14. søndag i treenighetstiden – Vingårdssøndag

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 20,1-16[i]

GT-tekst: Jesaja 27,2-6[ii]

Brevtekst: Paulus første brev til korinterne 1,1-3[iii]

Fortellertekst: (samme som prekentekst)

Himmelriket som et lønningssted er et interessant konsept.

Matteus bruker ofte begrepet ”himmelriket”, der Markus og Lukas bruker synonymet ”Guds rike” og hvor Johannes bruker begrepet ”evig liv”.

Himmelriket, eller Guds rike er Jesu hovedtema alle andre undertemaer bygger opp under.

Gud rike er et konkret sted som tilhører en konkret tid.    

Ifølge Bibelen skal dette riket etableres på jorden ved Jesu gjenkomst: ved vår tids ende.

Jesus bar hele Guds rike i sin egen person.

Hvis vi tror at Jesus er Guds eget liv på jorden, så har vi fått et gløtt inn i hva Guds rike består av. Videre er kirken kalt til å leve i etterfølgelse av Jesus og på den måten gjøre Guds rike synlig i verden. Paulus som vi leser om i dagens brevtekst sier et annet sted at: ”… Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede…”.[1] Det var dette Jesus kroppsliggjorde så fullkomment, som hans kirke i dag prøver å kroppsliggjøre ved hjelp av Guds kraft, en kraft Bibelen kaller Den hellige ånd.

Likevel må vi innse at kirken langt ifra er fullkommen i å kroppsliggjøre rettferdighet, fred og glede, slik Jesus gjorde det.

På den ene siden kan vi si at Guds rike er her og nå, i og med at Guds liv i form av Jesu person har gjort riket tilstedeværende her på jorden, og ved at Guds og Kristi ånd/Den hellige ånd er tilstedeværende som en hjelp for kirken til å gjøre riket synlig i verden.

Likevel må vi innse at Guds rike ikke er her ennå.

Verden, og kirken for den saks skyld, er så full av urettferdighet, vold og sorg at vi på ingen måte kan påstå at Guds rike er etablert på jorden allerede nå. Vi ser tegn etter riket og gjenkjenner at det er vakkert, men vi er ennå i ørkenvandring på vei til landet Jesus har lovet oss: himmelriket. 

I dagens tekst blir jordbruk i form av en vingård brukt som metafor på himmelrikets lønnssystem.

Å bruke vingården som metafor bringer med seg en sterk bildetradisjon i jødisk religion.

Som vi ser i dagens Gammeltestamentlige tekst fra Jesaja, er vingården et metafor for Israel: for jødene. Gud skal vokte over den å beskjære den, ja, til og med brenne opp alt som truer vingårdens gode avlinger. 

Hovedpoenget er at Gud skal passe på vingården.

I dette lyset ser vi at Gud er jordeieren som henter inn arbeidskraft til sitt rike. Selve arbeidsdøgnet kan tolkes som menneskehetens historie, og arbeidskraften er hans disipler/kirken. Arbeidet består da i å gjøre himmelriket synlig, mens vi venter på at Gud skal gjøre dom over hele verden. Selve lønningsdagen er redningen/frelsen/det evige liv/etableringen av Guds rike/- av himmelriket.

En jordeieren som går ut og henter inn arbeidskraft til alle døgnets tider, handler etter datidens sedvane urasjonelt. Det var vanlig at folk sto på torget og håpet på å få et arbeid den dagen. Spesielt etter at Kong Herodes´ tempel var ferdigstilt var det mye arbeidsledighet. Å få et dagsarbeid var helt avgjørende for tak over hodet og mat i magen. Som jeg fortalte forrige søndag var en denar en gjennomsnittlig dagslønn. Å være en slik arbeidsledig var nesten verre enn å være slave på den tiden. Slavene sto i hvert fall under beskyttelse av sin herre. 

Jordeierens som henter arbeidere på torget hele arbeidsdøgnet, viser derfor stor omsorg og hjertelag for de arbeidsløse. Han henter derfor inn folk helt til siste time, slik at han kan få gitt dem en dagslønn.

Nå er det kanskje et overraskelsesmoment for de første lytterne av denne fortellingen at jordeieren gikk ut og hentet arbeidere hele dagen, men sjokket i fortellingen kommer til slutt:

Alle fikk lik lønn!

Selv vi i dag med våre tarifflavtaler, kan i første omgang reagere på at dette er urettferdig lønnsutbetaling. Her har noen arbeidet i tolv timer, mens noen har arbeidet i én time, og så får de alle utbetalt en denar!?

Reaksjonene er sterke blant dem som hadde vært der lengst og fagforeninga går til sak mot jordeieren.

De kommer ingen vei med klagen.

Alle hadde fått det som var avtalt.

Urettferdigheten i denne fortellingen er ikke at noen fikk for lite, men at noen fikk for mye.

Og vi må gi jordeieren rett i at han kan selv velge hvordan han vil bruke pengene sine.

Fortellingen avsluttes med de litt kryptiske ordene: ”… de siste (skal) bli de første og de første de siste.”

Merkelig hierarki i grunnen…

De kryptiske ordene gir mer mening om vi vet hva som har blitt sagt i forkant av denne eksempelfortellingen/lignelsen. Disiplene har hatt noen indirekte spørsmål om hva som kommer til å skje med dem, ettersom de har vært trofaste mot Jesus. Jesu svar er at de skal få mangedobbelt igjen for alt de har gjort:

De skal nemlig få evig liv.

Evig liv, som vi har sett er et annet ord for himmelriket.

Ifølge vår fortelling blir det ikke gjort forskjell på folk i himmelriket.

Det Jesus sier er at alle skal få rettferdighet, fred og glede, uansett om hvor de er i livet eller hvor lenge de har levd.

Og det er ikke noen som skal få litt mindre: 
Alle skal få likt.

Hva da med dette hierarkiet om at den siste skal blir den første og den første skal bli den siste?

Vel, da er det interessant å bemerke seg at verset før vår fortelling begynner, sier Jesus nesten det samme, men i motsatt rekkefølge: 
”… de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.”

Det korresponderer bra med fortellingen vår. De som kom sist kom fremdeles sist, men de får lik lønn som de første, og de første kom fremdeles først, men de får ikke høyere lønn enn de siste. Jesus uttrykker, slik jeg tolker det, en antihierarkisk virkelighet med hierarkiske ord.

En annet måte å si det på er:

Den første er også den siste og den siste er også den første.

”For Gud gjør ikke forskjell på folk”, slik de første store kirkelederne Paulus og Peter uttrykket det.[2]

Vi møter altså et helt annet lønnssystem i møte med himmelriket. En hovedårsak er det jeg skrev om i begynnelsen. Det er fordi vi har fått et eksempel i Jesus og ved hans kraft, Den hellige ånd, at kirken i det hele tatt kan gjøre himmelriket synlig.

Det er ikke vår fortjeneste, derfor er lønnen i lignelsen egentlig ikke lønn for eget arbeid; 
det er en gave for et arbeid som Gud, ved Jesus Kristus og Den hellige ånd, har gjort gjennom oss. Og om du arbeidet lenge eller kort, så får du del i det evige liv på lik linje med alle andre.

Det er også et universelt preg over denne lignelsen jeg vil trekke frem til slutt.

Som vi har sett er vingården i Det gamle testamentet et bilde på Israel. Dermed kommer man ikke bort ifra at de som har kommet sent inn i arbeidet også kan tolkes som hedningene.

Altså alle oss ikke-jøder som begynte på arbeidet med å gjøre Guds rike synlig over tusen år etter Israel begynte arbeidet.  

La meg sitere kirkefader St. Hieronymus (347-420) tolkning av dagens evangelietekst:

Vi skal også se på den urettferdigheten som alle anklager eieren for, med tanke på dem som kom med i ellevte time. De kan for sin del ikke fatte hva han gjør. For om eieren er urettferdig, er han det ikke mot én, men mot alle. For de som kom ved den tredje time, hadde ikke gjort samme arbeidet som de som ble sendt til vingården den første timen. Likeså gjorde den som kom ved den sjette timen, mindre arbeid enn den som kom ved den tredje timen, og den som kom ved den niende timen, mindre enn den som kom ved den sjette. Alle var misunnelige på det sene kallet som hedningene fikk, og evangeliet blir feiltolket. Derfor avslutter Frelseren evangeliet med ordene: Slik skal de siste bli de første og de siste de første. Det innebærer at jødene flyttes fra hodet til halen og vi fra halen til hodet, 5 Mos 28,13.    

Om jeg kan være så frekk, i skade for å misforstå ham, å rette på St. Hieronymus å si:

Det innebærer at jødene nå er både hodet og hale og vi er både hale og hodet.

Nå står vi likt.

”Her er ikke jøde eller greker (hedning)… Dere er alle én i Kristus Jesus”, som Paulus så fint sa det.[3] Når Paulus i vår tekst sier at de kristne påkaller Herrens navn ”… på hvert sitt sted…”, er det et hint om Gud vingård. De første kristne så på seg selv som forvaltere av det arbeidet som startet med jødene. Det er en tett forbindelse, og arbeidet består i å gjøre himmelriket synlig i verden.

Dermed ser vi også den tette linken mellom søndagens tekster og forrige søndagens tekster, som handlet om vårt forvalteransvar på jorden frem til dommedag. Dagens tekster appellerer videre på at denne forvaltningen ikke gjør at mennesker stiller ulikt i møte med Gud og det evige liv. Så hvis noen skulle la seg forlede til å tenke at forrige ukes fortellingen handlet om at vi får forskjellig lønn, kan dagens tekster med den aller største tydelighet vise oss at det er en total feiltolkning.

Forvaltningsarbeidet kirken er kalt til å gjøre skal ikke gjøres med motivasjon i høy lønn, men være motivert av å være elsket.

Vi forvalter ikke for å bli forvaltet,

men vi forvalter, fordi vi er forvaltet.

Vi elsker ikke for å bli elsket,

med vi elsker fordi vi er elsket. 

Bønn:

Kjære Gud, takk for din kjærlighet som strekker seg ut til alle mennesker til alle tider og i alle livssituasjoner. Takk for at du ikke gjør forskjell på oss. Hjelp oss å ta innover oss den uendelige omsorg du har med oss. Hjelp oss til ikke å arbeide ut ifra fortjeneste, men ut ifra takknemlig for at du vil gi oss det evige liv. Gud, du ser all krig, undertrykkelse og vold som overflommer vår verden. Ikke drøy med å komme tilbake. La ikke flere lide nød. La ditt rike komme!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Rom 14,17

[2] Rom 2,11 jf. 1 Pet 1,17

[3] Gal 3,28 jf. Kol 3,11

---

[i] 1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ 7 ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
   

8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ 13 Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ 16 Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

[ii] 2 Den dagen skal de si:
          

Syng om den herlige vingården!
          
   

3 Jeg, Herren, vokter den
          

og vanner den til alle tider.
          

Jeg vokter den dag og natt
          

så ingen skal skade den.
          
   

4 Harm er jeg ikke,
          

men om den gir meg torn og tistel,
          

vil jeg gå til strid
          

og brenne opp alt sammen,
          
   

5 om den ikke søker vern hos meg
          

og slutter fred,
          

ja, slutter fred med meg. 
          
   

6 I dager som kommer, skal Jakob slå rot,
          

Israel skal vokse og blomstre
          

og fylle jorden med grøde.

[iii] 1 Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes 2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

13. søndag i treenighetstiden – Livets og jordens forvaltere

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 25,14-30[i]

GT-tekst: Salmenes bok 92,2-6.14-16[ii]

Brevtekst: Paulus´ første brev til korinterne 12,4-11[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Lukas 18,18-30[iv]

Vi eier ikke jorden, vi har den på lån!

Vi forvalter den.

Forvalterskap høres utvilsom kjedelig ut, noe mange av de viktigste tingene i livet høres ut som.

Et godt liv kommer ikke til oss med en trestegs quick fix-manual.

Å være med å skape en trygg og god verden krever ansvarsfølelse og nestekjærlighet,

kvaliteter vi mennesker ikke tilegner oss uten en viss innsats. 

Dyder som ansvar og omsorg, er kvaliteter vi feiler og prøver oss frem til gjennom hele livet.

Noen av oss gir opp, og gir blanke.

11.-15. søndag i treenighetstiden har tradisjonelt vært myntet på kirken, ettersom alle tekstene tar for gitt at vi anerkjenner at vårt liv er gitt oss av Gud.

Vi eier ikke vårt eget liv.

Når det er sagt trenger man ikke nødvendigvis tro på Gud for å anerkjenne at dette korte livet vi har på denne jorden ikke er vårt til å gjøre hva vi vil med.

Alt var her før vi kom.

Universet med sine galakser og blinkende stjerner og kloden med sine fjell, innsjøer, fjorder, hav, jord og himmel har vært her i millioner av år vi før vi kom.

Det myldrende livet i sjøen, på det tørre land og i luften formerer seg og dør i en tilsynelatende ustoppelig strøm gjennom mangfoldige millennium.

Midt i denne strømmen av liv finner vi vårt eget liv, vår egen kropp, sammensatt av biologisk materiale som har vært her siden stjernestøvet ble slynget ut av sprengte soler for mange millioner av år siden.

Menneskelivet er et lite stjerneskudd over nattehimmelen:

Vi faller over livets himmel, og før vi har rukket å lyse er vi borte igjen for alltid og blir glemt.

Universet har vært her lenge før vi kom og kommer til å være her lenge etter at vi er borte.

Jorden er ikke vår og vi kan ikke gjøre som vi vil med den.

Det er nesten som at vi bare får låne livet her et lite øyeblikk.

Spørsmålet blir da: Hva gjør vi med den lille tiden vi får låne jorden?

Dagens evangelietekst havner midt inne i Jesu eksempelfortellinger/lignelser om dommedagen. Vår tekst tar for seg den andre av de tre lignelsene.

Lignelsen handler om tre personer som får i ansvar å forvalte sin overordnedes eiendom.  Det er ikke rent lite penger de skal forvalte heller. Ett talent var verdt 6000 denarer og en denar tilsvarte en dagslønn. På den tiden var 6000 denarer 20 årsverk, som igjen var en livslønn for en soldat. I dagens målestokk ville kanskje 6000 denarer tilsvart 6 millioner kroner. Det vil si at de tre personene fikk i dagens målestokk rundt 30 millioner, 12 millioner og 6 millioner å forvalte.

Den første klarer å investere pengene slik at han sitter igjen med 60 millioner, den andre 24 millioner og den tredje hadde ikke tjent noen ting.

Den siste hadde gravd ned sine penger; han hadde gjemt dem i madrassen.

Det skulle han tydeligvis ikke ha gjort, ettersom eieren av pengene ble pissed off da han kom tilbake igjen fant det ut. Det endte med en kjennepreken og full forkastelse og isolering fra det gode selskap.

Denne lignelsen har gitt meg hodebry. Hvis det er slik at overordnede skal forestille Gud og menneskene skal være de som forvalter rikdommen de har fått Gud, hva sier da dette om Gud? Da fremstår jo Gud som en sint og utilgivelig prinsipprytter!

Men hva er det egentlig denne overordnede i lignelsen anklager han som skulle forvalte rikdommen for?

Jo, for å være lat og dårlig.

Forvalteren handlet stikk motsatt av det eieren av rikdommen ville at han skulle gjøre. Så la oss rive oss løs fra selve lignelsen å spørre etter hva det er Gud vil at vi skal gjøre med livet vi har fått å forvalte.

Hva er summen av Guds vilje ble Jesus en gang spurt om.

Svaret var å: ”…elske din neste som deg selv.”

Det er ikke verre;

det er ikke lettere.

Å grave rikdommen ned må da i oversatt betydning innebære ikke å elske sin neste. Og da må sin neste innebefatte alt som Gud har skapt, så vel som menneskene rundt oss.

Forvalteren mislyktes ikke bare i elske, han gjorde det stikk motsatte:

Han var overlegen og hovmodig i stedet for å være ydmyk; 

han var  sjalu og rivaliserende i stedet for å være velvillig og å glede seg over andres lykke;

han var likegyldig i stedet for å vise omsorg;

han var grådig i stedet for å være gavmild og raus;

han fråtset i stedet for å utøve måtehold;

han hadde usunt begjær og lyst på andres ting i stedet for å utøve selvdisiplin og kyskhet

og han var aggressiv og rask til å bli rasende i stedet for å være tålmodig og fredelig.    

Alle kjenner vi oss igjen i flere av disse lastene, men det er forskjell på det å handle på en av disse lastene og å kjenne oss triste når vi ødelegger mennesker og andre ting rundt oss, og det å gi blanke og bare handle på disse lastene, fordi vi ikke gidder å utøve godhet lenger.

Den late forvalteren gjorde det siste.

Denne lignelsen står sammen med Jesu domslignelser.

Budskapet er klart: Vær klar!

Ikke vent med å utøve godhet i morgen, gjør det nå. Livet er kort nok som det er og en dag kommer regnskapets time og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde.

Den som gir blanke i Gud i gir blanke i godheten;

den som gir blanke i godheten gir blanke Gud.

Den som gir blanke i Gud/godheten har en dårlig sak på dommedagen.

Lignelsen er altså en stor advarsel til kristne mot å glemme den kjærligheten de har møtt og fått hos Jesus.

De første kristne levde i en konstant forventing til at Jesus kunne komme igjen fra sin transcendente himmel når som helst. Hele Paulus' liv var preget av at Jesus kommer snart, og det var prekært at kjærligheten seiret i verden og spesielt hos dem som tilba kjærlighetens Gud.

I menigheten i Korint var det mange fraksjoner og mye krangling. Paulus' første brev til korinterne handlet mye om å gi sunn undervisning på de ulike spørsmålene som splittet menigheten.

Mot slutten i kapittel 12-14 kommer Paulus til noen essensielle poeng med hele brevet sitt. Ja, det er mange forskjellige nådegaver/evner, men alle har samme kilde:

Kjærlighetens Gud som forener alle mennesker.

Nådegavene Paulus nevner i denne teksten er å:

Tale visdom,

formidle kunnskap,

ha en spesiell trosgave,

ha gaven til å helbrede,

ha kraft til å gjøre under,

ha gave til å tale profetisk,

bedømme ånder,

ha ulik type tungetale og å

ha tydning av tungetale.

Andre streder nevner Paulus andre gaver, som leder- og tjenergaver.

Poenget med disse gavene/evnene er at Jesu kjærlighet skal fylle hele kirken, slik at Gud blir synlig gjennom dette fellesskapet av kjærlighet.

Ingen av nådegavene kan heller gi gjeve posisjoner eller fortrinn foran andre. Det ligger nemlig i sakens natur at det som gis av nåde, ikke er ervervet på egen hånd, men gitt som en gave uten egen innsats.

Altså er det meningen at vi skal bruke våre liv til å tjene verden og hverandre, ikke kjempe til oss privilegier foran andre. Dessverre har vi klart å skape en verden der evner gir folk forrang, fremfor at evnene blir brukt til å gjøre hverandres liv rikere.

Jeg fikk nesten lyst å si:

La oss snu den trenden sammen!

Å leve for seg selv og å kjempe for å oppnå V.I.P.-status vil uansett oppleves meningsløst til slutt. Alt vi oppnår ved å kare til oss mer enn andre, er å undertrykke de som da får for lite.

Verden vi låner blir på ingen måte vakrere av det.

Innledningen i nattverdsliturgien er hentet fra innledningen til dagens salmekapittel:

”I sannhet verdig og rett er det, at vi alltid og alle steder takker deg…”.

Dette er en takkesang som opphøyer Guds visdom for alt det vakre Gud har skapt, og at det skal gå godt med dem som takker Gud.

Godhet avler godhet.

Det betyr ikke at de som takker Gud aldri opplever ulykke og sorg, men at de som gikk all in på Guds kjærligheten vil oppleve at denne kjærlighet seirer til slutt.

Bønn:

Kjære Gud hjelp oss til å se hvor kort livet er og at det ikke er vårt til å gjøre hva vi vil med. Hjelp oss å være modige til å vise kjærlighet overalt, og å være raske til å vise godhet. Hjelp oss til ikke å grave ned den kjærligheten du har vist oss. Takk for alt du har gitt oss av muligheter til å skape et godt liv for hverandre. Hold oss borte fra selvforherligelse, men oppmuntre oss til å løfte opp - og å oppmuntre andre. Takk for jorden du har gitt, og hjelp oss til å forvalte den etter din vilje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 14 Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: 15 En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
   

16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. 18 Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
   

19 Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. 20 Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ 21 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ 22 Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ 23 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
   

24 Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. 25 Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ 26 Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. 28 Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

[ii] 2 Det er godt å takke Herren
          

og lovsynge ditt navn, du Høyeste,
          
   

3 å forkynne din godhet om morgenen,
          

din trofasthet om nettene,
          
   

4 til den tistrengede harpen,
          

til dempet klang fra lyren.
          
   

5 Herre, du har gledet meg med ditt verk,
          

jeg jubler over det dine hender har gjort.
          
   

6 Hvor store dine gjerninger er,
          

hvor dype dine tanker, Herre!
          
   

14 De er plantet i Herrens hus
          

og blomstrer i forgårdene hos vår Gud.
          
   

15 Ennå i alderdommen bærer de frukt,
          

de er friske og frodige.
          
   

16 Slik forkynner de at Herren er rettskaffen.
          

Han er min klippe, det er ingen urett hos ham.

[iii] 4 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.

[iv] 18 Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 19 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! 20 Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.» 21 Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» 22 Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» 23 Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
   

24 Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! 25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» 26 «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. 27 Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»
    28 Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» 29 Han sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, 30 skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.»