Prekentekst: Evangeliet etter
Matteus 3,13-17[i]
GT-tekst: Jesaja 42,1-6[ii]
Brevtekst: Apostlenes gjerninger
18,24-19,7[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter
Matteus 3,13-4,11[iv] (utvidelse
av prekenteksten)
Jesus ble døpt: Guds elskede sønn
som Gud gledet seg over; den Messias jødene ventet på; han som Guds ånd
hviler over; han som skulle lide og dø for å gi menneskeheten et nytt syn på
livet og Guds vilje; han som skulle bringe en ny humanitet til verden og ved sitt
eget liv gi mennesker kraft til å leve dette nye livet!
Brems litt opp her!
Kjære Thomas, får du alt dette ut
av den legendarisk-aktige fortellingen om Jesu dåp?!
Hm…
Kanskje, men da er det viktig å ta
med i betraktningen at vi har fulgt Jesus i syv uker nå.
Likevel, det første spørsmålet som
melder seg i dagens tekst er: hvorfor dåp?
Dåp er ikke så lett å prate om i
dagens Norge eller i Vesten generelt. Den moderne idéhistoriske periode har
gitt oss en stor skepsis til alt som ikke kan verifiseres med vitenskapelig
empiri. Dåp var visstnok en rite hvor folk på bibelsk tid, og senere, trodde at
Gud gjorde noe spesielt med mennesker. I dag vet vi bedre,
tenker vi.
Er det så enkelt?
Eller viser Jesu dåp også oss
senmoderne mennesker noe essensielt om hvem Jesus er og hvem han er for oss?
I adventstiden hørte vi om Johannes
og Jesus, både som fostre i mødrenes mager og som voksne, den gang Johannes
satt i fengsel og lurte på om Jesus var jødenes redningsmann. I dag, den 2.
søndagen i åpenbaringstiden, møter vi dem igjen og det er første gang vi leser
om deres møte i voksen alder. Altså før Johannes havnet i fengsel.
Ettersom deres mødre var nære
slektninger er det sannsynlig å anta at de kjente til hverandre fra før av.
Derfor var nok Johannes allerede av den oppfatning at Jesus kanskje kunne være den Messias
jødene ventet på.
Johannes hadde et klinkeklart
budskap: ”Vend om!” Det betydde: Slutt å leve egoistiske og selvsentrerte liv,
men snu om på levemåten og la dere prege av nestekjærlighet. Årsaken begrunner
han med at himmelrike er nær. Oversatt: Guds selv har på en spesiell måte
kommet til verden.
I flere eldgamle kulturer har
vannet representert renhet og liv. Ikke så merkelig egentlig. Med vannet vasker
vi oss rene og unngår sykdommer og stank. Uten vann å drikke, dør vi, men med
drikkevannet holdes vi i livet. I Norge har vi overflod av vann og tar det som
den største selvfølge, og kan dermed glemme hvor essensielt vann er for god
hygiene og en velfungerende kropp og jordklode. I en fortrollet verden, før den
moderne vitenskapelige periode, er det ikke så rart at det oppsto riter hvor
vannet fungerte også som en sjelelig eller åndelig renselse. Flere kulturer
både før og i dag praktiserer en form for dåp, hvor kroppen dynkes eller senkes
ned i vann.
Johannes oppfordret jødene til å
vise sin overgivelse til å leve et liv for sin neste ved å la hele kroppen
senkes under vannet;
ved å la seg døpe.
Jeg vet ikke hvor mange år Johannes
hadde holdt på med dette, før Jesus kom til ham. Men en dag sto Jesus der foran
ham og ville bli døpt. Johannes som trodde han visste hvem Jesus var, skjønte ingenting. Jødenes
redningsmann skulle være en person helt overgitt til å møte menneskers behov.
Messias førte ikke et egoistisk og selvsentrert liv. Nei, han var allerede ren
sjelelig og åndelig.
Johannes ville hindre ham.
Jesus insisterte: ”Vi må gjøre
dette, slik at Guds redningsplan blir slik Gud har tenkt”
I dagens gammeltestamentlige tekst
får vi en profeti av Jesaja, hvor Gud er den som synger. Gud synger om sin
”tjener”. I Jesaja finner vi fire slike sanger om Guds tjener, hvor Gud, tjeneren
selv eller folket synger. Disse sangene blir gjerne kalt ”Sangene om Herrens
lidende tjener.[1]
Btw, jeg liker tanken på
at Gud synger ;)
Som vi kommer til å se i
løpet av kirkeåret stemmer tjenersangene skremmende godt med det livet Jesus
levde. I møte med jødene brukte selvfølgelig de første kristne disse tekstene
for alt det var verdt. Apollos som vi leser om dagens brevtekst, var ekspert på å vise jødene hvordan Jesus var forutsagt i jødenes hellige skrifter. I senere
tid har sangene om Herrens lidende tjener stått som selve kronverket på jødenes
Messias.
Men jeg må igjen bremse
litt opp her.
I Jesu tid var slett ikke
tjenersangene forbundet med Messias-skikkelsen. Den gang gikk diskusjonene
livlig rundt om dette kunne være symbolet på israelsfolket, eller om det var
profeten, Jesaja, selv det var tale om. Jødene ventet ikke på en lidende
tjener, men en herskende konge.
Likevel, det var ingen i Israels
historie utenom Jesus som matchet beskrivelsen av den lidende tjeneren…
Etter at Jesus ble døpt,
kom en due flygende over ham, og en røst fra himmelen som sa: ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede”.
Skeptikere vil selvfølgelig påpeke at Matteus som skrev ned dette en gang
mellom år 60-90 e.Kr., bevisst harmoniserte dette med Jesaja sin profeti som vi
leste i dag: ”Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min
glede. Jeg har lagt min Ånd på ham”. I evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas
og Johannes blir duen sett på som Guds ånd. Jeg ser ingen poeng i å diskutere
med skeptikere om hva som skjedde eller ikke, poenget er at Jesus faktisk lar
seg døpe, selv om han til da ikke hadde levd et liv som tilsa at han trengte å
gjøre det dåpen representerer.
Hvorfor han gjorde det,
er det relevante spørsmålet i dag. Så vil duen og røsten fra himmelen egentlig
bare understreke hvem Jesus er sett i lys av livet han levde.
I skyggen av denne
”fantastiske” dåpshendelsen ligger det et kvelende mørke som varsel noe
grusomt.
Sangene handler om en lidende tjener; om en som dør slik at
folket kan se sin egen ondskap og at det finnes et bedre liv å leve.
Ordene som lyder fra
himmelen gir assosiasjoner til den lidende tjeneren som blir mishandlet og
drept på grunn av menneskenes destruktive voldsmønster.
Dåp - død.
Jesu dåp handler ikke om at
Jesus vender seg fra noe, men han
vender seg til noe: Han vender seg
til oss mennesker. Dåpen markerer at Jesus er en av oss: begrenset og dødelig.
Samtidig er han noe mer…
Kan det være vi har med Guds
eget liv i form av et menneske å gjøre: Gud samtidig menneske?
Hvis det stemmer, så skjer
det en omkalfatring av hele dåpssymbolikken;
det skjer et
dåps-kopernikansk paradigmeskifte.
Etter at Guds Sønn har latt
seg døpe og slik vist solidaritet med oss mennesker, så er ikke vår dåp bare en
dåp bort fra personlig skam over egen
skyld, men en dåp mot en ny verdighet
over å være elsket av Gud: Slik Jesus identifiserte seg med oss, så
identifiserer vi oss med ham.
I dåpen kommer vi også under
ordene fra Gud:
”Dette er mitt barn, det
elskede, i det har jeg min glede”.
Når vi leser fra Apostlenes
gjerninger, så leser vi om kirkens første tiår etter at Jesus hadde forlatt
jorden. Der ser vi at det tok tid før denne forståelsen av dåpen ble tydelig,
selv blant de mest beleste kristne og retorisk begavede forkynnere. Men når
dåpen til Jesus ble fortalt skjedde det ingen harde konfrontasjoner, men
fremsto som en logisk konsekvens av det å fatte tillit til Jesus som verdens
redning.
Når vi i ettertid har
sett Jesu liv korrespondere så bra med tjenersangene, kan vi med trygghet gå ut
fra at Guds sang fra vår Jesaja-tekst representerer den kristne Guds drøm for
verden:
Han vil gi ny verdighet
og rettferdighet til alle!
Duen og ordene fra røsten
blir også mer begripelig. Jeg blir stadig forundret over Jesu sårbarhet. Hans
makt er pasifistisk og uendelig kjærlig. Selv de som mobbet ham, slo ham,
forrådet ham og til slutt drepte ham, var inkludert i hans kjærlighet. Han
nektet å utøve herskende makt mot noen mennesker.
I dåpen entrer Jesus
verden som redningsmann for alle mennesker med Guds eget maktsymbol: en due…
En due?!
Due er et mykt symbol - et fredelig symbol - i Jesu samtid.
Guds ånd på det
gammeltestamentlige språket hebraisk er ruach.
Guds ånd på det
nytestamentlige språket gresk er pneuma.
Begge hunkjønnsord.
Jesus kommer til verden
med Guds moderkjærlighet:
Med ømhet, omsorg og
grenseløs vennlighet, slik en mor omslutter sine barn med kjærlighet.
Slik djevelen møtte Jesus
i ørkenen med krav om bevis for hvem han var, møter samfunnet oss med krav. Men vi klarer det ikke. Vi famler gjerne etter verdighet i oss selv, mens samfunnet skriker mot
oss:
Bevis deg!
Prester!
Vær vellykket!
Gjør mer!
Slik Jesus nektet å
bevise seg for djevelen, men leve i tillit til Guds kjærlighet til ham, møter Gud oss med ny verdighet. Gud hjelper oss. Vi famler gjerne etter verdighet i
oss selv, mens Åndens moderlige røst er vendt mot oss:
”I Jesu dåp dør du fra
å bevise verdighet i deg selv.
I dåpen trenger du ikke
prestere.
I dåpen får du fred.
I dåpen kan du hvile.
I Jesu dåp fødes du til en ny verdighet gitt utenfra,
med ordene:
Du er mitt barn, det
elskede, i deg har jeg min glede”
Bønn:
Kjære Jesus, takk for at
du levde det livet jeg ikke klarer. Takk for at du lot deg døpe, slik at jeg
vet at du identifiserer deg meg. Takk for at du var villig til å stige ned fra
din ikke-fysiske verden og bli et menneske i vår fysiske verden. La oss få se i kirkeårstekstene som ligger foran at du virkelig er både Gud og mennesker, og
hva det betyr for oss. Lær oss å stige ned til de som trenger oss.
Lær oss gå utover våre egne komfortable hverdager, slik at noen kan få del av
vårt vennskap. Lær oss å hvile i at du ved dåpen gir oss din verdighet. Takk for at du elsker oss og gleder deg over oss!
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!
[i] 13 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for
å bli døpt av ham. 14 Men Johannes ville hindre ham
og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» 15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for
å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av
vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en
due. 17 Og det lød en røst fra
himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
[ii] 1 Se, min tjener, som jeg
støtter,
min utvalgte, i
ham har jeg min
glede.
Jeg har lagt min
Ånd på ham,
han skal føre
retten ut til
folkeslagene.
2 Han skriker ikke og roper
ikke,
hans røst høres
ikke i
gatene.
3 Han bryter ikke et knekket
siv
og slukker ikke
en rykende veke.
Med troskap skal
han føre retten
ut.
4 Han skal ikke slukne og ikke
knekkes
før han har satt
retten igjennom på
jorden.
Fjerne kyster
venter på hans
lov.
5 Så sier Gud
Herren,
som skapte
himmelen og spente den
ut,
som bredte ut
jorden og alt som spirer der,
som gir pust til
folket på jorden
og ånd til dem
som ferdes
der:
6 Jeg, Herren, har kalt deg i
rettferd
og grepet din
hånd.
Jeg har formet
deg
og gjort deg til
en pakt for folket,
til et lys for
folkeslagene
[iii]
24 Til Efesos kom nå en jøde ved navn Apollos, han
stammet fra Aleksandria. Han hadde ordet i sin makt og var godt kjent i
skriftene. 25 Apollos hadde fått undervisning
om Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus, enda
han bare kjente Johannes-dåpen. 26 Han
begynte å tale fritt og åpent i synagogen, og der fikk Priskilla og Akvilas
høre ham. De tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei. 27 Da han ønsket å reise til Akaia, oppmuntret brødrene
ham og skrev til disiplene at de måtte ta imot ham. Han kom dit og ble ved Guds
nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. 28 For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han
i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.
1 Mens Apollos var i Korint,
reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler 2 og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere
kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» 3 «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han.
«Johannes-dåpen», svarte de. 4 Da
sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de
skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.» 5 Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren
Jesu navn. 6 Og da Paulus la hendene på dem,
kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. 7 Det var omkring tolv menn i alt.
[iv] 13 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for
å bli døpt av ham. 14 Men Johannes ville hindre ham
og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» 15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for
å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av
vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en
due. 17 Og det lød en røst fra
himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
1 Jesus ble så av Ånden ført ut i
ødemarken for å bli fristet av djevelen. 2 Han
fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. 3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så
si at disse steinene skal bli til brød!» 4 Jesus
svarte: «Det står
skrevet:
Mennesket
lever ikke av brød alene,
men av
hvert ord som kommer fra Guds munn.»
5 Da tok djevelen ham med til den
hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren 6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For
det står skrevet:
Han skal
gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal
bære deg på hendene
så du
ikke støter foten mot noen stein.»
7 Men Jesus sa til ham: «Det står
også skrevet:
Du skal
ikke sette Herren din Gud på prøve.»
8 Så tok djevelen ham med seg opp
på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet 9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller
ned og tilber meg.» 10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra
meg, Satan! For det står
skrevet:
Herren
din Gud skal du tilbe,
og ham
alene skal du tjene.»
11 Da forlot djevelen ham, og se,
engler kom og tjente ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar