11. søndag i treenighetstiden - Gud er vår mor

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 23,37-39[i]

GT-tekst: Jesajas 64,6b-65,2[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til romerne 9,2-5; 10,1-4[iii]

Fortellertekst: Jesaja 6,1-8[iv]

Overskriften i dagens tekst kan være Gud er vår mor og far.

Det er viktig ikke å tenke at Gud faktisk er en mor eller far, bror, søster eller kompis.

Slike begreper vil aldri være dekkende nok for Guds person.

Gjennom Jesus får vi se hvem Gud er for oss, men Gud er alltid mer enn det vi kan tenke oss.

Når kristne omtaler Gud som ”han” eller sier at Gud er vår far eller Gud er vår mor,

så er Gud mye mer en et spesifikt skjønn; Gud er alltid mer enn en far og en mor.

Gud sprenger alltid våre begreper,

ettersom Gud er utenfor våre ord og vår fysiske verden.

Begreper som mor og far er til hjelp for oss,

slik at vi kan forstå et stykke på vei hvem Gud er.

Likevel er det bare et stykke på vei.

Det er interessant å se hvordan profeten Jesaja viser til hvordan jødene ikke forsto Guds hjerte for dem. Teksten fra Det gamle testamentet er skrevet fem hundre år før Jesu fødsel, og Israelsfolket satt i fangenskap i Babylon.

Folket tolker sitt fangenskap som en straff fra Gud; at Gud har snudd ryggen til dem og latt deres hjemland, Israel, legges i ruiner.

De omtaler Gud som far, men likevel en betingelsesfull far som i skuffelse har snudd ryggen til dem, eller ”skjult ansiktet for” dem.

Men, så taler profeten på vegne av Gud.

Det viser seg at deres gudsbilde som far ikke var riktig, for Gud sier:

”Jeg hadde svar til dem som ikke spurte,
          

jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.
          

Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
          

til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
          
   

Hele dagen rakte jeg hendene ut
         

til et trassig folk
          

som gikk fram etter sine egne tanker
          

på veier som ikke var gode.”

Se det, er ikke en Gud som vender ryggen til dem som vender Gud ryggen.

Det er dette gudsbildet Jesus også viser når han ser på Jerusalem fem hundre etter jødenes fangenskap i Babylon.

Som en hønemor samler kyllingene sine, slik ville Gud samle sitt folk.

Altså farsbegrepet strakk ikke lenger til,

Jesus grep til morsbegrepet.

Det er viktig å skyte inn at det kommer inn kulturforskjeller her.

På den tiden var det moren som hadde barna hjemme, mens far var ute å arbeidet.

Mor stelte barna, gav dem opplæring i skikk og bruk, opplæring i familiebedriften og hadde hovedansvaret for økonomien.

På gresk heter hjem oikos, som igjen er ordet økonomi er avledet av.

Mor hadde rett og slett ansvar for hjemmet.

Mor var hjemmets trygghet og ubetingede omsorgsperson.

Gud er som denne moren.

Jesus erkjenner at det folket Gud hadde valgt ut til å vise verden hvem Gud er, var like preget av vold og egoisme som resten av verden. Dette ser man hvis man leser Jesus advarsel to vers før våre vers: ”… for alt uskyldig blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod til blodet fra Sakarja…”:

Bibelens[1] første og siste bevitnede drap.

Drapet på Abel er urdrapet.

Fortellingen om Kain og Abel, som Bibelen beskriver som barna til Adam og Eva, viser at vold og drap er trekk ved det å være menneske. Det er ikke bare jødene som er spesielt voldelige, men de har ikke klart å vise verden noe bedre.

Årsaken til dette er at de ikke har holdt seg nær til Gud, men gått sine egne veier.

Evangelisten Lukas beskriver at Jesus ved denne anledning begynte å gråte.[2]   

Jesu morshjerte brast ved tanken på at volden hadde formørket jødenes øyne, slik at de ikke klarte å se Gud som fredens Gud.

Også Paulus, deler Jesu hjertelag. Han synes det er helt forferdelig at ikke det folket som Gud hadde tenkt skulle bære frem nyhetene om hvem Gud er, skulle gå glipp av hele redningen som kom ved Guds Sønn, Jesus Kristus.

Dessverre opplevde jødene i år 70 e. Kr. at deres tempel ble revet ned og mange måtte flykte fra sitt hellige land. Fra år 70 e. Kr. er egentlig jødedommen over, ettersom tempelet var selve pulsåren i jødedommen. Jødedommen forandret seg radikalt fra å være en tempelreligion til å bli en rabbi-/lærereligion.

Jesaja vil vise oss at Gud kan lede oss gjennom destruktivitet og inn i hans fredsrike. Selv om vi ikke mestrer livet og sårer hverandre med ord og handlinger, så kan Gud lede oss ut av alt det vonde vi har opplevd og alt det vonde vi har påført andre.  

Bønn:

Kjære Gud, se oss alle i nåde! Takk for ditt morshjerte som alltid er vendt mot oss! Takk for at du aldri skjuler ditt ansikt eller snur ryggen til oss, når vi oppfører oss dårlig og er preget av destruktive tanker, holdninger og handlinger! Vis alle som mener at de tjener deg, at du er evig kjærlig og at du aldri ønsker voldelighet. Gi oss alle din fred!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Når jeg skriver Bibelen her er det viktig å påpeke at jeg prater om den protestantiske Bibelen. Katolikkene har flere historiske bøker som strekker seg lenger i tid mot Jesu samtid. Vi protestanter kaller de bøkene apokryfer.

[2] Luk 19,41

---

[i] 37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:
          

‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

[ii] 6 Det er ingen som kaller på ditt navn,
          

som våkner opp
          

og holder fast ved deg.
          

For du har skjult ansiktet for oss
          

og overgitt oss til vår skyld.
          
   

7 Men nå, Herre, er du vår far!
          

Vi er leire, du er den som former oss,
          

alle er vi verk av din hånd.
          
   

8 Herre, vær ikke harm,
          

husk ikke vår skyld for alltid!
          

Se nå hit, alle er vi ditt folk!
          
   

9 Dine hellige byer er blitt til ørken,
          

Sion er blitt en ørken
          

og Jerusalem en ødemark.
          
   

10 Vårt hellige og herlige tempel,
          

der fedrene våre lovet deg,
          

har ilden svidd av.
          

Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
          
   

11 Kan du tåle dette, Herre,
          

tie og ydmyke oss så dypt?

1 Jeg hadde svar til dem som ikke spurte,
          

jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.
          

Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
          

til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
          
   

2 Hele dagen rakte jeg hendene ut
         

til et trassig folk
          

som gikk fram etter sine egne tanker
          

på veier som ikke var gode.

[iii] 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. 4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. 5 De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.

1 Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. 2 For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. 3 De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. 4 For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig.

[iv] 1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2 Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3 De ropte til hverandre:
          

«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.
          

Hele jorden er full av hans herlighet.»
4 Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5 Da sa jeg:
          

«Ve meg! Det er ute med meg.
          

For jeg er en mann med urene lepper,
          

og jeg bor i et folk med urene lepper,
          

og mine øyne har sett kongen,
          

Herren over hærskarene.»
6 Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7 Med den rørte han ved munnen min og sa:
          

«Se, denne har rørt ved leppene dine.
          

Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»
8 Da hørte jeg Herrens røst. Han sa:
          

«Hvem skal jeg sende,
          

og hvem vil gå for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!»

10. søndag i treenighetstiden – Fariseer eller synder?

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 5,27-32[i]

GT-tekst: Salmenes bok 32,1-11[ii]

Brevtekst: Første Peters´ brev til 3,8-13[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 18,21-35[iv]

Alle trenger å kjenne seg akseptert, verdifull og sett.

Dette er sosiale basisbehov vi trenger for å leve i fred med oss selv og med andre.

Mange ganger erfarer vi derimot det motsatte.

Vi kjenner oss forkastet, verdiløse og usynlige.

Denne erfaringen er mer eller mindre reell, ettersom ingen mennesker klarer å møte alle med aksept, beundring og oppmerksomhet.

Noen av oss er mer mottakelig for destruktive tanker og følelser, mens andre av oss rister av seg det vonde lettere.

Uansett, vil møte med det vonde skape større og mindre kriser i våre liv.

Dette kan skape en situasjon av å ville finne en fullkommen aksept et annet sted.

For eksempel kan det skje ved at vi forestiller oss hvordan den perfekte forelder, familiemedlem eller venn ville vært, og så overfører man denne forestillingen på et konsept vi kaller Gud, Allah, Braman, Altet eller Jesus Kristus med flere.

Denne innbilningen av gud kan bli så sterk at den kjennes helt ekte.

Resultatet gjør at denne innbilte guden kan få mennesker til å kjenne seg akseptert, verdifull og sett, selv om alle mennesker rundt en skulle svikte.

Ja, de mest narsissistiske av oss kan overføre en forestilling av å ha en enormt stor gruppe fans på konseptet gud, og slik oppleve intense følelser av beruselse i møte med ”guds nærvær”. 

Denne forestillingen, eller innbilningen om du vil, skaper et falskt over-jeg og hindrer mennesker fra å se verden med åpne og realistiske øyne.

Dette er grovt sett religionskritikken som ble fremsatt av filosofen Ludwig Feuerbach og dels psykologen Sigmund Freud, som fremdeles i dag videreføres på ulike måter. Deres appell til alle troende eller i deres øyne overtroende er:

Legg ned de falske forestillingene og slipp vrangforestillingene og nevrosene!

Alle mennesker kommer til kort når det kommer til nestekjærlighet og solidaritet.

Det er en empirisk etterprøvbar tese som de fleste vil si seg enig, uansett hvilket teorisk rammeverk eller livssyn en tilnærmer seg virkeligheten med.  

Om det er en negativ eller positiv ting, kommer helt an på om du synes solidaritet og nestekjærlighet er positivt eller ei.

Vi har alle inklinasjoner som drar oss mot egoisme, selvrettferdighet og likegyldighet,

men vi har også noe som drar oss mot å være ubetinget altruistisk, omsorgsfull og ærlig.

Spørsmålet er bare hvem som taler sant om sitt eget liv.

Jesus møter mennesker med sannhet og kjærlighet.

De som ikke var redd for sannheten om seg selv, og andre, hadde ingenting å frykte i møte med Jesus, men de som ville fremstå som rettskafne, uten feil og mangler, fikk så det suste.

Ja, Jesus var vel strengt tatt ikke primært opptatt av henge med de som anså seg selv som perfekte. Han var kommet for å hjelpe de som trengte hjelp:

De som erkjente at de ikke mestret livet.

Jesus hang med tollere, syndere og horer.

Ikke fordi dette var ideallivet å leve, men fordi disse gruppene var så marginalisert fra det religiøst aksepterte at de ikke hadde mer å tape av anseelse blant jødene.

Det var til og med en regel som sa at man ikke skulle være sammen med den definerte gruppen syndere. De var nemlig rituelt urene.

Årsaken til at tollerne falt utenfor det religiøst gode selskap handlet om at de jobbet for okkupasjonsmakten/romermakten. Det fantes ikke noen strenge regulerende ordninger for hvor mye de kunne ta. Resultatet var at tollerne krevde langt høyere toll enn det staten krevde, og på den måten gjorde de seg selv svært velstående. Altså en avansert form for stjeling med okkupasjonsmaktens velsignelse.

Det var kanskje ikke så rart at den gjennomsnittlige jøde ikke hadde så mye til overs for tollerne.

Så hva fillen gjorde Jesus rundt spisebordet med tollere!?

Han bryter jo en rituell og hellig regel!

Han gir blanke i loven som forbød ham å være med syndere.

”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke”, gav Jesus som svar.

Dagens bibelfortelling handler om Jesus som møter to typer holdninger, eller to grupper mennesker:

de som ikke skjuler hvem de er og de som skjuler det.

Det er ikke slik at Jesus anerkjente fariseerne og de skriftlærde, altså de privilegerte med religiøse definisjonsmakt, som friske. Et annet sted kaller han dem hyklere og ”hvitkalkede graver” som ”… Utvendig er … vakre å se på, men innvendig er … fulle av dødningebein og all slags urenhet.”[1]

Eller som amerikanerne ville sagt det:

Self-righteous pricks!

Dette handler mer om at de som anser seg som friske uten å være det kan ikke hjelpes uansett.

En som er syk som går til legen, men som nekter å erkjenne at han/hun er syk, ønsker bare en bekreftelse fra legen på at alt er i den skjønneste orden. En lege uten kjærlighet orker kanskje ikke bryet med å overbeviset vedkommende om at han er syk.

Det blir for stress.

Men en lege med kjærlighet vil ikke la vedkommende gå før han har gitt streng beskjed om at vedkommende trenger medisinsk hjelp.

Det er litt slik jeg forstår metaforen til Jesus.

Årsaken til at han taler så skarpt til de som ikke anser at de trenger hjelp i livet, er fordi han er full av kjærlighet og sannhet.

Salme 32 beskriver hvordan det oppleves å møte Gud uten å ville erkjenne våre destruktive handlinger  mot andre og den skylden det har påført oss. ”…så ble mine knokler tæret bort
          

mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt 
lå din hånd tungt på meg. 
Min livssaft svant
 som i sommerens hete.”, men når jeg ikke lenger vil skjulte min skyld tar Gud bort min syndeskyld. 

Øvelsen å være klin ærlig med sin skyld og si rett ut hvor vi sårer andre mennesker er en vanskelig øvelse.

Vi taper ansikt.

Vi gjør oss sårbare.

Vi blir avslørt.

Jeg er ofte preget av fristelsen til å skjule mine feilgrep og å dekke over skylden min.

Jeg orker ikke å tape ansikt.

Det gjør vondt og jeg mister kontrollen på hva som kan skje. Jeg blir på en måte fritt vilt. Hva kommer de jeg har såret til å gjøre for å ta igjen?

Jeg orker egentlig ikke tanken, men i møte med Jesus blir jeg konfrontert på den aller tydeligste måte:

Erkjenn hvem du er og hva du har gjort!

  

Det er dette som gjør at jeg ikke kan være med på Feuerbach sin tanke. I møte med den Jesus viser meg at Gud er, møter jeg ikke bare aksept og anerkjennelse. Jeg møter en Gud som setter en uendelig verdi på livet mitt og som ser meg, men jeg møter samtidig en total intoleranse mot det vonde jeg påfører andre.

Hadde Jesus møtt meg ville jeg fått en klart og tydelig beskjed om å innrømme skylden min.

I Jesus møter jeg en stemme som nekter å godta alt jeg finner på; en stemme som ber meg om å tale sant om mitt eget liv. Å handle på denne utfordringer gjør at jeg slipper kontrollen, men min erfaring er at det resulterer i noe godt for meg og for mine medmennesker.

Tidligere erkebiskop av Cantebury, Rowan Williams, påstår at bare psykisk syke vil forestille seg en Gud som irettesetter på denne måten, og det er jeg enig med ham i.

Hvis Feuerbach og Freud har riktig i at Gud bare er en forestilling, må man samtidig si at alle troende lider av nevrotiske vrangforestillinger,

det er jo for så vidt noe Freud eksplisitt sier.

Hva skal man så si til det?

Det er kanskje litt drøyt å påstå at over en milliard menneskers måte å orientere seg i verden på skyldes nevrotiske vrangforestillinger?

Ellers er det noe overmenneskelig selvsikkert ved disse påstandene også. Å være så skråsikker på egenproduserte teorier som anser alle religiøse mennesker som psykisk syke, er temmelig selvforherligende tanke om sine egne teoretiske evner.

Men, de kan jo hende de har riktig,

men det kan også være de tar feil.

Jesu er kompromissløs i møte med mennesker.

Han var ikke redd for å konfrontere mennesker som prøvde å fremstå bedre enn de var ved å trykke andre ned. Men han var også kompromissløst inkluderende ovenfor de som var uglesett og som ingen ”vellykkede” ville være med. Alle som talte sant om sitt eget liv ble alltid møtt med åpne armer og tilgivelse.

Jesus oppsøkte alltid de ekskluderte, derfor var han så utrolig inkluderende.

Peters brev er det brevet i Bibelen med størst sosialetisk appell til menighetene.

Peter er svært radikal, da han oppfordret de første kristne til bare å være gode. Selv om de første kristne opplevde å bli hånet, mobbet, marginalisert, forfulgt og noen ganger utsatt for forsøk på det vi i dag ville kalt folkemord, ble de oppfordret til å respondere med godhet.

Møt hat med kjærlighet!

Møt vold med fred!

Møt forbannelse med velsignelse!

Peter selv ble korsfeste for sin tro, men følte seg ikke verdi til å dø på samme måte som sin mester, Jesus, så han bad om å bli korsfestet opp ned.    

Slik sett passer fortellerteksten godt inn i dag. Vi oppfordres til å følge Jesu eksempel om å tilgi de som ønsker vår tilgivelse. Ikke syv ganger, men sytti ganger sju ganger.

Tror ikke Jesus med det mente 490 ganger, men hver gang.

Ingen kan allikevel tvinges til å tilgi.

Ingen er vanskelige eller urettferdige hvis de ikke klarer å tilgi.

Bare den som har opplevd alvorlig overgrep, vet hvor langt inne tilgivelse sitter.

Da apartheid opphørte i Sør-Afrika og folket skulle leve sammen, måtte det gjøres noe utenom det vanlige. Mennesker som hadde opplevd overgrep, blitt trakassert og fått familien og venner drept, levde ”vegg i vegg” med de sine overgripere, undertrykkere og drapsmenn.

Statens strategien for forsoning var å sette overgriperne ansikt til ansikt med sine ofre. Der skulle de bekjenne alt de hadde gjort og ofrene skulle få mulighet til å sette ord på smerten de var utsatt for. Dernest skulle det skje en tilgivelsesprosess. Gripende scener med forsoning ble resultatet, men baksiden av medaljen fikk de som ikke klarte å tilgi oppleve. Ikke bare hadde noen av dem opplevd å få rasert sine hjem og sin mor og søster voldtatt og far drept, men nå opplevde de også at staten la et press på dem som var for stort. De som ikke klarte å tilgi fikk en ny last:

De var dem som ødela forsoningsprosjektet.

Hvis det er noe dette lærer oss, så er det at ingen kan tvinges til å tilgi.

Å tilgi er å gi en ufortjent gave.

Å gi en ufortjent gave må være frivillig.

Når alt dette er sagt tror jeg at tilgivelse er mulig å gi, dersom vi klarer å se hvilken gave vi selv har fått ved ubetinget å være inkludert i Guds kjærlighet, slik Jesus har vist oss med sitt liv.   

Bønn:

Takk Jesus for at du med ditt liv viser oss hvem vi er i oss selv. Takk for at du tar imot oss med din kjærlighet, når vi lever i ærlighet og erkjennelse av våre feil. Hjelp oss til å innrømme feil og å tørre å be om tilgivelse, når vi sårer andre. Gi oss kraft til å tilgi alle som har gjort vonde ting mot oss, slik du har tilgitt alle. Hver nær hos dem som bærer på bitterhet og som ikke klarer å tilgi, gi dem styrke og kraft.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Matt 23,27

---

[i] 27 Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» 28 Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. 29 Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. 30 Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

[ii] 1 Av David. En læresalme.
        
          

Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt
          

og sine synder skjult!
          
   

2 Salig er det mennesket
          

som Herren ikke tilregner skyld,
          

som er uten svik i sin ånd.
          
   

3 Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort
          

mens jeg stønnet hele dagen.
          
   

4 For dag og natt
          

lå din hånd tungt på meg.
          

Min livssaft svant
          

som i sommerens hete. 
          
   

5 Da bekjente jeg min synd for deg
          

og skjulte ikke min skyld.
          

Jeg sa: «Jeg vil bekjenne
          

mine lovbrudd for Herren.»
          

Og du tok bort min syndeskyld. 
          
   

6 Derfor skal alle trofaste
          

be til deg i tider med trengsel.
          

Om det kommer en veldig vannflom,
          

til dem skal den ikke nå.
          
   

7 Du er mitt skjulested,
          

du verner meg mot nød,
          

med frelsesjubel omgir du meg. 
          
   

8 Jeg vil gjøre deg vis og lære deg
          

den veien du skal gå,
          

jeg vil la mitt øye hvile på deg
          

og gi deg råd.
          
   

9 Vær ikke som hest og muldyr, uten forstand!
          

Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med,
          

ellers kommer de ikke til deg.
          
   

10 Den urettferdige har mange plager,
          

men den som setter sin lit til Herren,
          

omgir han med godhet.
          
   

11 Dere rettferdige, gled dere og juble i Herren!
          

Bryt ut i fryderop, alle oppriktige av hjertet!

[iii] 8 Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. 9 Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.
          
   

10  Den som vil elske livet
          

og se gode dager,
          

må holde tungen borte fra det som er ondt,
          

og leppene borte fra svikefull tale.
          
   

11  Han må vende seg bort fra det onde
          

og gjøre det gode,
          

søke fred og jage etter den.
          
   

12  For Herrens øyne følger de rettferdige,
          

og hans øre lytter til deres bønn.
          

Men Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde.


13 Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode?

[iv] 21 Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» 22 «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
   

23 Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ 27 Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
   

28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ 29 Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ 30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
   

31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. 32 Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. 33 Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ 34 Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
   

35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»