4. søndag i åpenbaringstiden – Gud er vår lege

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 18,35-43[i]

GT-tekst: Salmenes bok 146,1-10 [ii]

Brevtekst: Paulus´ brev Romerne 16,25-27[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Lukas 18,35-43 (samme som prekentekst)

Dag etter dag på vei til mine prestestudier gikk jeg forbi en tigger ved Majorstuen T-banestasjon. Selv i bitende kulde satt han der hver morgen med et hullete teppe rundt seg og en 7-elevenkopp fremfor seg. Jeg husker at jeg irriterte meg over at han alltid satt med beina helt utstrekt på et fortau som allerede var for smalt for folkemengden som rant inn og ut av T-banen. Aldri gav jeg ham noe, og ofret ikke tanken på å stoppe opp. Han var jo sikkert en av romfolket og de hadde vel ikke rent mel posen?

De var korrupte.  

Jeg ville ikke støtte korrupsjon…

Dessuten måtte jeg jo rekke teologistudiene mine. Jeg måtte jo ikke miste en skoletime,

jeg skulle jo bli en god prest!

Uff, minner meg om en fortelling om en barmhjertig samaritan, der presten bare gikk forbi en mann som åpenbart trengte hjelp. Presten skulle jo av gårde for å lære andre mennesker å leve i godhet og nestekjærlighet slik Gud hadde sagt, så han hadde ikke tid til å stresse med en skamslått mann i grøfta på vei til jobb. Hvor ofte leste jeg ikke meg selv inn i rollen som den barmhjertige samaritan: den som var hjelpsom. Jeg tror alltid at jeg er den gode i fortellingen,

men nei, alt for ofte er jeg nok ikke bedre enn den ignorante presten.

I ettertid har jeg tenkt på hvorfor jeg ikke bare droppet en dag på skolen, spurt tiggeren hvor mye han tjente på en dag, gitt ham den summen og spandert kino, restaurant, noen nye klær og en god konsert på ham. Kunne ikke en fridag med litt luksus betydd veldig mye for ham?

Det var utrolig irriterende at den blinde mannen i nærheten av Jeriko skulle skrike så mye på Jesus. Ryktene om Jesus var nådd langt nå og folk stimlet til overalt hvor Jesus gikk. Prekenteksten foregår i slutten av evangeliet etter Lukas og Jesus var blitt litt av en kjendis i Israel. Ryktene om hans godhet og omsorg nådde frem før Jesus ankom steder. Derfor var det nå så sykt irriterende at den blinde mannen skulle ødelegge det gode inntrykket folket ville gi av byen sin.

De prøvde å hysje på ham.

Tvinge ham i stillhet.

Likevel, Jesus hadde tid.

Jeg ville forventet at Jesus gikk opp til mannen og helbredet ham, slik at han kunne se.

Men, det er ikke det han gjør.

Jesus hadde for stor respekt til å trenge seg inn på en slik måte. Han henvender seg til den blinde mannen og spør ham hva han ville at han skulle gjøre for ham.

Selv der jeg tror at jeg er god, viser Jesus seg å være enda bedre. Jeg hadde ikke tenkt å spørre tiggeren ved Majorstuen T-bane hva han ville jeg skulle gjøre for ham. Nei, jeg hadde planen klar. Det er ikke sikkert min hjelpeplan hadde vært det tiggeren ønsket i det hele tatt.

”Herre, la meg få synet igjen!”

Den blinde tiggeren, som i Markus´ evangelium heter Bartimeus, avslører/åpenbarer noe essensielt ved Jesus. For hva var det vi leste i den jødiske salmen fra GT-teksten i dag: ”Herren gir de blinde syn”. Bartimeus ante fra ryktene at det var en sterk link mellom Jesus og Gud. Da Jesus i tillegg helbredet og gav ham synet igjen, bekreftet Jesus det Bartimeus trodde. Kombinasjonen av Bartimeus´ tillit til Jesus og Jesu makt førte til en helbredelse.

Resultatet er at Bartimeus og folket takker Gud med sang. Det var vanlig blant jødene å jamføre Guds godhet med Guds omsorg for de svake og marginaliserte. Da sang de: ”Halleluja!”, som er en sammensetningen av ordet hallel og ja, som er forkortelse for Guds navn Jahve. ”Halleluja” betyr da ”syng takk til Gud” eller ”lovsyng Gud”. Kanskje de sang salme 146?

Paulus synger også takkesang helt i slutten av brevet sitt til romerne. Mange mener at denne siste sangen ble brukt i de tidligste kirkenes gudstjenester. Takkesangen eller lovsangen er en slags oppsummering av hovedtemaene i brevet: 1) Ved Jesu omsorg viser Gud alle mennesker sin makt, 2) at dette har vært skjult, men avslørt ved Jesu liv. 3) Resultatet fører til takknemlighet hos alle som fatter tillit til det.    

For de som ikke er vant til gå på gudstjenester i Den norske kirke, eller andre tradisjonelle kirker, så vil man kanskje ikke vite at fortellingen om Bartimeus gjentas i begynnelsen av alle gudstjenestene. Slik Bartimeus ropte: ”Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!”, slik synger vi:

”Kyrie eleison, Gud Fader, miskunne deg.

Kriste eleison, Herre Krist, miskunne deg.

Kyrie eleison, Hellig Ånd, miskunne deg.”

”Kyrie elison” betyr: ”Herre ha barmhjertighet”. Forskjellen er selvfølgelig at en gudstjeneste preges av at vi anerkjenner Jesus som en del av Den treenige Gud.

På samme måte som helbredelsen av Bartimeus fører til takkesang, avløses også kyrie eleison-sangen i gudstjenesten med takkesang/lovsang:

”Ære være Gud i det høyeste!

Og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

Vi lover deg, vi priser deg, vi tilber deg, vi opphøyer deg. Amen.”[1]

Med frimodighet ber jeg bønnen om at Gud skal ha barmhjertighet med meg. Altså å hjelpe meg til å se hvem Gud er, slik at jeg kan bli grepet av at jeg har fått ny verdighet til tross for mine feil og mangler, for slik å kunne være til større hjelp der jeg tråkker mine hverdagsspor, samme om det er til hjelp for en tigger, noen av mine naboer eller kollegaer som trenger meg. I tillegg synger jeg med frimodighet om Guds storhet, for jeg vet han vil meg vel og at han også vil helbrede mitt ”syn” ved vende det bort fra min egen selvopptatthet og mot de som trenger en hånd å holde i, når livet røyner på. 

Bønn:

Nådige Jesus, vi takker deg for din uendelige godhet. Jeg vil be for alle som livnærer seg av å tigge, uansett hva årsaken er. Vær med dem nå i vinterkulden og la dem kjenne kjærlighet og varme fra uventet hold. Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss, syndere. Takk for at du stadig jobber med oss, slik at din godhet får prege våre relasjoner mer og mer.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

  

---

[1] Unntaket for lovsangen, kalt Gloria, er i fasten. Da synges den ikke. Mer om fastetiden om noen få uker.

---

[i] 35 Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. 37 De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 39 De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 40 Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

[ii] 1 Halleluja!
          

Lovsyng Herren, min sjel!
          
   

2 Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv,
          

synge og spille for min Gud så lenge jeg er til.
          
   

3 Stol ikke på fyrster,
          

mennesker som ikke kan hjelpe.
          
   

4 De utånder og blir til jord igjen,
          

den dagen faller planene i grus.
          
   

5 Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper
          

og setter sitt håp til Herren sin Gud.
          
   

6 Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem,
          

han er trofast til evig tid.
          
   

7 Han hjelper de undertrykte til deres rett,
          

han gir mat til dem som sulter.
          

Herren setter fri dem som er bundet.
          
   

8 Herren gir de blinde syn.
          

Herren reiser de nedbøyde opp.
          

Herren elsker de rettferdige.
          
   

9 Herren verner innflyttere.
          

Han holder enker og farløse oppe,
          

men gjør veien kroket for dem som gjør urett.
          
   

10 Herren er konge til evig tid,
          

din Gud, Sion, fra slekt til slekt.
          

Halleluja!

[iii] 25 Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Kristus, ut fra åpenbaringen av det mysterium som har vært skjult fra evige tider, 26 men som nå er kommet for dagen. Gjennom profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er dette mysteriet blitt kunngjort for alle folkeslag for å lede dem til lydig tro. 27 Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i evighet! Amen.

3. søndag i åpenbaringstiden – Festens Messias

Prekentekst: 1. Mos 1,26-31[i]

Brevtekst: Johannes´ Åpenbaringer 21,1-6[ii]

Evangelietekst: Evangeliet etter Johannes 2,1-11[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Lukas 2,40-52[iv]

To skapelsesberetninger;

et mytiske rammeverk for verdens begynnelse, slutt og ny begynnelse.

I dag beveger bibeltekstene seg over de store verdenshistoriske linjene. Verdens opprinnelse, verdens slutt og den nye begynnelsen. Det hadde vært lett å gå inn i en naturvitenskaplig diskusjon nå, men det ville vært meningsløst, hvis målet er å få se mer av hvem Jesus er i dagens tekst.

Å diskutere om jorden ble skapt på seks dager slik skapelsesberetningen i Bibelen beskriver den, eller om det har skjedd gjennom en 13,7 milliarder lang evolusjon har mildt sagt ingenting med om vi kan fatte tillit til Gud å gjøre. Flere teologer vil vel påstå at bildet av en Gud som bruker seks dager til å skape verden i hu og hast blir forsvinnende knuslete i møte med en Gud som bruker milliarder av år til å la soler sprenges og til slutt produsere frem et overflod av vakkert liv på planeten Tellus. Uansett hvordan man ser på det kan begge syn innlemmes i de kristne trosbekjennelser første ledd: ”Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.

Enda mer mytisk fremstår beskrivelsen av det vi på folkelig språk kaller ”himmelen”, eller som Bibelen kaller den nye himmel og den nye jord. Det ligger en erkjennelse i denne beskrivelsen av at alt er ikke slik det skal være. Alt fra naturens lunefulle bevegelser og til tider destruktive tendenser, til tilfeldige ulykker og til menneskers voldelige adferd i møte med hverandre og mot naturen vi er en del av.

Oppdraget vi fikk av Gud om å ta vare på hverandre og naturen gikk temmelig på trynet, men Gud skal på en eller annen måte komme oss nær på en måte Gud ikke er nær oss nå, og skape en ny verden – en ny jord – hvor smerte, lidelse og sorg ikke lenger eksisterer. Hva det innebærer må være helt ubeskrivelig, ettersom verdenshistorien har påført mengder av mennesker dype sjelelige sår det er umulig å se for seg kan gro i det hele tatt. Men, vi taler jo om Gud her.

Likevel…

Akkurat nå tenker jeg på Syria og spesielt på de små barna som blir utsatt for tortur i gale menneskers vold, mens verdenssamfunnet paralysert ser på med avmakt.

Det er helt jævlig…,

men skal vi tro Jesus, både kan og vil Gud la de som har opplevd helvete få del i himmel.

Måtte alle tro på det, om det så bare var for de små barna som brått fikk livet avsluttet under ulidelige smerter av nervegassen fra helvete.

…

I begge skapelsesberetningene står overdådighet som et hovedtema.

Overskudd!

Alt er godt, alt er deilig, alt er digg og mer enn det!

Og det er for alle.

Vi taler ikke om en skjevfordeling her: Den enes brød er den andres død. Nei, her er det nok skjønnhet, godhet, kjærlighet og omsorg for alle. Ikke bare nok, men mer enn vi trenger.

Det er for mye!

Jesus koser seg i en fest som i de fleste kulturer til alle tider har vært menneskenes største fest: et bryllup.

Det er bare et problem: Vinen holder på å ta slutt. De fleste mennesker som har levd på jorden siden vinen ble oppfunnet, vet at når vinen holder på å ta slutt, da er det snart slutt på festen. Vel, i de kristne miljøene jeg har vokst opp i klarte vi å feste uten, men i jødisk kultur var vinen en hovedingrediens i bryllup. Vinene var selve symbolet på Guds kjærlighet til sitt folk[1], som igjen skulle være forbildet på kjærligheten mellom mannen og kvinnen. Dessuten medførte det å gå tom for vin en aldri så liten sosial vanære.

Jesu mor legger enkelt og greit saken frem for Jesus, uten å fortelle ham hva han skulle gjøre. Jesu svar fremstår temmelig bryskt, men det er egentlig ikke så bryskt som det høres ut. Tiltalen ”kvinne” er ikke nedlatende eller irettesettende, det er en vanlige tiltaleform som Jesus bruker flere ganger, hvor det kommer tydeligere frem at det her ikke er snakk om å bryske seg. Det som fremstår uventet i Jesu svar, er at han tolker denne hendelsen som noe mye mer enn at et bryllup har gått tom for vin.

