3. søndag i fastetiden – Oculi: Å se på den godes mester

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 11,14-28[i]

GT-tekst: Første Samulesbok 18,6-14[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 5,1-2.8-11[iii]

Fortellertekst: Første Mosebok 45,1-15; 50,14-21[iv]

Hva skal vi si om demonutdrivelser? Det er ikke akkurat en del av vår hverdag her i Norge. Hvordan skal vi forholde oss til alle demonutdrivelsene Jesus bedriver?

Faktisk er det slik at flere tilfeller som beskrives som demonbesettelser i Bibelen, vil vi i dag gi psykiske lidelsesdiagnoser på. Ta bare tilfellet med kong Saul.

Saul var konge under den tiden hvor den unge tenåringen David drepte den store kjempen Goliat. Folket elsket David etter dette og lagde sanger hvor de sammenlignet David med Saul.

David var best.

Da ble Saul ble rasende misunnelig. Ja, så intenst at han i nesten ved et innfall forsøkte drepe David. Vi bør ikke henge oss opp i at det var Gud som sendte den onde ånden over Saul.

Nå er gudsbildet og forståelsen av Gud temmelig merkelig i Samuelsbøkene. Vi må forstå at tolkningen forfatterne av disse bøkene har av Gud kolliderer kraftig med det gudsbilde vi finner i Jesus Kristus. Og Jesus er målestokken for et kristent gudsbilde.

Det får vi aldri glemme.

Poenget er at Saul ble så besatt av misunnelsesfølelser at det tok over livsgnisten hans.

Når vi møter den jødisk-hellenistiske verden i bibelsk tid, hvor demoner er en del av virkelighetsbildet tror jeg vi gjør lurt i å se etter hva som er de destruktive kreftene i verden og i de menneskelige relasjonene. Husk hva den underliggende fristelsen Jesus ble utsatt for av djevelen i ørkenen representerte (Jf. 1.søndag i fasten). At en gutt skulle være besatt av en stum ånd, ville vi i dag kanskje tolket som et sterkt traumatisert menneske. Så traumatisert og ødelagt av ulike hendelser i livet, slik at det hadde lammet evnen til å prate. Og hva var det Jesus kom for å gjøre?

Jo, sette i frihet de som er preget av undertrykkende krefter i verden.

Nå ble det jo en diskusjon etter at Jesus hadde vært vi i kontakt med den stumme og gitt ham muligheten til å prate igjen.

Ved hvilken makt kunne Jesus gjøre dette?

Jo, Beelsbul! Herskeren over det onde!

”Så det dere sier er at jeg med makt fra den onde driver ut det onde med godhet?”, innvender Jesus og påviser slik den indre selvmotsigelse i anklagen.

For en jøde er valget da enkelt: Han gjør det i kraft av å være sendt av Gud.

Videre viser Jesus det vi har sett flere ganger i kirkeåret: Det gode er sterkere enn det onde.

I møte med ren kjærlighet avsløres det som ikke er godt; det som er ondt blir frastøtende.

Jesus advarer til slutt om ikke å bytte ut godheten med ondskap igjen, ettersom det da blir syv ganger verre. For det er en ting å kjempe for at kjærlighet, omsorg og godhet skal prege oss å ikke mestre det helt ut, en annen ting er det å gi blaffen og bare la egoisme, selvhevdelse og undertrykking få leve i fri utfoldelse i våre menneskelige relasjoner.

Det er dette Paulus også er inne på i sitt brev til Efeserne. Det finnes to krefter i denne verden som vil styre oss, men vi kan bestemme oss for hvilken kraft som skal ta over. For den som har Jesus som forbilde, vil det naturlige være å fremme lyset – det gode -  og å stå imot mørket – det onde.

Jesus tok ikke makt over mennesker for å bevise hvem han var; han bevisste det ved ikke å ta makt over mennesker.

Jesus opphøyet ikke seg selv ved å skylde på feil og elendighet hos mennesker, men ved å være sammen med dem som ikke mestret livet og ved å elske de som ingen andre elsket.

Det er i dette lys vi må forstå hans ord: ”Den som ikke er med meg er mot meg”. 

Den som ikke arbeider for kjærlighet, fred og frihet, er ikke med Jesus.

Det finnes ikke en nøytral posisjon.

Når vi en dag skal se tilbake på livet vårt blir det avslørt hvilken posisjon vi ønsket å ta.

Den posisjonen jeg vil ta finner jeg i Guds egne ord, og disse ordene finner jeg i det levde livet Jesus Kristus.

Da Paulus skrev: ”Ha Gud som forbilde…”, så er Jesus den første jeg må se til: Han som er Guds eget liv. Kristen etikk er ikke å overholde en haug med regler og bud, for å unngå å gjøre gale ting.

For et selvsentrert og egoistisk prosjekt det hadde vært.

Nei, kristen etikk er å etterligne Jesus og å ha ham som forbilde, slik at vi kan gjøre verden til et godt sted å boltre seg i for alt som lever og er til.

Gjør vi det, ja, da driver vi ut alt demonisk aktivitet i verden.

Bønn:

Kjære Gud hjelp oss å se hva som er de destruktive kreftene i vår hverdag. Hjelp oss ikke bare til å se dem, men gi oss også hjelp til å la de gode kreftene overvinne det som vil ødelegge. Du Gud ser hva som skjer i forholdet mellom Russland og Ukraina, la din kjærlighet vinne. Ta bort lysten til å herske, styrk ønsket om å tjene! Takk Gud for at du gav oss Jesus, slik at vi har fått en ren selvutgivende godhet i praksis.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen! 

---

[i] 14 En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. 15 Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» 16 Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. 17 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
        

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. 18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. 19 Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. 20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
   

21 Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. 22 Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. 23 Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
   

24 Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ 25 Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. 26 Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
   

27 Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» 28 Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

[ii] 6 Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill. 7 Mens de danset, sang kvinnene:
          

«Saul slo tusener,
          

men David slo titusener.» 


8 Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler han bare kongsmakten!» 9 Fra den dagen så Saul skjevt til David.
   

10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han gjorde hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. 11 Han kastet spydet mot David og tenkte: «Nå spidder jeg ham til veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. 12 Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han veket fra. 13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen. 14 David lyktes med alle sine oppdrag, for Herren var med ham.

[iii] 1 Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. 2 Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
   

8 En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! 9 Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. 10 Prøv hva som er til glede for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller!

[iv] 1 Da klarte ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle som sto omkring ham. Han ropte: «La alle gå ut herfra!» Dermed var det ingen andre sammen med ham da Josef lot brødrene sine få vite hvem han var. 2 Han brast i gråt så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det. 3 Så sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef! Lever far ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, for de sto skrekkslagne foran ham. 4 Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» De gikk bort til ham, og han sa:
        

Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. 5 Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere. 6 I to år har det vært hungersnød i landet, og i enda fem år skal det verken pløyes eller høstes. 7 Men Gud sendte meg i forveien for å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget. 8 Så det var ikke dere som sendte meg hit, men Gud. Han satte meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypt. 9 Skynd dere, dra opp til far og si: Så sier Josef, sønnen din: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og drøy ikke! 10 Du skal få bo i Gosen og være nær meg, både du, barna og barnebarna dine, småfeet og storfeet ditt og alt du eier. 11 Jeg skal sørge for deg der, for ennå kommer det fem år med hungersnød. Verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» 12 Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, at det er jeg som taler til dere. 13 Fortell far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett. Skynd dere, kom hit ned med far.
   

14 Så kastet han seg om halsen på Benjamin, broren sin, og gråt, og Benjamin gråt på skulderen hans. 15 Han kysset alle brødrene sine og gråt med dem. Etter dette snakket brødrene med ham.

14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob.

15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss 17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
   

18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.» 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.

Marias budskapsdag

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 1,26-38[i]

GT-tekst: Jesaja 7,10-14[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til galaterne 4,4-7[iii]

Fortellertekst: (Samme som prekentekst)

Paulus er sint.

Sint fordi noen har lurt galatermenigheten han er så glad i til å tro at det å være kristen handler om å gjøre ulike riter, slik at Gud kunne bli fornøyd. De hadde begynt å praktisere ulike sider ved jødedommen igjen. Sider som fordreier det bilde som av Gud som Jesus viste.

De hadde fått det for seg at de måtte gjøre ulike religiøse riter for å tilfredsstille Gud.

Men det er slik slaver handler i forholdt til eieren sin.

I møte med Gud, slik Jesus viser oss han Gud er, er de ikke rom for slaver.

Det var jo akkurat disse herre-slave-relasjonene Jesus brøt fundamentalt med (jf. bloggen 1. Søndag i fasten).

Det var jo akkurat slike relasjoner troen på Jesus skulle redde oss fra!

Det var jo akkurat derfor Jesus ble født av en ung jente og unnfanget ved Guds ånd.

Et nytt mønster er kommet med Jesus:

tjener-venn-relasjoner 

eller forelder-barn-relasjoner.

Maktmisbruk er byttet ut med omsorg. Gud vil ikke herske som en slaveeier,

men Gud vil tjene som en venn og elske som en far.

Dette er også noe av det nye kristendommen bringer til jødedommen.

Fjerde søndag i advent møtte vi den gravide Maria og hennes slektning Elisabeth, som også var gravid. Du lurer kanskje på hvorfor denne søndagen ikke er tredje søndag i fasten og hvorfor teksten om Maria kommer igjen nå? Årsaken er at den 25. mars er akkurat ni måneder fra 25. desember. Da kirken i antikken bestemte seg for å sette 25. desember til å feire Jesu fødselsdag, ble det også satt en dag for å feire da Maria fikk beskjed, et bud, fra en engel om at hun skulle bli med barn. Man regner denne dagen som dagen Jesus ble unnfanget. Altså brukes den søndagen som er nærmest 25. mars til å feire beskjeden om at Guds redning skulle bli født.

Nå har jeg allerede skrevet om Maria fjerde søndag i advent, så du kan lese der om du ønsker det. Det viktigste i dag er å se hvilken sammenheng teksten står i. Nemlig at Jesus kom for redde oss fra herre-slave-relsasjonene, ved å vise oss hva Skaperen bak alt står for. Når en av menighetene Paulus hadde et ansvar for begynte å rote med kjernen i beskjeden fra Gud, så er det ikke så rart at han blir sint.

Den dagen vi mennesker først begynner å tenke at vi må prestere eller ta oss godt ut for å være god nok for denne verden, er den dagen vi begynner å tråkke over lik for fremstå vellykket, eller den dagen vi legger oss ned og lar oss tråkke på.

Hvis vi ikke kjenner oss verdige, til tross for hva vi får til eller ikke får til, føres vi fort inn i destruktive relasjoner.         

Kong Ahas som levde ca. 700 år før Kristus turte ikke å stole på Gud, den gang Jerusalem var under beleiring av nabokongene. Da ble det gitt en profeti av profeten Jesaja som ble av enorm betydning for de kristne. Profetien har mange ganger blitt regnet som at Gud vil opprette et nytt kongedynasti fra en av kong Davids etterkommere. De første kristne tolket ”den unge jenta” å være Maria, og hennes sønn Emmanuel, som betyr Gud med oss, å være Jesus.[1] Det gamle testamentet er opprinnelige skrevet på hebraisk, men det ble også oversatt til gresk en tid før Jesu fødsel. Den greske versjonen, Septuaginta (forkortet LXX), oversatte det hebraiske ordet alma: ung jente, til det greske ordet parfenos: jomfru. Årsaken er at en ung jenta forutsettes å være seksuelt urørt, men det er ikke alle forskere som er enig i dette. Uansett førte det til en styrket troverdighet til Marias jomfrufødsel, og som vi vet fra adventstiden, så skulle jødenes redningsmann komme fra Davids kongeslekt. Frem til 2005 hadde også den norske oversettelsen alltid vært ”se en jomfru skal bli med barn”. Men fra 2005 valgte Det norske bibelselskap å holde seg til den eldste begrepet fra den hebraiske versjonen.

Maria ble utsatt for mistenksomhet. Fremdeles i dag lever rykte blant jødene at Maria hadde seg med en romersk soldat. Ved å si ja til å føde Guds eget liv, risikerte hun livet etter jødisk lov. Hun kunne blitt steinet.

I møte med Jesus har jeg vanskelig for å tro at han bare var et vanlig menneske. Og når jeg sitter med tilliten til at Jesus var Guds liv på jorden, da sitter jeg også med en enorm beundring for Maria. Gjennom hele kirkens historie har hun blitt æret for å være theotokos: Den som fødte Gud. Maria forsto ikke hvordan dette kunne gå for seg.

På samme måte som at det er umulig for oss å fatte fullt ut hvem Gud er i seg og for oss, er det umulig for oss å forstå hva det innebærer at Maria ble gravid med Guds eget liv. Derfor vil jeg ære henne, slik hun selv synger at alle slekter kom til å gjøre.

Bønn:

Kjære Gud, jeg takker Maria for at hun var villig til å føde din synlige godhet til verden, selv om det kostet henne alt. Hjelp oss til ikke å forveksle din godhet med betingelser og krav, men til å stole på at vi er elsket av deg slik en god forelder elsker sine barn. Hjelp oss til tjene hverandre fremfor å herske og til å elske andre fremfor å hevde oss selv

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

Som var og er og blir en sann Gud

Fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] Matteus 1,23

---

[i] 26 Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, 27 til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» 29 Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. 30 Men engelen sa til henne:
          

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
          
   

31 Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
          

og du skal gi ham navnet Jesus.
          
   

32 Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
          

og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
          
   

33 Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
          

det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
34 Maria sa til engelen:

«Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» 35 Engelen svarte:
          

«Den hellige ånd skal komme over deg,
          

og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
          

Derfor skal barnet som blir født,
          

være hellig og kalles Guds Sønn.


36 Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud.» 38 Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

[ii] 10 Herren talte igjen til Ahas og sa: 11 «Be om et tegn fra Herren din Gud, nede fra dødsriket eller oppe fra det høye!» 12 Men Ahas svarte: «Jeg vil ikke be om noe og ikke sette Herren på prøve.»
   

13 Da sa han: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, må dere også trette min Gud? 14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.

[iii] 4 Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» 7 Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.

2. søndag i fastetiden – Reminiscere: Å kjempe med Gud

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 5,21-28[i]

GT-tekst: 1 Mosebok 32,24-30[ii]

Brevtekst: Jakobs brev 1,2-8[iii]

Fortellertekst: 1 Mosebok 39,1-23[iv] (Fortsettelsen på fortellingen om Josef)

I dag leser vi tekstene jeg helst vil unngå. Jeg liker ikke prekenteksten hvor Jesus ser ut til å være kjiping. Jeg liker ikke GT-teksten hvor det sies at Gud selv, 2000 år før Jesus ble født, kom i menneskelig form og slåss med Jakob, Israels stamfar. Jeg liker ikke brevteksten hvor Jakob, Jesu egen bror, skriver hardt om det å tvile.

Jeg kjemper med disse tekstene.

Da jeg gikk tredje året på prestestudiet var det tid for vår første menighetspraksis. Vi skulle være prester i en måneds tid. Jeg havnet i Larvik prosti.

Jeg husker fremdeles godt da jeg skulle preke i Langestrand kirke, den andre søndagen i fasten, i 2009. Kirken var fullsatt av mennesker som egentlig skulle på gudstjenesten i Larvik kirke. Maleriet ”La alle de små barn komme til meg”, med verdi på 20 millioner kroner, var blitt stjålet natt til søndag i Larvik kirke.  

Tekstene jeg skulle preke ut ifra var de samme som i dag, sangen som ble sunget før preken var Ingen vinner frem til den evige ro, og i kirkebenkene satt det bedrøvede mennesker fra Larvik kirke som hadde blitt frastjålet det høyt beskattede bilde av Jesus som tok imot de små barna.

