6. søndag i åpenbaringstiden – Jesus er Guds hellige

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 6,63-69[i]

GT-tekst: Salmens bok 126,1-6[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev Filipperne 1,2-6[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Markus 4,35-41[iv]

I dag er dagen du kanskje ikke lenger gidder å lese denne bloggen.

I dagens tekst stiller Jesus sine nærmeste venner det endelige spørsmålet: ”Vil også dere gå bort?”

Vi vokser opp på ulike måter. Noen med bevissthet om verdenssjelen Brahman, med Upanishadene som hellige skrift, andre har kvittet seg med gudene slik som buddhistene, andre vokser opp med Allah og hans profet, med Koranen som hellig skrift, mens noen har tror på Jahve, med Toraen som hellig skrift. Ja, så har du de som blander det hele sammen til et verdensbilde som passer dem best. De siste hundre årene har variasjoner av ikke-religiøs ateisme utøvd svært overbevisende kraft på en liten gruppe av jordklodens nordlige innbyggere.

Midt i dette noe kaotiske religiøse og ikke-religiøse landskapet, står kristendommen og påstår at den sanne Gud er det liv vi finner i Jesus fra Nasaret.

Mine foreldre som elsket meg høyere enn sitt eget liv, gjorde som alle gode foreldre gjør: De gav videre det kjæreste de hadde:

troen på Jesus Kristus.

Min oppvekst besto av bønn og salmesang hver kveld, og like sikkert som at solen kom opp hver morgen, var søndagen en gudstjenestedag med søndagsskole. Hele min oppvekst ble marinert i troen på Bibelens Gud, avslørt i Jesus fra Nasaret.

Vel, det var på hjemmebane.

Da jeg fikk min egne venner på barneskolen, skjønte jeg fort at ikke alle trodde på Gud. Noen visste ikke hva de trodde på, andre igjen praktiserte Buddhas lære, mens noen mente all religiøs tro var latterlig. Mange ganger på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg dreit meg ut som kunne tro på Gud.

Jeg var en taper, som lot meg lure av overtro.

Som fjortiss opplevde jeg å måtte ta stilling denne troen på Jesus: ”Er det verdt å satse på en tro som på ingen måte lar seg bevise? Burte jeg ikke bare drite i det, ta meg en øl eller syv å la det stå til?”

Jesus hadde gjort et mirakel.

Han hadde gitt mat til over fem tusen mennesker, av fem brød og to fisker. Det ble mirakelet som fikk folkets tålmodighet til å renne over.

De ville gjøre ham til konge.

Jesus hadde gjort det klart at han ikke søkte politisk makt – han ville tjene, ikke la seg tjene - så han trakk seg unna og gjemte seg for folket.

Neste dag hadde Jesus kommet hjem til sin egen by Kapernaum, men folket fant ham. Dette førte til at Jesus ble en smule oppgitt. Han mente de ikke fulgte etter ham av de riktige årsakene. Dermed gikk han i gang med fortelle at han er det evige liv, som jødene hadde lengtet etter fra begynnelsen av. Jesus tok tak i kjente jødiske fortellinger hvor Gud hadde reddet Israel i gamle dager, og sa at det var ham selv som kunne gi Guds evig liv.

Han var brødet som gav evig liv.

Provokasjonene lot ikke vente på seg. Flere av de religiøse lederne skrek: ”Blasfemi!” Men det er ikke bare de som fikk problemer. Flere av Jesu disipler ble forskrekket: ”Sier han at han er Guds eget liv? Har han gått fra vettet!?”

Da flere disipler sa takk for seg, handlet det om et relasjonelt brudd.

Disiplene var ikke saklig uenig,

dette var personlig.

De stolte ikke på Jesus: ”Han er gal! Han er en løgner!”

Jesu person var ikke en teoretisk sak, men svaret på livets dypeste eksistensielle spørsmål.

Det handlet om en person.

Det gikk ikke å skille person fra saksinnholdet. 

Til slutt sto bare de tolv disiplene igjen.

”Skal dere også gå?”, spurte Jesus.

Dagen før var han konge i folkets øyne. Dagen etter var han en ”nobody”.

Vi står i dag ved et veiskille.

Finnes det noe som vekker såpass stor tillit, ved Jesu liv, at vi kan satse på at han viser oss hva som er meningen med verden, eller stopper det her?

Peter kjente seg dratt mot Jesus. Han hadde sett det samme som alle disiplene som forlot Jesus. Mye var fremdeles merkelig og skremmende, men noe må ha sagt ham at Jesus var verdt å satse hele livet på.

”Du er Guds hellige!”

Med dette sier Peter: ”Vi tror at du er fra Gud og at du tilhører Gud på en spesiell måte”. Hvor spesiell denne tilhørighet var, skulle det ennå gå en tid før Peter skjønte. Likevel var han villig til å satse på Jesus.

Fra dette øyeblikk gikk de tolv disiplene inn på et spor som skulle vise seg å forandre hele deres liv. Jesu og disiplene setter nå kursen mot Jerusalem.

Lidelse og død vaker i bakgrunnen.

Fem hundre år før Jesus gikk på jorden, jublet jødene over at de ble utfridd fra et halvt århundre med fangenskap i Babylon. Skjebnen var fangenskap, men de opplevde det som at Gud hadde snudd skjebnen og reddet dem ut, slik at de kunne dra hjem til Jerusalem.

Salmen som vi leser i dag er en slik tankesang. Disse takkesangene ble sunget om igjen hvert år. Under de store jødiske høytidene, var det skikk at alle jødene dro til Jerusalem for feire. Dagens salme ble sunget under reisene til Jerusalem. Derfor kalles salmen: ”En sang ved festreisene”.

Paulus satt hele sin tillit til at Jesus hadde vist Guds vilje og mening med verden og menneskene. Jesus hadde snudd hele verdens skjebne og gitt et håp om evig liv. Beviset på dette var at de som hadde satt sin tillit til at Jesus var Guds hellige, merket at det ubetingede kjærlige livet som Jesus levde begynte å prege også deres liv. Det var som at Gud drev og forvandlet dem fra å søke makt og å finne syndebukker for det som var feil i verden, til å ville vise omsorg for alle mennesker og å tilgi i stedet for å hevne seg.

Paulus åpner alle sine brev med denne hilsningen, og den innebærer en tillit til at Gud drev og forvandlet de kristne, slik at de begynte å leve det livet Jesus levde.

For de som ikke er vant til å gå på gudstjenester i Den norske kirke, eller andre tradisjonelle kirker, vil du kanskje ikke vite at Paulus´ hilsen er alle gudstjenestens første ord: ”Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!”

Hver gang vi kristne samles til gudstjeneste blir vi påminnet om at vi lever av Guds nåde og i hans fred. Å leve i ren kjærlighet er ikke noe vi kan klare av oss selv, men ved å se på det livet Jesus levde fylles vi med takknemlighet over at vi ikke trenger å prestere for å være elsket, og at vi på samme måten skal møte våre medmennesker. Dermed kan vi si at vi får fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.      

Smerte kan ofte være forbundet med å gi livet og tilliten til Jesus. Vi møter en helt ny måte å vandre i verden på.

Hevnen må slutte; tilgivelsen må overta!

Maktbruk må slutte; makt er nå ikke å bruke makt!

Den sterkestes rett må opphøre; de svakeste må forsvares!

Denne smertefulle omstillingsprosessen varer livet ut, men tenk hvor god vi kan gjøre verden om vi er villige til å gå på denne smale stien,

som heter: Jesus Kristus

Fjortissen sto med hjertet sitt i hånda. Skulle jeg gå for Jesus, eller ikke? Slik Jesus sier det i dagens tekst, opplevde også jeg det som at Gud kalte på meg.

Jeg klarte ikke å si nei til troen på Jesus.

Jeg bestemte meg for å satse på ham, men jeg visste at det innebar et sosialt selvmord i vennegjengen.

Jeg valgte kirken foran fotballaget.

Dust…

Det skulle jeg betale for,

men jeg angrer ingenting.

Jo, jeg angrer på at jeg ble alt for raddis. Jeg ble alt for opphengt i valget mitt – alt for opptatt av å stå for at jeg var kristen - fremfor helt enkelt å leve ut den kjærligheten jeg selv hadde blitt møtt med i den kristne troen.

Det er bare Guds ånd som kan gi oss en tillit til at Jesus er Guds eget liv.

Jesus vil fortelle oss at vi ikke kan finne frem til sant liv på egenhånd:

Det sanne livet som bringer gode kjærlighetsfulle relasjoner mellom alle mennesker.

Livet som smelter harde hjerter og forvandler hat og bitterhet til kjærlighet og glede, er bare å finne hos Jesus. Ikke at det sanne livet ikke finnes i alle kulturer og religioner, men det er Gud som er kilden til dette livet. Jesus er den eneste i vår verdenshistorie som har levd et ufeilbarlig  kjærlighetsfullt liv, uten falskhet eller svik. Jesu liv var rent og kom uten noen form overgrep eller maktmisbruk.

Fra nå av velger jeg å akseptere at Jesus er Guds eget liv. Jeg vandrer videre med Jesus for å se om tilliten styrkes. 

Vil det å følge etter Jesus gi meg større tillit eller vil den svekkes?

Noen ganger vil det kjennes som at Jesus ligger og sover mens stormen raser, men ved Guds hjelp kan jeg stole på at Jesus har makt til å stille selv den største stormen i mitt liv: følelsen av meningsløshet.

Kanskje noen synes at nok er nok.

Du tenker kanskje at det har vært fine ansatser her, men å tro at Jesus er Guds eget liv – hvis det nå eksisterer noen Gud i det hele tatt - blir rett og slett for dumt.

Det er greit, men jeg fortsetter.

Jeg aner noe stort på gang…

Bønn:

Hjelp oss nå, Herre, ved dette veiskillet; hjelp oss å se hvem du virkelige er! Vi ber om at du Gud må gi trøst til alle som lever i elendighet. Se til alle som er beleiret i sine egne hjem på grunn av krig eller hungersnød. Snu deres skjebne, slik du gjorde med ditt folk i gamle Israel! La oss bli grepet av din nåde, slik at vi lar våre hverdager preges av tilgivelse fremfor hevn, at vi tjener fremfor å få andre til å tjene oss og at vi tar vare på de svake fremfor å styrke våre egne posisjoner. Gud, hør vår bønn!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 63 Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. 64 Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. 65 Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» 66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

[ii] 1 En sang ved festreisene.
        
          

Da Herren vendte skjebnen for Sion,
          

var det som en drøm for oss.
          
   

2 Da fyltes vår munn med latter,
          

vår tunge med jubel.
          

Da sa de blant folkene:
          

«Stort er det som Herren har gjort mot dem.»
          
   

3 Ja, stort er det som Herren gjorde mot oss,
          

og vi ble glade.
          
   

4 Herre, vend vår skjebne
          

som bekkene i Negev!
          
   

5 De som sår med tårer,
          

skal høste med jubel.
          
   

6 Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn,
          

med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.

[iii] 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 3 Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, 4 og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede. 5 For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. 6 Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

[iv] 35 Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» 36 De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. 37 Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. 38 Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» 39 Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. 40 Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» 41 Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»