Han kobler dette direkte til sin død.

”Min time er ennå ikke kommet”, handler ellers i evangeliet etter Johannes om Jesu død.[2]

Frem til nå har ikke Jesus gjort et eneste mirakel eller under. Johannes kaller forresten alltid Jesu mirakler for tegn. Johannes forteller om syv slike tegn, og alle tegnene forteller han for å prøve og overbevise jødene av sin tid om at Jesus var deres store redningsmann og Messias. Jesu svar til sin mor handlet om at han ikke ville fremstå som jødenes redningsmann før hans himmelske Far[3] ba ham om det. Som 12-åring i tempelet, som vi leser om i dagens fortellertekst, ser vi at Jesus ble mer og mer klar over hvem han var, hvor han kom fra og hvor han skulle. Likevel ble  den bryllupsdagen, dagen hans Far hadde bestemt at den første avsløringen skulle skje.

Det er ikke uten grunn at Jesus bruker vannkar som vanligvis ble brukt til renselseskikkene. Da vannet i disse karene blir forvandlet til vin, så markerer det for en jøde at Jesus sier noe helt spesielt om seg selv:

Jeg er festens Messias![4]

Jesus reddet en fest som holdt på å bli temmelig stusselig med over 500 liter(!) vin, og det var etter at alle hadde drukket opp all den gode vinen.

Var det ikke overflod som kjennetegnet Gud da?

En ny tid varsles. Noe nytt er på gang.

Johannes mener fast bestemt at Jesus her avslører sin herlighet, altså at han kom fra Gud, noe som førte til at disiplene stolte på at dette betydde at Jesus var redningsmannen, de hadde ventet på.

Fortellingen om Jesus som forvandler vann til vin står som bindeleddet mellom dagens tekster om tidens begynnelsen, slutt og nye begynnelse. Med Jesus starter prosessen med å fikse verden og alt det som har gått galt. Enden på denne prosessen handler ikke om at alle skal få akkurat det de trenger, men overskudd og mer enn vi trenger.

Mangelen på vin er knyttet til kjærlighetsfesten, og er det noe Jesus vil fortelle om Gud, så er det at han ikke vil at vil skal mangle noe, når det kommer til kjærlighet. I Bibelens verden består kjærligheten av trofasthet, tillit, gjensidighet, godhet, frivillighet, omsorg, rettferdighet og nærhet. I et livslangt, trofast og kjærlighetsfullt samliv har Gud også gitt oss seksualiteten som et overskudd av glede og nytelse.

Jesus sier med sitt vann-til-vin-tegn at Gud ønsker at vi ikke skal mangle noe av dette.  

Bønn:

Kjære Gud, lær oss å be som Maria: Ikke fortelle deg hvordan du skal gjøre ting, men tillitsfullt legge sakene vi har på hjertet fremfor deg. Hjelp oss å forvalte naturen på rett måte. I dagens høyteknologiske virkelighet er det vanskelig å skille god fra ondt. Herre hjelp oss. Så ser du alle som lider og som har måttet lide urettferdig: Gi dem og oss alle del i din himmel på den nye jorden du skal skape etter denne tidens slutt, og hjelp oss til å virkeliggjøre den kjærligheten du har vist oss i Jesus, der vi lever våre liv. Gud det ber vi deg om.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Matt 22,2ff; Matt 25,1ff; Luk 5,33ff; 2Kor11,2

[2] 7,30; 8,20 jf. 12,23,27; 13,1; 17,1

[3] Hvis noen lurer på hvorfor jeg skriver ”Far” med stor F, så er det for å markere at det er Gud jeg sikter til.

[4] Jes 25,6; Jer 31,12

---

[i] 26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

[ii] 1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3 Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          

«Se, Guds bolig er hos menneskene.
          

Han skal bo hos dem,
          

og de skal være hans folk,
          

og Gud selv skal være hos dem.
          

Han skal være deres Gud.
          
   

4  Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          

og døden skal ikke være mer,
          

heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          

For det som en gang var, er borte.»


5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» 6 Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.