Hvilken ironi!

Det var som at den kjærlige og imøtekommende Jesus ble stjålet fra oss denne søndagen.

Denne søndagen har fått navnet Reminiscere, som handler om å minne Gud på å holde sine løfter. Reminiscere er hentet fra jødisk og kristen klagesangstradisjon: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?”.

I en parentes forrige søndag nevnte jeg at Jakob, israelittenes stamfar, sønn og barnebarn av Isak og Abraham, også hadde navnet Israel. I dagens GT-tekst får vi bakgrunnsfortellingen på hvordan han fikk det navnet:

Han slåss med Gud (?).

Israelittene har sett på denne fortellingen som en mønsterfortelling på sin egen kamp med Gud. Sammen med fortellingene fra Abraham og Isak, gir fortellingene om Jakob hele Bibelens rammefortelling på både den jødiske og kristne troen. Slåsskampen med Gud er med å forme  israelittenes selvbilde og selvforståelse, både den gang og i dag.

Nå er det ikke slik at det ligger en stolthet i denne selvforståelsen. Jakob var en luring, som narret og svek broren sin. Hans tolv sønner som ble stamforeldre for Israels tolv stammer, planla å drepe sin yngste sønn Josef, men solgte ham i stedet som slave. Til sin far sa de at han ble drept av en bjørn.

Josefs liv ble en berg og dalbane i Egypt. Noe du kan lese litt om i dagens fortellertekst.

Altså bakgrunnsfortellingen for Israel er ikke særlig flatterende, for å si det slik.

I prekenteksten er det en ny slåsskamp. Ikke med knyttede never, men i form av dialog.

Jesus hadde trukket seg unna folkemengdene og kommet til Tyros og Sidon.

Steder som for jødene representerte fiendeland.

Den kanaaneiske kvinnen var fienden.

I den kanaaneiske kvinnens bønn hører vi ekkoet fra den blinde Bartimeus, som vi leste om den fjerde søndagen i åpenbaringstiden. Dette er bønneropet som alle de tradisjonelle kirkene synger i begynnelsen av sine gudstjenester: ”Kyrie eleison! Herre, ha barmhjertighet med meg!”

Men Jesus svarer ikke og kommer henne ikke i møte slik han gjorde med Bartimeus. For så vidt en forventet reaksjon fra en jødisk lærer. For de som kjenner det greske språket Det nye testamentet er skrevet på, så vil en se på verbet ”rope” at kvinnen roper inntrengende og vedvarende.

Det klikket for disiplene: ”Jesus, få henne til å holde kjeft!”

Dialogen som kommer mellom Jesus og kvinnen er faktisk en teologisk disputt, hva gjelder rekkefølgen Jesus hadde tenkt å gi verden håp. Flere steder i Bibelen ser vi at Jesus anså sin oppgave først å ta seg av jødefolket, for så å gi håp til hele verden.

Videre må vi forstå hele dialogen på bakgrunn av at kvinnen faktisk var den som vant diskusjonen mellom henne og Jesus. For en jøde sprenger Jesus grenser da han som mann ikke kjente på tap av anseelse og ære. Han som var en jødisk patriarkal leder– og lærerskikkelse og som tapte en lærediskusjon mot en kvinne, som ikke en gang var jøde, reagerer ikke med ny avvisning. Noe som kanskje ville vært forventet. Han valgte heller å imøtekomme henne og å hjelpe henne med problemet. At Jesus hjelper en kvinne som ikke er jøde i et relativt etnosentrisk jødekultur markerer et paradigmeskifte for jødene som skulle komme til tro på Jesus:

Gud vil hjelpe alle!

Det er som at kvinnen har samme kamp med Gud som Jakob hadde: ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg”. Når kvinnen vinner gir Matteus, forfatter av denne fortellingen, en pekepinn på at kampen med – og velsignelsen fra Gud ikke lenger bare er for Abraham, Isaks og Jakobs folk, men for hele verden.

Likevel kjenner jeg på misnøye med å skulle bli møtt på den, i første omgang, avvisende måten.

Jakobs brev har voldt mye hodebry for mange gjennom tidene. Martin Luther kalte det et stråbrev og så det gjerne fjernet fra Bibelens skrifter, men det har forblitt. Årsaken er at dets forfatter fyller kriteriene for et ekte bibelsk brev.

Den Jakob som har skrevet dette brevet var mest sannsynlig Jesu egen bror.

Jesu bror var ikke blant disiplene, men ble likevel lederen for den første menigheten i Jerusalem. Hans brev har et svært tydelig jødisk preg over seg.

Da jeg begynte å skrive denne søndagens blogg bestemte jeg meg for å studere litt nærmere hva Jakob mente med begrepet ”tvile”. Det har lenge voldt meg hodebry at han kritiserer det å tvile. Det er som om at han sier at den som tviler ikke kan vente seg å bli ivaretatt av Gud.

Det ville jo vært helt absurd!

Jesu liv avslører jo at det er akkurat fordi vi er skrøpelige og svake i vår egen tro at Gud tok del i vår menneskelighet.

Da jeg gikk nærmere inn på den greske bruken av ordet tvil og leste begrepet i sammenheng med jødisk kontekst ble jeg litt klokere. Å tvile, slik Jakob bruker begrepet, betyr å motsi at Jesus, dvs. Gud, er kilde til visdom.

Da sier det seg vel selv at om min bønn ikke har noen som helst tillit til at Gud egentlig kan gjøre noe med saken min, så er det temmelig fåfengt å be i utgangspunktet.

Troen er i følge Jakob et håpets fyrtårn midt i stormbølgene, mens fornektelse av troen er fortvilelsens tussmørke.

Likevel, jeg blir ikke helt klok på Jakob.

Som jeg skrev i forbindelse med de vise menn på Kristi åpenbaringsdag, ”… kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.”

Jeg kjenner meg ofte som den kanaaneiske kvinnen:

Jeg står utenfor og titter inn.

Når jeg synger: ”Herre Jesus Kristus, Guds sønn, farbarm deg over meg, en synder”, så er det som en mann som ikke helt får tak på dette med å tro på Gud.

Jeg skulle så inderlig ønske at Gud viste seg litt mer min verden.

Jeg blir ikke imponert av ekstatiske opplevelser, selv om det kan gi nydelige farger til tilværelsen.

Jeg blir ikke imponert av vakker poesi, selv om det gir rikdom til livet.

Min tillit til Gud går dypere enn gode følelser og flotte ord,

men jeg skulle så ønske at det var lettere å tro.   

Tilbake til Langestrand kirke, andre søndag i fasten, i 2009. Jeg valgte å unngå teoretiserende og teologiske forklaringer på alle de vanskelige bibeltekstene, men ringte morfar og spurte om jeg kunne fortelle om hans oppvekst. 
Det fikk jeg lov til. 
For å gjøre en lang historie kort, så opplevde morfar at hans far behandlet ham svært dårlig i oppveksten. Han utviklet et intenst hat til sin far. Morfar og mormor giftet seg som 16-åringer med tillatelse fra kongen. Min mor var nemlig på vei og giftemål var eneste utvei. 
Da morfar var 19 år lengtet han etter noe mer i livet.

Han fant Jesus i pinsekirken, og alt forandret seg.

Vel ikke alt: Han klarte ikke å tilgi sin far.

Det skulle gå 8 år med bønnen: ”Jesus hjelp meg å tilgi pappa”, før han fikk bønnesvar og før hatet måtte slippe taket for kjærligheten.

Etter gudstjenesten kom det en kvinne som gråt til meg. Hun var full av tvil og brukte bare å komme på gudstjenesten den andre søndagen i fasten.

Hun kom for å minne Gud om å holde fast på sine løfter. Hun ble grepet av fortellingen om morfar. Fortellingen hadde gitt henne fornyet tillit til at Gud ville holde sine løfter.

Gråtende ba hun meg om å takke morfar for at jeg fikk lov til å dele hans fortelling.

Morfar hadde sin kamp.

Du har din.

Jeg har min.

Hvis jeg kjemper med noe, så er det redselen for at alt er uten mening: At alt er en evolusjonistisk karusell uten åndelig dybde. Derfor ber jeg inntrengende om at Jesus må holde sine løfter og stadig gi meg ny tillit til Guds eksistens. 

Så vet jeg fra dagens prekentekst at Jesus lar seg bevege av pågående bønn;

Gud lar seg bevege av bønn, selv om vi føler at vi står utenfor.

Jesu liv er det største hintet jeg har fått, og av den årsak ber og tilber jeg med tro og tillit.

Bønn:

Kjære Gud, kom oss i møte når vi strever og sitter fast i livet eller troen. La oss erfare din hjelp og nåde når vi er i vanskelige livssituasjoner. Takk for du kjenner oss og vet hva som er vår kamp. Gi oss styrke og mot.[1] Jeg ber for alle som sliter og holder på å miste motet. Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss, syndere! 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

Susanne Sundfør: Ingen vinner frem til den evige ro

---

[1] Wirgenes 2013:114 (Bønn hentet fra: fra søndag til søndag – Et møte med kirkeårets tekster 1. rekke).

---

[i] 21 Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. 22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» 23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» 24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» 25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 27 «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» 28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

[ii] 24 Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. 25 Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. 26 Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» 27 «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. 28 Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» 29 Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
   

30 Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»

[iii] 2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 
   

5 Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. 6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. 7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8 splittet som han er, og ustø i all sin ferd.

[iv] 1 Josef ble ført ned til Egypt. Potifar, en egypter som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde tatt ham med dit. 2 Herren var med Josef og lot ham lykkes. Han ble boende i huset til sin egyptiske herre. 3 Herren hans så at Herren var med ham og lot ham lykkes i alt han gjorde. 4 Josef vant velvilje hos herren sin og ble hans tjener. Potifar satte ham til å styre sitt hus og lot ham ta hånd om alt han eide. 5 Og fra den tid egypteren satte ham over sitt hus og alt han eide, velsignet Herren hans hus på grunn av Josef. Herrens velsignelse hvilte over alt han eide, både i huset og på marken. 6 Han lot Josef ta hånd om alt han eide, og bekymret seg ikke for noe bortsett fra maten han spiste.
        

Josef var velskapt og vakker.
   

7 En tid etter hendte det at herrens kone kastet sine øyne på ham. «Ligg med meg!» sa hun. 8 Men han ville ikke og sa til henne: «Se, min herre trenger ikke å bekymre seg for noe i huset, han har latt meg ta hånd om alt. 9 Han er ikke større i dette huset enn jeg. Han har ikke nektet meg noe unntatt deg, for du er hans kone. Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud?» 10 Hun snakket til Josef dag etter dag, men han hørte ikke på henne og ville ikke ligge med henne eller være sammen med henne.
   

11 Så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre arbeidet sitt. Ingen av husets folk var inne. 12 Da grep hun fatt i kappen hans og sa: «Ligg med meg!» Men han rømte ut av huset og lot kappen bli igjen i hendene hennes. 13 Da hun så at han lot kappen bli igjen i hendene hennes og selv rømte ut, 14 ropte hun på husets folk og sa: «Se! Mannen min har tatt inn i huset en hebreer som gjør oss til latter. Han kom til meg og ville ligge med meg, men jeg ropte så høyt jeg kunne. 15 Og da han hørte at jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.»
    16 Så tok hun vare på kappen til herren hans kom hjem. 17 Hun fortalte ham den samme historien: «Den hebraiske slaven som du har tatt inn til oss, kom til meg og ville gjøre meg til latter. 18 Men da jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.» 19 Josefs herre ble brennende harm da han hørte hva hans kone fortalte. «Dette har slaven din gjort mot meg», sa hun. 20 Han tok Josef og satte ham i fengselet der kongens fanger satt lenket. Han ble sittende der i fengselet. 21 Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren. 22 Han lot Josef ta hånd om alle fangene i fengselet og alt som skulle gjøres der. 23 Bestyreren selv hadde ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren var med Josef. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.