbedelse over hvem Jesus er:
Guds ansikt.
Bønn:
Jeg ber for alle som
ønsker å møte deg slik du er. Ta bort alle unødvendige hindringer som skygger
for ditt kjærlighetslys. Takk for at du vil la ditt lys skinne på alle som
ønsker å se deg slik du er. La ditt skinnende lys gi et gjenskinn i våre liv,
slik at mennesker vi møter kan kjenne vennlighet, nærhet og varme. La dine
gjerninger forvandle våre liv, slik at våre gjerninger blir som dine.
Ære være Faderen og
Sønnen og Den hellige ånd,
som var og er og blir en
sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!
[i] 1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og
hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet
hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket
med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til
Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter,
en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Mens
han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra
skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med
ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men
Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham,
bare Jesus.
9 På veien ned fra fjellet ga
Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen
har stått opp fra de døde.»
[ii] 15 En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos
deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. 16 Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den
dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se
denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
17 Da sa Herren til meg: De har
rett i det de sier. 18 Jeg vil la det stå fram en
profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og
han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham.
[iii] 9 Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere
har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos.
Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. 10 På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en
røst bak meg, mektig som en basun. 11 Røsten
sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene:
til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»
12 Jeg snudde meg for å se hvem
som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, 13 og midt mellom lysestakene en som var lik en
menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet.
14 Hodet og håret hans var hvitt
som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, 15 føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten
var som bruset av veldige vannmasser. 16 I
høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt,
tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.
17 Da jeg så ham, falt jeg som død
ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og
sa:
«Frykt ikke! Jeg
er den første og den siste 18 og den levende. Jeg var død,
men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar