Prekentekst: Evangeliet etter
Matteus 23,37-39[i]
GT-tekst: Jesajas 64,6b-65,2[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til romerne
9,2-5; 10,1-4[iii]
Fortellertekst: Jesaja 6,1-8[iv]
Overskriften i dagens tekst kan
være Gud er vår mor og far.
Det er viktig ikke å tenke at Gud
faktisk er en mor eller far, bror, søster eller kompis.
Slike begreper vil aldri være
dekkende nok for Guds person.
Gjennom Jesus får vi se hvem Gud
er for oss, men Gud er alltid mer enn det vi kan tenke oss.
Når kristne omtaler Gud som ”han”
eller sier at Gud er vår far eller Gud er vår mor,
så er Gud mye mer en et spesifikt
skjønn; Gud er alltid mer enn en far og en mor.
Gud sprenger alltid våre begreper,
ettersom Gud er utenfor våre ord
og vår fysiske verden.
Begreper som mor og far er til
hjelp for oss,
slik at vi kan forstå et stykke på
vei hvem Gud er.
Likevel er det bare et stykke på
vei.
Det er interessant å se hvordan
profeten Jesaja viser til hvordan jødene ikke forsto Guds hjerte for dem.
Teksten fra Det gamle testamentet er skrevet fem hundre år før Jesu fødsel, og
Israelsfolket satt i fangenskap i Babylon.
Folket tolker sitt fangenskap som
en straff fra Gud; at Gud har snudd ryggen til dem og latt deres hjemland,
Israel, legges i ruiner.
De omtaler Gud som far, men
likevel en betingelsesfull far som i skuffelse har snudd ryggen til dem, eller
”skjult ansiktet for” dem.
Men, så taler profeten på vegne av
Gud.
Det viser seg at deres gudsbilde
som far ikke var riktig, for Gud sier:
”Jeg hadde svar til dem som ikke
spurte,
jeg var å finne for dem som
ikke søkte meg.
Jeg sa: «Her er jeg! Her er
jeg!»
til et folkeslag som ikke
kalte på mitt
navn.
Hele dagen rakte jeg hendene
ut
til et trassig
folk
som gikk fram etter sine
egne tanker
på veier som ikke var gode.”
Se det, er ikke en Gud som vender
ryggen til dem som vender Gud ryggen.
Det er dette gudsbildet Jesus også
viser når han ser på Jerusalem fem hundre etter jødenes fangenskap i Babylon.
Som en hønemor samler kyllingene
sine, slik ville Gud samle sitt folk.
Altså farsbegrepet strakk ikke lenger
til,
Jesus grep til morsbegrepet.
Det er viktig å skyte inn at det
kommer inn kulturforskjeller her.
På den tiden var det moren som hadde
barna hjemme, mens far var ute å arbeidet.
Mor stelte barna, gav dem opplæring i
skikk og bruk, opplæring i familiebedriften og hadde hovedansvaret for økonomien.
På gresk heter hjem oikos, som igjen er ordet økonomi er
avledet av.
Mor hadde rett og slett ansvar for
hjemmet.
Mor var hjemmets trygghet og
ubetingede omsorgsperson.
Gud er som denne moren.
Jesus erkjenner at det folket Gud
hadde valgt ut til å vise verden hvem Gud er, var like preget av vold og egoisme
som resten av verden. Dette ser man hvis man leser Jesus advarsel to vers før
våre vers: ”… for alt uskyldig blod som er utøst på jorden, fra den
rettferdige Abels blod til blodet fra Sakarja…”:
Bibelens[1]
første og siste bevitnede drap.
Drapet på Abel er urdrapet.
Fortellingen om Kain og Abel, som Bibelen beskriver som barna
til Adam og Eva, viser at vold og drap er trekk ved det å være menneske. Det er
ikke bare jødene som er spesielt voldelige, men de har ikke klart å vise verden
noe bedre.
Årsaken til dette er at de ikke har holdt seg nær til Gud, men
gått sine egne veier.
Evangelisten Lukas beskriver at Jesus ved denne anledning
begynte å gråte.[2]
Jesu morshjerte brast ved tanken på
at volden hadde formørket jødenes øyne, slik at de ikke klarte å se Gud som
fredens Gud.
Også Paulus, deler Jesu hjertelag.
Han synes det er helt forferdelig at ikke det folket som Gud hadde tenkt skulle
bære frem nyhetene om hvem Gud er, skulle gå glipp av hele redningen som kom
ved Guds Sønn, Jesus Kristus.
Dessverre opplevde jødene i år 70
e. Kr. at deres tempel ble revet ned og mange måtte flykte fra sitt hellige
land. Fra år 70 e. Kr. er egentlig jødedommen over, ettersom tempelet var selve
pulsåren i jødedommen. Jødedommen forandret seg radikalt fra å være en
tempelreligion til å bli en rabbi-/lærereligion.
Jesaja vil vise oss at Gud kan
lede oss gjennom destruktivitet og inn i hans fredsrike. Selv om vi ikke
mestrer livet og sårer hverandre med ord og handlinger, så kan Gud lede oss ut
av alt det vonde vi har opplevd og alt det vonde vi har påført andre.
Bønn:
Kjære Gud, se oss alle i nåde!
Takk for ditt morshjerte som alltid er vendt mot oss! Takk for at du aldri
skjuler ditt ansikt eller snur ryggen til oss, når vi oppfører oss dårlig og er
preget av destruktive tanker, holdninger og handlinger! Vis alle som mener at
de tjener deg, at du er evig kjærlig og at du aldri ønsker voldelighet. Gi oss
alle din fred!
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!
[1] Når
jeg skriver Bibelen her er det viktig å påpeke at jeg prater om den
protestantiske Bibelen. Katolikkene har flere historiske bøker som strekker seg
lenger i tid mot Jesu samtid. Vi protestanter kaller de bøkene apokryfer.
[2] Luk
19,41
[i] 37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel
og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine
som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg
før dere sier:
‘ Velsignet
er han som kommer i Herrens navn!’»
[ii] 6 Det er ingen som kaller på ditt
navn,
som våkner
opp
og holder fast
ved deg.
For du har
skjult ansiktet for
oss
og overgitt oss
til vår skyld.
7 Men nå, Herre, er du vår
far!
Vi er leire, du
er den som former
oss,
alle er vi verk
av din
hånd.
8 Herre, vær ikke
harm,
husk ikke vår
skyld for alltid!
Se nå hit, alle
er vi ditt folk!
9 Dine hellige byer er blitt til
ørken,
Sion er blitt en
ørken
og Jerusalem en
ødemark.
10 Vårt hellige og herlige
tempel,
der fedrene våre
lovet deg,
har ilden svidd
av.
Alt vi var glad
i, er lagt i
ruiner.
11 Kan du tåle dette,
Herre,
tie og ydmyke
oss så dypt?
1 Jeg hadde svar til dem som ikke
spurte,
jeg var å finne
for dem som ikke søkte
meg.
Jeg sa: «Her er jeg!
Her er jeg!»
til et folkeslag
som ikke kalte på mitt
navn.
2 Hele dagen rakte jeg hendene
ut
til et trassig
folk
som gikk fram
etter sine egne
tanker
på veier som
ikke var gode.
[iii] 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra
Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk
som jeg. 4 De er israelitter; de har
retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og
løftene tilhører dem. 5 De har fedrene, og fra dem
stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.
1 Mine søsken, jeg ønsker av
hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. 2 For
det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å
kjenne ham. 3 De kjenner ikke Guds
rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke
bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. 4 For
Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig.
[iv] 1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte
på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2 Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks
vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.
3 De ropte til
hverandre:
«Hellig, hellig,
hellig er Herren
Sebaot.
Hele jorden er
full av hans herlighet.»
4 Røsten som ropte, fikk boltene
i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5 Da sa
jeg:
«Ve meg! Det er
ute med meg.
For jeg er en
mann med urene
lepper,
og jeg bor i et
folk med urene
lepper,
og mine øyne har
sett kongen,
Herren over
hærskarene.»
6 Da fløy en av serafene bort til
meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7 Med den rørte han ved munnen min og
sa:
«Se, denne har
rørt ved leppene
dine.
Din skyld er
tatt bort, og din synd er sonet.»
8 Da
hørte jeg Herrens røst. Han
sa:
«Hvem skal jeg
sende,
og hvem vil gå
for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar