13. søndag i treenighetstiden – Livets og jordens forvaltere

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 25,14-30[i]

GT-tekst: Salmenes bok 92,2-6.14-16[ii]

Brevtekst: Paulus´ første brev til korinterne 12,4-11[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Lukas 18,18-30[iv]

Vi eier ikke jorden, vi har den på lån!

Vi forvalter den.

Forvalterskap høres utvilsom kjedelig ut, noe mange av de viktigste tingene i livet høres ut som.

Et godt liv kommer ikke til oss med en trestegs quick fix-manual.

Å være med å skape en trygg og god verden krever ansvarsfølelse og nestekjærlighet,

kvaliteter vi mennesker ikke tilegner oss uten en viss innsats. 

Dyder som ansvar og omsorg, er kvaliteter vi feiler og prøver oss frem til gjennom hele livet.

Noen av oss gir opp, og gir blanke.

11.-15. søndag i treenighetstiden har tradisjonelt vært myntet på kirken, ettersom alle tekstene tar for gitt at vi anerkjenner at vårt liv er gitt oss av Gud.

Vi eier ikke vårt eget liv.

Når det er sagt trenger man ikke nødvendigvis tro på Gud for å anerkjenne at dette korte livet vi har på denne jorden ikke er vårt til å gjøre hva vi vil med.

Alt var her før vi kom.

Universet med sine galakser og blinkende stjerner og kloden med sine fjell, innsjøer, fjorder, hav, jord og himmel har vært her i millioner av år vi før vi kom.

Det myldrende livet i sjøen, på det tørre land og i luften formerer seg og dør i en tilsynelatende ustoppelig strøm gjennom mangfoldige millennium.

Midt i denne strømmen av liv finner vi vårt eget liv, vår egen kropp, sammensatt av biologisk materiale som har vært her siden stjernestøvet ble slynget ut av sprengte soler for mange millioner av år siden.

Menneskelivet er et lite stjerneskudd over nattehimmelen:

Vi faller over livets himmel, og før vi har rukket å lyse er vi borte igjen for alltid og blir glemt.

Universet har vært her lenge før vi kom og kommer til å være her lenge etter at vi er borte.

Jorden er ikke vår og vi kan ikke gjøre som vi vil med den.

Det er nesten som at vi bare får låne livet her et lite øyeblikk.

Spørsmålet blir da: Hva gjør vi med den lille tiden vi får låne jorden?

Dagens evangelietekst havner midt inne i Jesu eksempelfortellinger/lignelser om dommedagen. Vår tekst tar for seg den andre av de tre lignelsene.

Lignelsen handler om tre personer som får i ansvar å forvalte sin overordnedes eiendom.  Det er ikke rent lite penger de skal forvalte heller. Ett talent var verdt 6000 denarer og en denar tilsvarte en dagslønn. På den tiden var 6000 denarer 20 årsverk, som igjen var en livslønn for en soldat. I dagens målestokk ville kanskje 6000 denarer tilsvart 6 millioner kroner. Det vil si at de tre personene fikk i dagens målestokk rundt 30 millioner, 12 millioner og 6 millioner å forvalte.

Den første klarer å investere pengene slik at han sitter igjen med 60 millioner, den andre 24 millioner og den tredje hadde ikke tjent noen ting.

Den siste hadde gravd ned sine penger; han hadde gjemt dem i madrassen.

Det skulle han tydeligvis ikke ha gjort, ettersom eieren av pengene ble pissed off da han kom tilbake igjen fant det ut. Det endte med en kjennepreken og full forkastelse og isolering fra det gode selskap.

Denne lignelsen har gitt meg hodebry. Hvis det er slik at overordnede skal forestille Gud og menneskene skal være de som forvalter rikdommen de har fått Gud, hva sier da dette om Gud? Da fremstår jo Gud som en sint og utilgivelig prinsipprytter!

Men hva er det egentlig denne overordnede i lignelsen anklager han som skulle forvalte rikdommen for?

Jo, for å være lat og dårlig.

Forvalteren handlet stikk motsatt av det eieren av rikdommen ville at han skulle gjøre. Så la oss rive oss løs fra selve lignelsen å spørre etter hva det er Gud vil at vi skal gjøre med livet vi har fått å forvalte.

Hva er summen av Guds vilje ble Jesus en gang spurt om.

Svaret var å: ”…elske din neste som deg selv.”

Det er ikke verre;

det er ikke lettere.

Å grave rikdommen ned må da i oversatt betydning innebære ikke å elske sin neste. Og da må sin neste innebefatte alt som Gud har skapt, så vel som menneskene rundt oss.

Forvalteren mislyktes ikke bare i elske, han gjorde det stikk motsatte:

Han var overlegen og hovmodig i stedet for å være ydmyk; 

han var  sjalu og rivaliserende i stedet for å være velvillig og å glede seg over andres lykke;

han var likegyldig i stedet for å vise omsorg;

han var grådig i stedet for å være gavmild og raus;

han fråtset i stedet for å utøve måtehold;

han hadde usunt begjær og lyst på andres ting i stedet for å utøve selvdisiplin og kyskhet

og han var aggressiv og rask til å bli rasende i stedet for å være tålmodig og fredelig.    

Alle kjenner vi oss igjen i flere av disse lastene, men det er forskjell på det å handle på en av disse lastene og å kjenne oss triste når vi ødelegger mennesker og andre ting rundt oss, og det å gi blanke og bare handle på disse lastene, fordi vi ikke gidder å utøve godhet lenger.

Den late forvalteren gjorde det siste.

Denne lignelsen står sammen med Jesu domslignelser.

Budskapet er klart: Vær klar!

Ikke vent med å utøve godhet i morgen, gjør det nå. Livet er kort nok som det er og en dag kommer regnskapets time og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde.

Den som gir blanke i Gud i gir blanke i godheten;

den som gir blanke i godheten gir blanke Gud.

Den som gir blanke i Gud/godheten har en dårlig sak på dommedagen.

Lignelsen er altså en stor advarsel til kristne mot å glemme den kjærligheten de har møtt og fått hos Jesus.

De første kristne levde i en konstant forventing til at Jesus kunne komme igjen fra sin transcendente himmel når som helst. Hele Paulus' liv var preget av at Jesus kommer snart, og det var prekært at kjærligheten seiret i verden og spesielt hos dem som tilba kjærlighetens Gud.

I menigheten i Korint var det mange fraksjoner og mye krangling. Paulus' første brev til korinterne handlet mye om å gi sunn undervisning på de ulike spørsmålene som splittet menigheten.

Mot slutten i kapittel 12-14 kommer Paulus til noen essensielle poeng med hele brevet sitt. Ja, det er mange forskjellige nådegaver/evner, men alle har samme kilde:

Kjærlighetens Gud som forener alle mennesker.

Nådegavene Paulus nevner i denne teksten er å:

Tale visdom,

formidle kunnskap,

ha en spesiell trosgave,

ha gaven til å helbrede,

ha kraft til å gjøre under,

ha gave til å tale profetisk,

bedømme ånder,

ha ulik type tungetale og å

ha tydning av tungetale.

Andre streder nevner Paulus andre gaver, som leder- og tjenergaver.

Poenget med disse gavene/evnene er at Jesu kjærlighet skal fylle hele kirken, slik at Gud blir synlig gjennom dette fellesskapet av kjærlighet.

Ingen av nådegavene kan heller gi gjeve posisjoner eller fortrinn foran andre. Det ligger nemlig i sakens natur at det som gis av nåde, ikke er ervervet på egen hånd, men gitt som en gave uten egen innsats.

Altså er det meningen at vi skal bruke våre liv til å tjene verden og hverandre, ikke kjempe til oss privilegier foran andre. Dessverre har vi klart å skape en verden der evner gir folk forrang, fremfor at evnene blir brukt til å gjøre hverandres liv rikere.

Jeg fikk nesten lyst å si:

La oss snu den trenden sammen!

Å leve for seg selv og å kjempe for å oppnå V.I.P.-status vil uansett oppleves meningsløst til slutt. Alt vi oppnår ved å kare til oss mer enn andre, er å undertrykke de som da får for lite.

Verden vi låner blir på ingen måte vakrere av det.

Innledningen i nattverdsliturgien er hentet fra innledningen til dagens salmekapittel:

”I sannhet verdig og rett er det, at vi alltid og alle steder takker deg…”.

Dette er en takkesang som opphøyer Guds visdom for alt det vakre Gud har skapt, og at det skal gå godt med dem som takker Gud.

Godhet avler godhet.

Det betyr ikke at de som takker Gud aldri opplever ulykke og sorg, men at de som gikk all in på Guds kjærligheten vil oppleve at denne kjærlighet seirer til slutt.

Bønn:

Kjære Gud hjelp oss til å se hvor kort livet er og at det ikke er vårt til å gjøre hva vi vil med. Hjelp oss å være modige til å vise kjærlighet overalt, og å være raske til å vise godhet. Hjelp oss til ikke å grave ned den kjærligheten du har vist oss. Takk for alt du har gitt oss av muligheter til å skape et godt liv for hverandre. Hold oss borte fra selvforherligelse, men oppmuntre oss til å løfte opp - og å oppmuntre andre. Takk for jorden du har gitt, og hjelp oss til å forvalte den etter din vilje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 14 Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: 15 En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
   

16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. 18 Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
   

19 Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. 20 Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ 21 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ 22 Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ 23 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
   

24 Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. 25 Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ 26 Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. 28 Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

[ii] 2 Det er godt å takke Herren
          

og lovsynge ditt navn, du Høyeste,
          
   

3 å forkynne din godhet om morgenen,
          

din trofasthet om nettene,
          
   

4 til den tistrengede harpen,
          

til dempet klang fra lyren.
          
   

5 Herre, du har gledet meg med ditt verk,
          

jeg jubler over det dine hender har gjort.
          
   

6 Hvor store dine gjerninger er,
          

hvor dype dine tanker, Herre!
          
   

14 De er plantet i Herrens hus
          

og blomstrer i forgårdene hos vår Gud.
          
   

15 Ennå i alderdommen bærer de frukt,
          

de er friske og frodige.
          
   

16 Slik forkynner de at Herren er rettskaffen.
          

Han er min klippe, det er ingen urett hos ham.

[iii] 4 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.

[iv] 18 Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 19 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! 20 Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.» 21 Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» 22 Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» 23 Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
   

24 Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! 25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» 26 «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. 27 Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»
    28 Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» 29 Han sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, 30 skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.»