19. søndag i treenighetstiden – Ånden og kjøttet.

Prekentekst: Paulus´ brev til galaterne 5,16-26[i]

GT-tekst: Salmene 36,6-11[ii]

Evangelietekst: Evangeliet etter Matteus 5,20-26[iii]

Fortellertekst: Første Mosebok 1,1-2,3[iv]

Lev et liv i Ånden!

Hva huleste betyr det å leve i Ånden?

Paulus remser opp i fleng hva dette betyr:

kjærlighet,

glede,

fred,

overbærenhet,

vennlighet,

godhet,

trofasthet,

ydmykhet og

selvbeherskelse.

Kontrasten til å leve dette livet er noe Paulus kaller kjøttet.

Det er jo for oss selvfølgelig et merkelig antropologisk begrep,

men heldigvis remser Paulus opp i fleng hva dette livet går ut på:

hor,

umoral,

utskeielser, 

avgudsdyrkelse,

trolldom,

fiendskap,

strid,

sjalusi,

sinne,

selvhevdelse,

stridigheter,

splittelser,

misunnelse,

fyll,

festing

og mer av samme slag

Paulus fant tydeligvis flere stikkord som kjennetegner kjøttet enn Ånden, ja, det ser ut som han hadde mer på lager, men valgte begrense seg til femten stikkord…

Selv om fyll og festing også i dag kan føre til voldelige og sårende handlinger, så er nok det Paulus henviser til av fyll og festing i antikkens middelhavsområder av en ganske annen kaliber enn dagens firma-, nabo-, venne- klassefest eller en våte turer på byen.

Poenget er uansett at Paulus oppfordrer de kristne galaterne til å leve etter Ånden og ikke etter kjøttet.

Litt skremmende er det å høre at de som lever kjøttet ikke skal få del i Guds rike.

Men før vi freaker helt ut av dette er det jo verdt å spørre seg hva Paulus mener kjennetegner Guds rike.

Et sted sier Paulus følgende:

”For Guds rike består… i

rettferdighet,

fred og

glede i Den hellige ånd.

Den som tjener Kristus på denne måten, er til glede for Gud og blir respektert av mennesker.”[1]

Kjennetegnene på Guds rike i dette sitatet er altså kortversjonen av hva det betyr å leve i Ånden.

Å leve i Ånden er altså å leve i samsvar med det som kjennetegner Guds rike.

Det vil altså si at de som lever i

kjærlighet,

glede,

fred,

overbærenhet,

vennlighet,

godhet,

trofasthet,

ydmykhet og

selvbeherskelse,

de er med på å gjøre Guds rike synlig i verden.

I dag går pengene for årets TV-aksjon på NRK til Kirkens nødhjelps vannaksjon:

”Vann forandrer alt!”

Når det ordnes slik at man ikke lenger trenger å gå fem timer for å få vann, men får vannet helt inn til der du bor, da åpnes det så mange muligheter at det vil ta litt tid å skulle remse opp alle godene dette fører med seg.

Arbeidet kvinner og menn legger ned for å virkeliggjøre dette krever overbærenhet, vennlighet, selvbeherskelse, trofasthet og ydmykhet ovenfor lokale behov. Hele prosjektet står i godhetens tjeneste og lykkes prosjektet vil det uroen og den daglige gnagende bekymringen vendes om til fred.

Gleden blir til å ta og føle på.

Jeg velger å tro at det er empatien og medfølelsen for de som lider tap av sine barn og kjæreste familie og venner på grunn av vannmangel, som driver Kirkens nødhjelps vannprosjekt fremover.

I klartekst resulterer innsamlingen av dagens Tv-aksjon til å synliggjøre Guds rike, altså tegnet på hva det vil si å leve et liv i Ånden.  

I Paulus har vi fått mange stikkord på hva Guds rike består av og at vi skal leve deretter. Likevel viser Jesus i dagens evangelietekst at å leve fullkomment etter det som kjennetegner Ånden eller Guds rike, er umulig for oss mennesker. Bare Jesus er den som viser verden hvordan Guds rike ser ut i et liv levd i Ånden. Dermed er det kristne budskapet klart:

Guds rike er midt iblant oss, i og med Jesus og det livet han lærte oss å leve, men det er ikke her ennå på en fullkommen måte, i og med at verden og vi mennesker er ufullkomne.

Paulus sier at kjøttet har visse begjær, og jeg tror at de siste ordene om tom ærgjerrighet utfordring og misunnelse er kjernen i dette begjæret. Vi mennesker har en mørk side ved oss som går ut på at vi sammenligner oss med andre. Vi sammenligner oss ikke med hvem som helst, men gjerne med de som er like oss selv. Ved å sammenligne oss ligger det noen farer og lurer:

Vi misunner eller vi ser ned på andre. Vi kjenner oss utfordret.

Vi vil ha noe noen andre har, eller vi godter oss over at vi faktisk har noe andre ikke har.

Denne sammenligningen fører fort til rivalisering,

Og rivalisering kan føre til hovmod, jeg bedre enn han/hun.

Rivaliseringen kan også føre til mismot: Følelsen av å være mislykket.

Når disse tankene får taket på oss, startes en destruktiv spiral som skyver kjennetegnene på Guds rike ut av vår verden.

Dermed ødelegger vi for oss selv slik at vi ikke får del i Guds rike, men et annet mer destruktivt rike får innpass hos oss, og ordene fra Paulus blir virkelighet i våre liv.

Når noen vi sammenligner oss med har suksess,

kan det stikke dypt magen.

Hvem er det de tror de er?

Vi har også en fantastisk evne til å finne dritt på de personene vi rivaliserer med.

Han eller hun er en skandale!

Det kan gnage på innsiden av oss og denne rivaliseringen kan begynne å trekke livskraften ut av oss. Vi kjenner på bitterhet og at vedkommende står i veien for egen vellykke.

Vi roter oss inn i misunnelse, rivalisering og tom ærgjerrighet,

i verste fall forplanter rivaliseringen seg videre, slik at det dannes for- og motpartier.     

Det er når vi har rotet oss inn i denne fortvilte destruktive spiral at Gud kommer oss til hjelp. Som vi leser i dagens salme:

”Herre, til himmelen rekker din miskunn,
          

din trofasthet når til skyene…          

Herre, du berger både mennesker og dyr.
          
   

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
          

I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.”

Gjennom Jesu liv finner vi veien ut av det destruktive og inn til det gode.

Gjennom Jesu liv kan vi fatte tillit til at Gud vil oss vel;

at Gud elsker selv om vi havner i kjødelige gjerninger, som Paulus sier.


Gjennom Jesu liv kan vi innrømme destruktive tanker, ord, holdninger og handlinger,

uten følelse av skam.

Gjennom Jesu liv kan vi få styrke til å tilgi andre det vonde de har påført oss og de vi er glad i.   

Gjennom Jesu liv har vi fått en vei som leder oss ut av det onde og inn i det gode som Bibelen omtaler som Guds rike.

I Jesu død og i tilliten til hans oppstandelse kan vi håpe at døden ikke har det siste ordet, men at livet seirer til slutt også i våre liv.

Det er bare en ting å gjøre. Vi må fortelle vedkommende rival hvordan vi føler det, og å be om tilgivelse.

Kanskje vi får en ny venn.

Slik sett gir det mening å skulle korsfeste våre kjødelige begjær og lidenskaper. Måten Jesus levde og døde handler om at vi kan innrømme skyld uten redsel for skam og fordømmelse fra Gud, og slik hjelpes vi med å gi hverandre den dyrebare gaven som heter:

tilgivelse.

Bare den som ser seg selv som elsket for den han/hun er, kan erkjenne feil og å erkjenne det kirken kaller synd, uten redsel for å bli forkastet. Å leve i Ånden er å leve i lyset av å være elsket.

Når vi vet at vi er elsket, kan vi gå med hodet hevet og med mot i brystet på formaningen fra Paulus:  

”Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden.”

Nå er det ikke tvang som driver oss til å være gode og å be om tilgivelse der vi har gjort noe galt,

men takknemligheten over å være elsket, uansett. 

Ifølge Bibelen var det slik Gud hadde tenkt at verden skulle leve i harmoni og omsorg med hverandre.  

  

Bønn:

Kjære Gud, hjelp oss til å leve i Ånden. Hjelp oss til å glede oss over andres lykke i stedet for å misunne. Hjelp oss til heie på hverandre i stedet for å rivalisere. Takk for Gud for Kirkens nødhjelp og arbeidet de gjør med å gjøre ditt rike synlig. La os gripes av nøden rundt oss og spesielt for de som mangler vann. La oss få være bønnesvaret i dag ved å støtte arbeidet med å gi en million mennesker vann.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Rom 14,17f

---

[i] 16 Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. 17 For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. 18 Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. 19 Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! 24 De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. 25 Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. 26 La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi utfordrer og misunner hverandre.

[ii] 6 Herre, til himmelen rekker din miskunn,
          

din trofasthet når til skyene.
          
   

7 Din rettferd er som mektige fjell,
          

som det store havdyp er dine dommer.
          

Herre, du berger både mennesker og dyr.
          
   

8 Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
          

I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.
          
   

9 De får nyte overfloden i ditt hus,
          

du lar dem drikke av din gledes bekk.
          
   

10 For hos deg er livets kilde,
          

i ditt lys ser vi lys.
          
   

11 La din miskunn vare for dem som kjenner deg,
          

din rettferd for de oppriktige av hjertet.

[iii] 20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. 21 Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.
   

23 Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! 25 Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. 26 Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

[iv] 1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
   

2 Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. 3 Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. 4 Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. 5 Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
   

6 Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» 7 Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. 8 Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.
   

9 Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. 10 Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
    11 Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik. 12 Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. 13 Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.
   

14 Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. 15 De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik. 16 Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. 17 Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, 18 til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. 19 Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
   

20 Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.» 21 Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt. 22 Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.» 23 Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.
   

24 Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik. 25 Gud laget alle slags ville dyr og alle slags fe og alle slags kryp på marken. Og Gud så at det var godt.
   

26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

1 Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. 2 Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. 3 Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.

18. søndag i treenighetstiden - Det tilgivende offer

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 8,14-17[i]

GT-tekst: Jesaja 53,1-5[ii]

Brevtekst: Brevet til hebreerne 2,10-18[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Johannes 8,1-11[iv]

Hvis vi i det hele tatt skal forstå dagens tekster trenger vi å forstå hva det betyr at Jesus er øversteprest og at han måtte sone folkets synder. Disse begrepene fra brevet til hebreerne er svært avansert jødisk teologi og vi kan ikke forstå de andre tekstene i dag uten å forstå jødenes tempel- og offerteologi. Jeg skal her gi et lynkurs i hovedessensen av jødenes offerteologi.

Men først må jeg si noe generelt om menneskets trang til å ritualisere ofringen av noen eller noe.

Grovt sett finnes det tre modeller på ofringer:

1)    Menneskene ofrer et offer for Guds skyld.

2)    Menneskene ofrer et offer for menneskenes skyld.

3)    Gud ofrer et offer for menneskenes skyld.

De eldgamle religionene fulgte og følger modell 1).

Samfunnet erkjente at det ble gjort handlinger som var i strid med normer for rett og galt og oppfattet dermed en eller flere guder som den straffende innstans. Man tolket hungersnød, naturkatastrofer, epidemier osv som en guds straffedom over alt det gale som hadde blitt gjort.

I stedet for at hele samfunnet tok skylden og gikk under i straffedom, noe som ville være fatalt, skjedde det en stressende prosess hvor noen få eller bare en enkelt person ble utpekt som årsaken til samfunnets skyld. Lettelsen hos alle dem som slapp unna skyld da den ”skyldige” ble utpekt dannet fort en mobb som drepte den ”skyldige”. Det beste var å få den ”skyldige” til å faktisk å være overbevist om at han/hun var skyldig, slik at personen tok selvmord. Da slapp samfunnet å drepe noen som måtte drepes for å tilfredsstille gudens vrede.

Da dette satte seg som en vanlig måte å unngå guds straffedom på ble den ritualisert og mytologisert. I stedet for å finne ut hvem som hadde skylden etter at skaden ble gjort, valgte man seg ut ofre på forhånd som satt i varetekt inntil en viss periode, hvor samfunnet drepte den ”skyldige”. Ofte valgte man ut forsvarsløse individer som unge jomfruer, babyer, tilbakestående osv. I noen religioner ble dyr substitutt for de skyldige.

Som regel ble dette offeret utført en dag i året, og skulle sikre orden og fred.

Slik kan vi ikke forstå jødenes ofring.

Jødene ofret etter modell 3).

Jødenes tempel er sentral hvis vi skal forstå deres ofringsritualer.

Tempelet var et arkitektonisk kunstverk av datidens kjente univers.

Tempelet representerte Guds skaperverk, jorden og alt som er til, med ulike kamre for ulike skapninger. Midt i tempelet var det et telt og inni dette teltet var stedet jødene kalte

Det aller helligste.

Bare en mann kunne gå inn i Det aller helligste og det kun en gang i året, på dagen da lammet skulle ofres. De kalte denne dagen  

Den store soningsdagen.

Inni teltet, Det aller helligste, symboliserte Guds bolig, altså det immaterielle, det utenfor skapelsen/utenfor materien altså stedet som eksisterer før verdens grunnvoll ble lagt.

Der inne var det statuer av engler og andre ting som tilhørte det usynlige:

det himmelske.

Utenfor dette teltet skulle det alltid brenne en sjuarmet lysestake, som representerte de seks dagene Gud skapte jorden og at Gud hvilte på den syvende dagen. Fra Det aller helligste springer skapelsen ut gjennom lysestaken, og resten av tempelet var dekorert slik at det representere alt som er skapt og synlig på jorden og universet.

Tempelet var arkitektonisk laget for å representere skapelsesprosessen,

altså universets tilblivelse og livets utfoldelse.

Da øverstepresten skulle gå inn i det aller helligste den ene gangen i året, på soningsdagen, måtte han gjøre mange rituelle renselser for seg selv.

Øverstepresten skulle representere Gud denne dagen.

Før øverstepresten gikk inn i Det aller helligste, måtte han ta på seg de hellige klærne som viste at han hadde tatt på seg Guds skikkelse:

Øverstepresten skulle være Guds stand in; han skulle være Gud for en dag. Med andre ord skulle Gud komme i synlig form inn i vår verden denne dagen, slik Gud gjorde i Edens hage.

Det som videre skjedde ble sett på som at Gud gjenopprettet alt det skapte.

Først ble det ført frem to geiter eller to sauer til øverstepresten,

det vil si frem til Gud.

Øverstepresten, som representerte Gud, ofret den ene bukken for folkets synder, tømte den for blod og blodet ble tatt med inn i det aller helligste. Når øverstepresten har gått inn i Det aller hellligste, det vil si, før verdens grunnvoll ble lagt, skulle han skvette blodet fra lammet på nådestolen, stedet for Guds trone og foran tronen. Dette symboliserte at det var Gud selv som ofret seg som en gave for folket synder.

Altså skulle lammets blod representere Gud som gir seg som gave for verden.

Hvis vi skal forstå jødenes tanke om forsoning og soning, må vi starte før skapelsen.

Altså skjer denne forsoningen lenge før det var gjort noen form for synd. I jødisk teologi ventet ikke Gud på at det skulle bli utført synder, og deretter lage en offerhandling, nei Gud har allerede utført forsoningen eller tilgivelsen fra før verdens grunnvoll ble lagt.

Altså Gud selv ble ofret for folkets skyld fra før jordens grunnvoll ble lagt.

Da øverstepresten hadde gjort sine ritualer inne i Det aller helligste tok han på seg en glitrende hvit kappe og en tiara og mange andre artefakter hvor bokstavene JHWH stod skrevet, Jahve. 

Øverstepresten gjorde seg klar og ba om at han skulle bli funnet verdig til å bli ett med Gud og å tre ut i skapelsen på vegne av Gud.

Da han kom ut, sto alle de andre prestene på vegne av folket og ventet på at Gud skulle tre ut av sitt aller helligste og inn i verden.

Da øverstepresten kom ut sang alle prestene: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn”,

mens de la enda et kappe av lin over ham, men med gull innvevd. Han bar evighetens herlighet med seg inn i verden.

Eneste måten den usynlige og ikke-materielle Gud kunne bli synlig, var ved å ha et dekke over seg.

Linet avslørte den usynlige Gud.

Det var som at den uforgjengelige evige Gud hadde tatt på seg forgjengelighet og slik blitt synlig.  

Tanken var at den usynlige Gud, nå ble synlig ved at det ble lagt et dekke av lin over Gud (litt på samme måte som at et laken avslører hvor et usynlig spøkelse befinner seg).

Neste steg er nå at øverstepresten steg opp til hovedalteret og delte opp resten av lammet, som vi nå vet er Gud selv som ofret seg for folket. Delene fra lammet ble gitt til prestene. De fikk "Herrens del" som de måtte gnage på, slik at de fikk del i Guds tilgivelse på vegne av folket. Etterpå ble det skvettet blod rundt på hele tempelplassen, hvor også folket sto.

Det hebraiske ordet for soning betyr skjulested eller et dekke. Det stammer fra denne tanken om at Guds tilgivelse dekker folket, og det ble symbolisert ved at blodet fra Guds lam ble skvettet på folket.    

Den andre bukken/sauen, fikk alle folkets synder lagt over sitt hodet og drevet ut av folket.

Legg merke til at dette var en skapelseshandling.

Altså er hele skapningen renset for sin skyld fra skapelsen av,

fordi Gud har alt ofret seg selv fra før alt ble skapt.

Det er slik vi må forstå ordene fra Bibelen om at Jesu død var bestemt før verdens grunnvoll ble skapt.[1] For øvrig er store deler av den siste boken i Bibelen, Johannes´ åpenbaring, en apokalyptisk tempelvisjon av soningen med lammet[2] som ble slaktet.

I lys av denne jødiske ofringen kan vi nå forstå hva det betyr for kristne at Jesus var øverstepresten som ”tok bort våre plager og bar våre sykdommer”.

Kristus er Gud som ble ofret før verden i det hele tatt var skapt.

Når vi kristne sier at Jesus er øverstepresten, så sier vi at han er Gud.

Og siden Jesus er Gud i form av å være øversteprest sier vi også at Jesus er Gud som ble ofret.

Årsaken ligger i enheten mellom offeret og Gud.

Fra et kristent ståsted er jødenes ofringsritualet noe som virkelig skjer,

med Jesus Kristus som hovedperson:

som øverstepresten og bukken/lammet.

Likevel, er det historiske Jesusofferet avsløringen av hvordan vi skal forstå at Gud har ofret seg for oss. Dette offeret er kanskje ikke slik man skulle forvente, fordi dette snur opp ned på alle ofringer:

Det er et antioffer!

Jesus ble funnet skyldig i blasfemi og en fare for jødenes politiske sikkerhet. De religiøse lederne skjønte at deres makt og innflytelse var på vei til å forsvinne i det jødiske folket, da Jesus til slutt vekket opp en mann fra de døde. Han måtte bort, og de religiøse lederne lyktes med å få folket til tenke at Jesus var årsaken til de politiske urolighetene.

Selvfølgelig var det ikke Jesus som var skylden.

Det var enormt mange faktorer som gjorde at romermakten truet med å ødelegge tempelet og å jage jødene ut av deres hellige by Jerusalem som mest handlet om hvordan jødene selv styrte på. Men som mennesker flest er det enklest å finne en felles fiende, slik at vi slipper å gå i oss selv for å finne årsaken til det destruktive rundt oss.

Vi lager oss syndebukker…

Drapet på Jesus ble et vendepunkt i verden.

Flere begynte i etterkant å påpeke at Jesus var uskyldig. I tillegg mente de at han hadde stått opp fra de døde. Ikke for å møte opp nattestid ved sengekanten til de som drepte ham og å hevne seg, men for å si at han ville vise verden hvor meningsløse deres ofringer er; at han gjorde dette av sin frie vilje for å kunne vise at det finnes en bedre måte å leve sammen på; for å vise at det var på grunn av hans kjærlighet til alle at han gjorde dette, selv for de som anså ham som en fiende og drepte ham. 

Sammen med kirken startet Jesus en sekulariseringsprosess, hvor de gamle mytologiske ofringene blir avslørt som meningsløs vold mot uskyldige, eller som uansett ikke er mer skyldige enn alle andre.

Mange sosialantropologiske historikere ser på denne hendelsen som avgjørende for at vi i dag har evnen til å avsløre de mytologiske offerkulturene som meningsløs vold.

Jesushendelsen viser at ofringen i modell 1) egentlig bare er mennesker som ofrer et offer for sin egen skyld. Det er ikke Gud som krever offer, men mennesker som har strukturert ro og orden gjennom å overføre sin egen skyld på et uskyldig offer.

Vi kan derfor ikke lese teksten fra Jesaja som at Jesus faktisk var ”... slått av Gud og plaget”.

Når det står ”... vi tenkte”, må vi derfor forstå at vi tok feil.

For saken er at ”... han ble knust for våre synder”.

Altså det var menneskets destruktive og voldelige adferd som gjorde at Jesus ble knust.

Men ved å avsløre at meningsløsheten i denne voldsbruken, blir Jesus et offer som vi finner i modell 3), altså slik vi finner den på jødenes soningsdag i tempelet.

For den som har funnet tillit til at Jesus er Guds liv som kom til oss, har dette så sterke implikasjoner for vårt gudsbilde at vi aldri igjen kan prate om Gud som noe annet enn evig tilgivende, grenseløs kjærlig og ubetinget inkluderende.

Dessverre er det mange kristne som blander Jesu offer med en tanke om at det var for Guds skyld.

Dermed for du en fjerde soningslære, som blir veldig merkelig.

Du får en lære som sier at Gud ofrer Kristus i sin vrede over menneskenes skyld.

Det er ikke lenger Gud som ofrer seg selv for verden, men Gud som ofrer sin Sønn for verden. Altså bak lerretet av at menneskene utfører et bestialsk drap på Jesus, så foregår det et egentlig rituelt drap utført av Gud.

Dette bryter helt med tempelteologien og jødenes store soningsdag.

Dessuten truer denne teologien enheten mellom Sønnen og Faderen. Det blir som at Gud gjør to motstridende ting på en gang:

Sønnen gir seg som en gave for verden ved å gi sitt liv, mens Faderen tar et offer ved ta Sønnens liv.

En slik tanke er helt absurd.

Enten gir Gud seg fullt og helt som ett vesen, som ett liv, med Sønnen eller så er dette bare en fortsettelse på de grusomme ofringene som ble gjort for en gud eller guder.

Men uansett om du beholder enheten mellom Faderen og Sønnen er det noe fullstendig misforstått med denne fjerde modellen,

ettersom det ikke er for seg selv Gud ofrer seg selv (?!),

men for menneskene og alt som er skapt.

Det er ikke for å tilfredsstille sin egen vrede Gud ofrer seg selv (i så fall har Gud vært sint siden verdens grunnvoll ble lagt),

men for at menneskets skyld alltid skulle være sonet;

slik at det alltid skulle være en vei fra urettferdighetens verdens til rettferdighetens verden hos Gud;

slik at voldens verden skulle finne veien tilbake til fredens verden hos Gud.

Gjennom Jesus har vi sett at Gud er fred og ikke vold. Ved korset har vi sett at vi mennesker er voldelige og ikke fredelige, men i Jesu oppstandelse har vi sett at det finnes fred gjennom vold; at det finnes liv gjennom død og at det finnes tilgivelse gjennom skyld.

Slik må vi forstå at ”... han tok våre plager og bar våre sykdommer.”

Derfor kan vi destruktive mennesker med frimodighet se Gud i øynene, slik kvinnen som ble grepet i utroskap i fortellerteksten, uten følelse av skam og skyld.

Ingen har rett til å kaste stein mot en vi mener er skyldig, for vi er alle skyldige.

I Jesus får vi en ny måte å leve på:

”Heller ikke jeg fordømmer deg.

Gå bort, og synd ikke mer fra nå av”.  

Bønn:

Takk Gud for at du er bare god. Takk for at du alltid har tilgitt oss alt det gale vi gjør. Takk for at du har gitt oss en måte å leve på gjennom ditt egen liv i Jesus Kristus. Hjelp oss å tilgi hverandre slik du har tilgitt oss. Hjelp oss til ikke å kaste stein og til ikke å fordømme hverandre. La ditt sanne ansikt få lyse gjennom korset og oppstandelsen, slik at fred og orden kan opprettholdes gjennom en allmenn erkjennelse av våre destruktive tanker, holdninger og handlinger, og ved at vi evner å tilgi hverandre.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] 1 Pet 1,20

[2] Johannes byttet ut geitebukken med et bilde av det vakrere dyret lammet.

---

[i] 14 Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. 15 Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.
   

16 Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. 17 Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
          

Han tok bort våre plager
          

og bar våre sykdommer.

[ii] 1 Hvem trodde budskapet vi fikk?
          

Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
          
   

2 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
          

som et rotskudd av tørr jord.
          

Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
          

ikke et utseende vi kunne glede oss over.
          
   

3 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
          

en mann av smerte, kjent med sykdom,
          

en de skjuler ansiktet for.
          

Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
          
   

4 Sannelig, våre sykdommer tok han,
          

våre smerter bar han.
          

Vi tenkte: Han er rammet,
          

slått av Gud og plaget.
          
   

5 Men han ble såret for våre lovbrudd,
          

knust for våre synder.
          

Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          

ved hans sår ble vi helbredet.

[iii] 10 Gud ville føre mange barn til herlighet. For ham og ved ham er alle ting. Da måtte han la frelsens opphavsmann nå fullendelsen gjennom lidelser. 11 Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, kommer alle fra den ene. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken.

12 Han sier:
          

Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
          

midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.


13 Og igjen:
          

Jeg vil sette min lit til ham.


Og enda et sted:
          

Se, jeg og barna som Gud har gitt meg.


14 Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, 15 og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet. 16 Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. 17 Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. 18 Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.

[iv] 1 og Jesus gikk ut til Oljeberget. 2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. 3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram 4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»