[iii] 1 Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
   

6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
   

11 Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

[iv] 40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. 41 Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. 42 Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. 43 Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. 44 De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. 45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. 46 Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. 47 Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. 48 Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» 49 Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» 50 Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
   

51 Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. 52 Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

2. søndag i åpenbaringstiden – Dåpen til døden

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 3,13-17[i]

GT-tekst: Jesaja 42,1-6[ii]

Brevtekst: Apostlenes gjerninger 18,24-19,7[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 3,13-4,11[iv] (utvidelse av prekenteksten)

Jesus ble døpt: Guds elskede sønn som Gud gledet seg over; den Messias jødene ventet på; han som Guds ånd hviler over; han som skulle lide og dø for å gi menneskeheten et nytt syn på livet og Guds vilje; han som skulle bringe en ny humanitet til verden og ved sitt eget liv gi mennesker kraft til å leve dette nye livet!

Brems litt opp her!

Kjære Thomas, får du alt dette ut av den legendarisk-aktige fortellingen om Jesu dåp?!

Hm…

Kanskje, men da er det viktig å ta med i betraktningen at vi har fulgt Jesus i syv uker nå.

Likevel, det første spørsmålet som melder seg i dagens tekst er: hvorfor dåp?

Dåp er ikke så lett å prate om i dagens Norge eller i Vesten generelt. Den moderne idéhistoriske periode har gitt oss en stor skepsis til alt som ikke kan verifiseres med vitenskapelig empiri. Dåp var visstnok en rite hvor folk på bibelsk tid, og senere, trodde at Gud gjorde noe spesielt med mennesker. I dag vet vi bedre,

tenker vi.

Er det så enkelt?

Eller viser Jesu dåp også oss senmoderne mennesker noe essensielt om hvem Jesus er og hvem han er for oss?

I adventstiden hørte vi om Johannes og Jesus, både som fostre i mødrenes mager og som voksne, den gang Johannes satt i fengsel og lurte på om Jesus var jødenes redningsmann. I dag, den 2. søndagen i åpenbaringstiden, møter vi dem igjen og det er første gang vi leser om deres møte i voksen alder. Altså før Johannes havnet i fengsel.

Ettersom deres mødre var nære slektninger er det sannsynlig å anta at de kjente til hverandre fra før av. Derfor var nok Johannes allerede av den oppfatning at Jesus kanskje kunne være den Messias jødene ventet på.

Johannes hadde et klinkeklart budskap: ”Vend om!” Det betydde: Slutt å leve egoistiske og selvsentrerte liv, men snu om på levemåten og la dere prege av nestekjærlighet. Årsaken begrunner han med at himmelrike er nær. Oversatt: Guds selv har på en spesiell måte kommet til verden.

I flere eldgamle kulturer har vannet representert renhet og liv. Ikke så merkelig egentlig. Med vannet vasker vi oss rene og unngår sykdommer og stank. Uten vann å drikke, dør vi, men med drikkevannet holdes vi i livet. I Norge har vi overflod av vann og tar det som den største selvfølge, og kan dermed glemme hvor essensielt vann er for god hygiene og en velfungerende kropp og jordklode. I en fortrollet verden, før den moderne vitenskapelige periode, er det ikke så rart at det oppsto riter hvor vannet fungerte også som en sjelelig eller åndelig renselse. Flere kulturer både før og i dag praktiserer en form for dåp, hvor kroppen dynkes eller senkes ned i vann.

Johannes oppfordret jødene til å vise sin overgivelse til å leve et liv for sin neste ved å la hele kroppen senkes under vannet;

ved å la seg døpe.

Jeg vet ikke hvor mange år Johannes hadde holdt på med dette, før Jesus kom til ham. Men en dag sto Jesus der foran ham og ville bli døpt. Johannes som trodde han visste hvem Jesus var, skjønte ingenting. Jødenes redningsmann skulle være en person helt overgitt til å møte menneskers behov. Messias førte ikke et egoistisk og selvsentrert liv. Nei, han var allerede ren sjelelig og åndelig.

Johannes ville hindre ham.

Jesus insisterte: ”Vi må gjøre dette, slik at Guds redningsplan blir slik Gud har tenkt”

I dagens gammeltestamentlige tekst får vi en profeti av Jesaja, hvor Gud er den som synger. Gud synger om sin ”tjener”. I Jesaja finner vi fire slike sanger om Guds tjener, hvor Gud, tjeneren selv eller folket synger. Disse sangene blir gjerne kalt ”Sangene om Herrens lidende tjener.[1]

Btw, jeg liker tanken på at Gud synger ;)

Som vi kommer til å se i løpet av kirkeåret stemmer tjenersangene skremmende godt med det livet Jesus levde. I møte med jødene brukte selvfølgelig de første kristne disse tekstene for alt det var verdt. Apollos som vi leser om dagens brevtekst, var ekspert på å vise jødene hvordan Jesus var forutsagt i jødenes hellige skrifter. I senere tid har sangene om Herrens lidende tjener stått som selve kronverket på jødenes Messias.

Men jeg må igjen bremse litt opp her.

I Jesu tid var slett ikke tjenersangene forbundet med Messias-skikkelsen. Den gang gikk diskusjonene livlig rundt om dette kunne være symbolet på israelsfolket, eller om det var profeten, Jesaja, selv det var tale om. Jødene ventet ikke på en lidende tjener, men en herskende konge.

Likevel, det var ingen i Israels historie utenom Jesus som matchet beskrivelsen av den lidende tjeneren…

Etter at Jesus ble døpt, kom en due flygende over ham, og en røst fra himmelen som sa: ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede”. Skeptikere vil selvfølgelig påpeke at Matteus som skrev ned dette en gang mellom år 60-90 e.Kr., bevisst harmoniserte dette med Jesaja sin profeti som vi leste i dag: ”Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham”. I evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes blir duen sett på som Guds ånd. Jeg ser ingen poeng i å diskutere med skeptikere om hva som skjedde eller ikke, poenget er at Jesus faktisk lar seg døpe, selv om han til da ikke hadde levd et liv som tilsa at han trengte å gjøre det dåpen representerer.

Hvorfor han gjorde det, er det relevante spørsmålet i dag. Så vil duen og røsten fra himmelen egentlig bare understreke hvem Jesus er sett i lys av livet han levde.

I skyggen av denne ”fantastiske” dåpshendelsen ligger det et kvelende mørke som varsel noe grusomt.

Sangene handler om en lidende tjener; om en som dør slik at folket kan se sin egen ondskap og at det finnes et bedre liv å leve.

Ordene som lyder fra himmelen gir assosiasjoner til den lidende tjeneren som blir mishandlet og drept på grunn av menneskenes destruktive voldsmønster.

Dåp - død.

Jesu dåp handler ikke om at Jesus vender seg fra noe, men han vender seg til noe: Han vender seg til oss mennesker. Dåpen markerer at Jesus er en av oss: begrenset og dødelig. Samtidig er han noe mer…

Kan det være vi har med Guds eget liv i form av et menneske å gjøre: Gud samtidig menneske?

Hvis det stemmer, så skjer det en omkalfatring av hele dåpssymbolikken;

det skjer et dåps-kopernikansk paradigmeskifte.

Etter at Guds Sønn har latt seg døpe og slik vist solidaritet med oss mennesker, så er ikke vår dåp bare en dåp bort fra personlig skam over egen skyld, men en dåp mot en ny verdighet over å være elsket av Gud: Slik Jesus identifiserte seg med oss, så identifiserer vi oss med ham.

I dåpen kommer vi også under ordene fra Gud:

”Dette er mitt barn, det elskede, i det har jeg min glede”.

Når vi leser fra Apostlenes gjerninger, så leser vi om kirkens første tiår etter at Jesus hadde forlatt jorden. Der ser vi at det tok tid før denne forståelsen av dåpen ble tydelig, selv blant de mest beleste kristne og retorisk begavede forkynnere. Men når dåpen til Jesus ble fortalt skjedde det ingen harde konfrontasjoner, men fremsto som en logisk konsekvens av det å fatte tillit til Jesus som verdens redning.  

Når vi i ettertid har sett Jesu liv korrespondere så bra med tjenersangene, kan vi med trygghet gå ut fra at Guds sang fra vår Jesaja-tekst representerer den kristne Guds drøm for verden:

Han vil gi ny verdighet og rettferdighet til alle!

Duen og ordene fra røsten blir også mer begripelig. Jeg blir stadig forundret over Jesu sårbarhet. Hans makt er pasifistisk og uendelig kjærlig. Selv de som mobbet ham, slo ham, forrådet ham og til slutt drepte ham, var inkludert i hans kjærlighet. Han nektet å utøve herskende makt mot noen mennesker.

I dåpen entrer Jesus verden som redningsmann for alle mennesker med Guds eget maktsymbol: en due…

En due?!

Due er et mykt symbol - et fredelig symbol - i Jesu samtid.

Guds ånd på det gammeltestamentlige språket hebraisk er ruach.

Guds ånd på det nytestamentlige språket gresk er pneuma.

Begge hunkjønnsord.

Jesus kommer til verden med Guds moderkjærlighet:

Med ømhet, omsorg og grenseløs vennlighet, slik en mor omslutter sine barn med kjærlighet.

Slik djevelen møtte Jesus i ørkenen med krav om bevis for hvem han var, møter samfunnet oss med krav. Men vi klarer det ikke. Vi famler gjerne etter verdighet i oss selv, mens samfunnet skriker mot oss:

Bevis deg!

Prester!

Vær vellykket!

Gjør mer!

Slik Jesus nektet å bevise seg for djevelen, men leve i tillit til Guds kjærlighet til ham, møter Gud oss med ny verdighet. Gud hjelper oss. Vi famler gjerne etter verdighet i oss selv, mens Åndens moderlige røst er vendt mot oss:

”I Jesu dåp dør du fra å bevise verdighet i deg selv.

I dåpen trenger du ikke prestere.

I dåpen får du fred.

I dåpen kan du hvile.

I Jesu dåp fødes du til en ny verdighet gitt utenfra, 

med ordene:

Du er mitt barn, det elskede, i deg har jeg min glede”

Bønn:

Kjære Jesus, takk for at du levde det livet jeg ikke klarer. Takk for at du lot deg døpe, slik at jeg vet at du identifiserer deg meg. Takk for at du var villig til å stige ned fra din ikke-fysiske verden og bli et menneske i vår fysiske verden. La oss få se i kirkeårstekstene som ligger foran at du virkelig er både Gud og mennesker, og hva det betyr for oss. Lær oss å stige ned til de som trenger oss. Lær oss gå utover våre egne komfortable hverdager, slik at noen kan få del av vårt vennskap. Lær oss å hvile i at du ved dåpen gir oss din verdighet. Takk for at du elsker oss og gleder deg over oss! 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Jes 42,1-4; 49,1-6; 50,4-9; 52,13-53,12

---

[i] 13 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. 14 Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» 15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. 17 Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

[ii] 1 Se, min tjener, som jeg støtter,
          

min utvalgte, i ham har jeg min glede.
          

Jeg har lagt min Ånd på ham,
          

han skal føre retten ut til folkeslagene.
          
   

2 Han skriker ikke og roper ikke,
          

hans røst høres ikke i gatene.
          
   

3 Han bryter ikke et knekket siv
          

og slukker ikke en rykende veke.
          

Med troskap skal han føre retten ut.
          
   

4 Han skal ikke slukne og ikke knekkes
          

før han har satt retten igjennom på jorden.
          

Fjerne kyster venter på hans lov.
          
   

5 Så sier Gud Herren,
          

som skapte himmelen og spente den ut,
          

som bredte ut jorden og alt som spirer der,
          

som gir pust til folket på jorden
          

og ånd til dem som ferdes der:
          
   

6 Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd
          

og grepet din hånd.
          

Jeg har formet deg
          

og gjort deg til en pakt for folket,
          

til et lys for folkeslagene

[iii] 24 Til Efesos kom nå en jøde ved navn Apollos, han stammet fra Aleksandria. Han hadde ordet i sin makt og var godt kjent i skriftene. 25 Apollos hadde fått undervisning om Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes-dåpen. 26 Han begynte å tale fritt og åpent i synagogen, og der fikk Priskilla og Akvilas høre ham. De tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei. 27 Da han ønsket å reise til Akaia, oppmuntret brødrene ham og skrev til disiplene at de måtte ta imot ham. Han kom dit og ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. 28 For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.

1 Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler 2 og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» 3 «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de. 4 Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.» 5 Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn. 6 Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. 7 Det var omkring tolv menn i alt.

[iv] 13 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. 14 Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» 15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. 17 Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

1 Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. 2 Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. 3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» 4 Jesus svarte: «Det står skrevet:
          

Mennesket lever ikke av brød alene,
          

men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»


5 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren 6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
          

Han skal gi englene sine befaling om deg.


Og:
          

De skal bære deg på hendene
          

så du ikke støter foten mot noen stein.»


7 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
          

Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»


8 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet 9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» 10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
          

Herren din Gud skal du tilbe,
          

og ham alene skal du tjene.»


11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.