9. søndag i treenighetstiden – Et arbeid som gir hvile

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 11,28-30[i]

GT-tekst: Hosea 6,1-3[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Romerne 8,31-39[iii]

Fortellertekst: Andre Mosebok 2,23-3,15; 4,10-16[iv]

Åk.

Å bære et åk virker utrolig vondt og slitsomt.

I hvert fall hvis vi prater om et dagsarbeid med åk.

Når jeg ser for meg et åk, ser jeg en to meter lang før-industriell tilhøvlet trestokk med en kantete uthuling på midten av stokken, slik at den ikke skal gli av nakken. På hver ende av stokken er det festet noen store kroker som man kan henge vann- eller melkespann på.

Altså tungt og vondt arbeid.

Sett i dette lyset blir det en smule ironisk å lese at Jesus sier at de som strever og bærer tunge byrder/vekter skal komme til ham å få hvile,

ved å ta på seg et åk!(?)

Å bære et åk er jo selve definisjonen på fysisk å streve og å bære tunge vekter:

altså tungt og vondt arbeid.

Men siden Jesus mener at han har en mild og ydmyk personlighet, vil det åket han tilbyr være godt og vekten være lett.

Ja, ikke nok med det:

Sitt åk, sier Jesus, vil gi ”hvile for deres sjel”.

Hvilket åk er dette?

Kanskje et etter-industrielt åk lagt av skumgummi og fjæringsbaserte støttehjul som bærer melkespanna for meg?

Ja, som har en motordrevet scooterlignende lenestol jeg kan sitte i, mens åket fraktes til og fra brønnen/kua og vannmagasinet/meieriet?

Foruten at profeten Hosea vi leser fra i dag, som levde for over 2400 år siden, så for seg at Gud sto bak alt som skjedde i verden, enten det var ulykker eller lykkelige ting som hendte, så finner vi noen interessante løfteprofetier, når vi leser det i lys av Jesu oppstandelse fra de døde.

Kristne har alltid lest denne passasjen som et løfte fra Gud om at han også vil reise oss opp fra de døde slik han gjorde med Jesus. Ikke bokstavelig talt den tredje dagen, men når Jesus kommer i ”soloppgangen”.

Bildet av Gud som kommer i ”soloppgangen” spiller i alle Bibelens tekster på historiens siste dag, når Gud kommer igjen for å etablere himmelen på jorden.

Leser vi Hosea og Jesu ord om åket sammen, begynner dette åket å gi mer mening.

Det er Jesus som legger sitt åk på oss.

Jesus legger sine arbeidsinstrukser på oss.

Disse instruksene er ikke tunge og kompliserte, men de er som å få hvile i dette livet.

Samtidig er denne hvilen basert på et arbeid.

Jesus tilbyr et arbeid som gjør at vi får det godt og slapper av.

Årsaken begrunner han i at han er mild og ydmyk.

Vi som har fulgt med på Jesu liv siden begynnelsen av desember vet hva Jesu mildhet og ydmykhet førte til. Han skilte seg ut i mengden. Ble til glede for mange, men også til provokasjon for mange.

Det er noe med de som skiller seg ut. De er litt mer utsatt enn oss andre.

Enten det er konger, presidenter, statsministere som ruler i toppen av samfunnet, eller det er minoritetsgrupper som romerfolket, tiggere, uteliggere og kraftig rusavhengige som skraper bunnen av samfunnet, så har disse en tendens til å bli kollektivets skyteskiver i krisetider.

Det trenger ikke være folk i topp eller bunnsjiktet i samfunnet som får ekstra oppmerksomhet. Det kan være religiøse eller politiske minoriteter; et mindretall med ulik farge en de andre; et mindretall med en annen seksuell orientering enn de fleste eller kanskje bare en sjelden lidelse.

Ja, det kan til og med være eksepsjonelt gode mennesker som får vår oppmerksomhet.

I stabile tider kan samfunnet forbarme og inkludere alle disse menneskene, lederne kan få ros og de som er eksepsjonelt gode løfter vi opp som samtidens helter.

Men den mørke siden av samfunnet er at den i krisetider, historisk sett og i alle kulturer, har vendt seg mot disse menneskene og gjør dem til krisenes kilde.

”Det er på grunn av romfolket, tiggerne, uteliggerne, utlendingene og de narkomane at gatene ikke er trygge og behagelige!”

”Nei, vent det er regjering og statsministeren, som ikke gjør jobben sin skikkelig”.

”Vi bruker alt for mye penger på kongehuset, og de kongelige er jo bare et forstyrringsmoment uansett!”

”Dalai Lamas besøk til Norge forsterker bare en allerede beklemt relasjon til Kina. Hadde han bare lagt turen utenom Norge, så hadde vi kunnet forbedret vår økonomiske situasjon med Kina. Vi kan i hvert fall ikke møte ham foran Stortinget!”.

”De fysisk og psykisk syke er en belastning for samfunnets lykkefølelse!”

De som blir skyteskiver skyter på andre igjen,

og slik kan krisesituasjoner eskalere til det punkt at noen til slutt blir voldelige.

Etter volden, kommer som regel en tid med stabilitet igjen.

        

Hvorfor skriver jeg dette?

Jo, fordi Jesus skilte seg radikalt ut i samtiden.

Men når hans virke førte til uroligheter blant de ledende religiøse, fremprovoserte det en krisesituasjon, hvor den som en gang var helten fort blir skyteskiven for den rasende mobben.

De religiøse lederne opplever krisetid og er redd for hva dette vil føre til i møte med romermakten.

Løsningen ble å finne en skyteskive: 
en syndebukk.

Lederne lyktes med å snu folket til å tenke at Jesus var den ustabiliserende årsaken.

Hvorfor Jesus?

Jo, fordi han skilte seg ut.

Han var mild og ydmyk på en måte som ingen andre.

Jesu eksepsjonelle personlighet i møte med jødenes krisetid resulterte i en voldelig utgytelse som rammet ham.

Men ut av døden ble det laget en vei til evige liv.

Det er dette åket Jesus taler om.

Arbeidet består i å stole på at Jesus har vist oss en bedre vei,

en vei til fred og kjærlighet.

Arbeidet består i å stole på at Jesus seiret over døden og at han er Guds eget liv som viste hvordan menneskelivet skal leves.
Arbeidet krever en innsats i møte med medmennesker og Gud, men det er et arbeid som gir fred i mellommenneskelige relasjoner, og det kan gi en eksistensiell fred i møte med døden.

Arbeid er godt og gir hvile.

De første kristne begynte å leve slik Jesus hadde lært dem. De tok på seg dette åket på en radikal måte. Dette gjorde at krisetiden som jødene opplevde ikke roet seg. Plutselig dukket det opp en horde av folk som fulgte Jesu milde og ydmyke holdning.

Resultatet ble bølger av forfølgelser og henrettelser av kristne i stor systematisk skala de neste 300 årene.

Alle Jesu disipler ble drept for troen på at Jesus var Guds Sønn og oppstpdt fra de døde,

alle utenom Johannes.

Men volden kunne ikke overvinne denne mildheten og godheten som de kristne og kirken bar med seg som minoritetsgruppe.

Sprengkraften i dette livet Jesus levde og som ble levd gjennom flere og flere kristne har ført til at hele verden har fått høre om det som skjedde i en avkrok i Midtøsten.

Ja, hele den vestlig verden er i dag gjennomsyret av de kristne og humanistiske verdier Jesus talte og levde etter,

og døde for.

Til slutt vil jeg bare avslutte med dagens ord fra Paulus som sto i den første kristne tidens masseforfølgelse og som selv til slutt ble drept for sin tro på Jesus:

”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:
For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

 

Bønn:

Himmelske Far, la oss få hvile i din nærhet. La kroppen og hele vårt liv finne fred i din godhet. Hjelp oss å ta ditt åk på våre skuldre. Hjelp oss alle til å se på våre medmennesker med velvilje og ydmykhet, slik at vi ikke bare hevder vår egen rett, men også hevder retten til å leve i fred og kjærlighet for alle. Takk for ditt åk, Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

[ii] 1 Kom, la oss vende om til Herren!
          

For han rev i stykker, men vil helbrede oss,
          

han slo, men vil forbinde oss. 
          
   

2 Han gjør oss levende etter to dager,
          

den tredje dagen reiser han oss opp,
          

så vi kan leve for hans ansikt. 
          
   

3 La oss lære å kjenne Herren,
          

la oss jage etter å kjenne ham!
          

Sikkert som soloppgangen kommer han,
          

han kommer til oss lik regnet,
          

lik vårregnet som væter jorden.

[iii] 31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
   

33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? 36 Som det står skrevet:
          

For din skyld drepes vi dagen lang,
          

 vi regnes som slaktesauer.


37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

[iv] 23 Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klaget over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud. 24 Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. 25 Gud så til israelittene; Gud kjente dem.

1 Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. 2 Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 3 Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» 4 Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» 5 Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» 6 Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. 
   

7 Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. 8 Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor. 9 For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. 10 Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»
   

11 Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» 12 Han svarte: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet.» 13 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» 14 Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» 15 Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. 
   

10 Men Moses sa til Herren: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» 11 Da sa Herren til ham: «Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? 12 Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» 
   

13 Men han sa: «Herre, hør! Send heller en annen!» 14 Da ble Herren brennende harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei for å møte deg, og han vil glede seg av hele sitt hjerte over å se deg. 15 Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. 16 Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham.