Prekentekst: Evangeliet etter
Johannes 11,17-29[i]
GT-tekst: Jobs bok 19,21-27[ii]
Brevtekst: Paulus´ andre brev til
Timoteus 1,7-12[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter
Johannes 11,1-44[iv]
Fra første året på teologistudiene
fikk troen min en del slag for baugen.
Ved tredje og fjerde året var jeg usikker
på om materialet troen min var laget av kom til å holde.
Da jeg begynte mine
studier fikk jeg smake hvordan mange av mine naive forstillinger om Gud og
verden ble plukket ifra hverandre, en etter en.
Tidlig i studietiden da
jeg hadde mine bønnestunder, kjente jeg det som at kontakten mellom Gud og meg
ble klippet rett av. Det er ikke slik at jeg noen gang har hørt Gud, med
hørselssansen, prate til meg, men jeg har alltid trodd og følt at mine bønner
ble mottatt en plass.
Jeg kjente alltid en
grunnleggende trygghet av å være ivaretatt av Gud.
Men over en periode var det
som om ordene mine bare falt ned på bakken i de øyeblikk de ble uttalt.
Jeg ble ikke redd, men
kjente en uro vokse i meg.
Den teologiske vitenskapen
raserte nådeløst store deler av det fundamentet jeg hadde bygget troen min på.
I dagens evangelietekst
er vi tilbake til fortellingen der Jesus vekker Lasarus opp fra døden, fire
dagen etter at han døde. Vi har ikke lest selve oppvekkelsesteksten dette
kirkeåret, men vi leste på palmesøndagen at denne hendelsen førte til de
endelige planene fra de religiøse lederne om å rydde Jesus av veien, og jeg
viste til forskjellen på Jesu oppstandelse og Lasarus` oppvekkelse på
påskedagen.
Heller ikke i dag får vi
lese selve oppvekkelsestegnet Jesus utførte.
Det er ingen
tilfeldighet.
I dag blir Jesu påstand
og spørsmål hengende:
”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal
leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet
dø. Tror du dette?”
Tror vi dette?
Jesus blir møtt med bebreidelse av
Lasarus´ søster:
”Du visste jo at broren min lå for
døden for lenge siden. Hvor var du?! Hvorfor kommer du så sent?!”
Måtte Gud vite at jeg kjenner meg
igjen i Martas følelse:
Se på all vold og elendighet i
verden.
Hvor er du?!
Hvorfor kommer du så sent?!
For hva gjør man når følelsene og opplevelsene opphører og uansett hvor
mye du trenger deg på Gud og uansett hvor høyt eller lenge du roper, så er det
stille som i graven? Hva gjør du når det føles som at noen har klippet av
livslinjen til Gud?
Hva gjør man når det til
og med blir vanskelig å se logikken i troen? Hva gjør man når ting som står i
Bibelen blir vanskelig å tro slik man har lært å tro dem, og når det man har
lært i kirka begynner å rakne i sømmene.
Hva gjør man da?
Hva gjør du og jeg da?
At trostanken ikke går
opp og erfaringene slukker, er utvilsomt den dypeste troskrise et senmoderne menneske
kan komme ut for, enten man tror på det ene eller det andre.
Da har du minst fire
valg:
1) Fortsette å late som
om ingenting har skjedd,
2) spikke og flikke på
troen slik at den passer for deg,
3) forlate troen,
4) eller fortsette å
søke etter mening i troen.
De to siste valgene
krever mot:
Mot til å gå ut i det
ukjente.
For hvordan kan du si:
Gud jeg legger mitt liv
i dine hender, ta meg imot. Jeg har ingenting igjen, min tro eier ikke
erfaringen av deg, min tro gir meg heller ikke fornuftig tilfredsstillelse, men
her er jeg.
Ta meg slik jeg er,
sårbar og troløs.
På mitt fjerde år satt
jeg på lesesalen på menighetsfakultetet og studerte Jobs bok.
Der leste jeg at Job var trofast
og at han hadde en sterk tro på Gud.
Likevel skjer de
grusomste ting med Job. Job mister all eiendom, alle barna blir drept i et
jordskjelv, han blir selv slått med byller og får kraftige utslett. Kona og
vennene vender seg mot ham.
Til slutt blir han
sittende å skjære seg selv med potteskår for å lindre smerten.
Rasende på Gud over denne
dype urettferdighet, begynner Job å klage på Gud.
Jobs venner får store
problemer med Jobs klage og begynner å forsvare Gud, med at Gud sikkert har en
god grunn for å gjøre dette. Job møtte all deres tale med gode motsvar.
Ingenting i menneskets forstand kunne forsvare Gud i denne saken. Til slutt
snakker Gud til Job i en storm og spør, (fritt oversatt): ”Hvor var du når
jorden ble skapt, hvor var du da soler sprengte, jordkloden fant sin form, da
stjernene fant sin plassering i universet, da jorden fant sin syklus og lot det
vokse frem liv på overflaten og i sjøen?”
Det som ble så spesielt
for meg, var at Job ikke hadde syndet ved å klage. Det var derimot vennene hans
som hadde syndet, da de prøvde å forsvare Gud for det som hendte med Job. Derfor
måtte vennene hans innrømme skyld, men Job hadde talt sant om livet.
Litt pinlig berørt fant
jeg meg selv sitte å grine der på lesesalen. Gjennom Jobs fortelling hørte jeg
noen spørsmål til meg selv:
”Hvor var du da jeg
skapte verden; hvor var du da ondskapen kom inn i verden; hvor var du da jeg
utvalgte et folk for å gjøre min redning kjent; hvor var du da jeg lot meg føde
som menneske; hvor var du da jeg vandret rundt på jorden og gjorde under; hvor
var du da alle vendte meg ryggen og jeg ble pint og hengt på et kors for å dø,
hvor var du da jeg hang der med utstrakte armer og mistet all mål og mening med
livet, og kjente at Gud Fader selv hadde forlatt meg; hvor var du da jeg
utåndet og døde og hvor var du da døden ble invadert med livet?
Hvor var du da?
Da jeg satt der på
lesepulten, veller kirkehistorien innover meg. Jeg tenkte på den første
apostoliske tiden, hvordan den lille menigheten i Jerusalem spredte seg utover
i verden. Jeg tenkte på romerriket og keiserne som satte inn forfølgelser etter
forfølgelser mot den lille pasifistiske jødesekten, som kalte seg kristne. Jeg
tenkte på alle lærestridene og hvordan kirken vokste frem i kunnskap og visdom
om Gud, hvordan kirkefedrene i oldkirken sto på barrikadene og talte om Gud,
ja, selv mens de brant på bålet og ble nedslaktet av villdyr på kolosseum,
fortsatte de å forkynne om Guds redning. Jeg tenkte på alle teologene i
middelalderen som arbeidet møysommelighet for bringe evangeliet til neste
generasjon. Jeg tenkte på alle korstogene som vitner om menneskets ondskap og
skyld midt i menigheten og at vi alle har voldens blod på hendene. Jeg tenkte
på Martin Luther, på Johannes av korset, på John Wesley, Thomas Ball Barratt og
Pave Leo XIII. Jeg tenkte på alle åndelige og kroppslige overgrep som er gjort
av kristne ledere i vekkelseskirkene og -bevegelsene.
Jeg tok et valg den
dagen, et valg jeg til tider har måttet ta daglig, hvor jeg sa som Job: ”Jeg
vet min gjenløser lever”.
Tårer av håp trillet ned
i Jobs bok.
For den som vil ta Gud på
alvor er det ikke lekende lett å tro,
men det gjør livet
ufattelig vakkert.
Jesus gjør det vakkert.
For midt i all
rivalisering, vold og grusomheter,
finnes det et håp om
fred, frihet og kjærlighet.
I fortellerteksten kan vi
lese hele hendelsen om hvordan Jesus oppvekker Lasarus fra døden etter fire
dager. Det tok lang tid,
alt for lang tid,
men Jesus kom tilbake
reddet Lasarus fra døden og sorg ble snudd til glede.
Jesus ville vise oss at
Gud skal gi oss liv i døden, og gikk selv inn i døden og gjorde døden til liv.
Spørsmålet henger derfor
der den dag i dag:
”Tror du på dette?”
Paulus vet at hans siste
time er nær.
Han har fått dødsdommen,
men har ikke mistet håpet.
Han siterer antageligvis
en gammel kollektiv kristen bekjennelse som oppsummerer kjernen i det kristne
håp og tillit:
”Han har frelst
oss
og kalt oss med et hellig
kall,
ikke på grunn av våre
gjerninger,
men etter sin egen vilje og
nåde,
som er gitt oss i Kristus
Jesus
fra evighet av,
og som nå er blitt
åpenbart
ved at vår frelser Kristus
Jesus kom til
jord.
Han har gjort ende på
døden
og ført liv og
udødelighet
fram i lyset ved evangeliet.”
Bønn:
Kjære Gud, takk for at du overvant
døden. Det er ufattelig. Hjelp oss å gå livet
og døden i møte med tillit til at du har gått veien foran oss og skapt liv i
døden. Gi oss kraft til å håpe og kraft til å stole på deg. Mitt i all rivalisering
og meningsløs vold, la ditt liv skinne over oss slik at freden kan vinne frem.
Gi håp og kraft til alle som nå vet at de skal dø under brutale menneskers vold.
Vær hos dem og vær hos oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!
[i] 17 Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt
hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania
ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, 19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for
å trøste dem i sorgen over broren. 20 Da
Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var
ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det
du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din
bror skal stå opp», sier Jesus. 24 «Jeg
vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og
livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i
evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg
tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til
verden.»
28 Da hun hadde sagt dette, gikk
hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er
her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, sto hun
straks opp og gikk ut til ham.
For Guds hånd
har rørt ved
meg.
22 Hvorfor jager dere meg slik
også Gud gjør?
Blir dere aldri
mette av mitt
kjøtt?
23 Om bare mine ord ble skrevet
ned,
om de ble ført
inn i en
bokrull,
24 formet med griffel av jern og
med bly,
risset i stein
for
alltid!
25 Jeg vet at min gjenløser
lever.
Som den siste skal
han stå fram i
støvet.
26 Når huden er revet av meg og
kjøttet er borte,
skal jeg se
Gud.
27 Mine øyne
ser,
det er jeg som
får se ham,
ikke en
fremmed.
Mitt indre
fortæres av lengsel!
[iii] 7 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk
Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 8 Skam
deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange
for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.
9 Han har frelst
oss
og kalt oss med
et hellig kall,
ikke på grunn av
våre gjerninger,
men etter sin
egen vilje og
nåde,
som er gitt oss
i Kristus Jesus
fra evighet av,
10 og som nå er blitt
åpenbart
ved at vår
frelser Kristus Jesus kom til
jord.
Han har gjort
ende på døden
og ført liv og
udødelighet
fram i lyset ved
evangeliet.
11 For dette er jeg satt til
herold, apostel og lærer. 12 Derfor er det jeg lider, men
jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at
han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen
kommer.
[iv] 1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra
Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og
tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som
du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han:
«Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal
Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og
hennes søster og Lasarus.
6 Da han hadde fått høre at
Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. 7 Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake
til Judea.» 8 «Rabbi, jødene prøvde nettopp å
steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. 9 Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som
vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, snubler. For han har
ikke lyset i seg.»
11 Da han hadde sagt dette, sa han
til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» 12 Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir
han nok frisk.» 13 Jesus hadde talt om hans død,
men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. 14 Da
sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. 15 Og
for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la
oss gå til ham.» 16 Tomas, han som ble kalt
Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø
sammen med ham.»
17 Da Jesus kom fram, fikk han
vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten
stadier fra byen, 19 og mange av jødene var kommet
til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. 20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte
ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta
sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil
han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp», sier Jesus.
24 «Jeg vet at han skal stå opp i
oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. 25 Jesus
sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve
om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror
på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias,
Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
28 Da hun hadde sagt dette, gikk
hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er
her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, sto hun
straks opp og gikk ut til ham. 30 Jesus
var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt
ham. 31 Jødene som var hjemme hos Maria
for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter
fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
32 Da Maria kom dit Jesus var, og
fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært
her, ville ikke broren min vært død.» 33 Da
Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og
rystet i sitt innerste, 34 og han sa: «Hvor har dere lagt
ham?» «Herre, kom og se», sa de. 35 Jesus
gråt. 36 «Se hvor glad han var i ham»,
sa jødene. 37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke
han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» 38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det
var en hule, og det lå en stein foran åpningen. 39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta,
den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i
graven.» 40 Jesus sier til henne: «Sa jeg
deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot
himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette
på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus,
kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp
rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem:
«Løs ham og la ham gå!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar