2. søndag i fastetiden – Reminiscere: Å kjempe med Gud

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 5,21-28[i]

GT-tekst: 1 Mosebok 32,24-30[ii]

Brevtekst: Jakobs brev 1,2-8[iii]

Fortellertekst: 1 Mosebok 39,1-23[iv] (Fortsettelsen på fortellingen om Josef)

I dag leser vi tekstene jeg helst vil unngå. Jeg liker ikke prekenteksten hvor Jesus ser ut til å være kjiping. Jeg liker ikke GT-teksten hvor det sies at Gud selv, 2000 år før Jesus ble født, kom i menneskelig form og slåss med Jakob, Israels stamfar. Jeg liker ikke brevteksten hvor Jakob, Jesu egen bror, skriver hardt om det å tvile.

Jeg kjemper med disse tekstene.

Da jeg gikk tredje året på prestestudiet var det tid for vår første menighetspraksis. Vi skulle være prester i en måneds tid. Jeg havnet i Larvik prosti.

Jeg husker fremdeles godt da jeg skulle preke i Langestrand kirke, den andre søndagen i fasten, i 2009. Kirken var fullsatt av mennesker som egentlig skulle på gudstjenesten i Larvik kirke. Maleriet ”La alle de små barn komme til meg”, med verdi på 20 millioner kroner, var blitt stjålet natt til søndag i Larvik kirke.  

Tekstene jeg skulle preke ut ifra var de samme som i dag, sangen som ble sunget før preken var Ingen vinner frem til den evige ro, og i kirkebenkene satt det bedrøvede mennesker fra Larvik kirke som hadde blitt frastjålet det høyt beskattede bilde av Jesus som tok imot de små barna.

Hvilken ironi!

Det var som at den kjærlige og imøtekommende Jesus ble stjålet fra oss denne søndagen.

Denne søndagen har fått navnet Reminiscere, som handler om å minne Gud på å holde sine løfter. Reminiscere er hentet fra jødisk og kristen klagesangstradisjon: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?”.

I en parentes forrige søndag nevnte jeg at Jakob, israelittenes stamfar, sønn og barnebarn av Isak og Abraham, også hadde navnet Israel. I dagens GT-tekst får vi bakgrunnsfortellingen på hvordan han fikk det navnet:

Han slåss med Gud (?).

Israelittene har sett på denne fortellingen som en mønsterfortelling på sin egen kamp med Gud. Sammen med fortellingene fra Abraham og Isak, gir fortellingene om Jakob hele Bibelens rammefortelling på både den jødiske og kristne troen. Slåsskampen med Gud er med å forme  israelittenes selvbilde og selvforståelse, både den gang og i dag.

Nå er det ikke slik at det ligger en stolthet i denne selvforståelsen. Jakob var en luring, som narret og svek broren sin. Hans tolv sønner som ble stamforeldre for Israels tolv stammer, planla å drepe sin yngste sønn Josef, men solgte ham i stedet som slave. Til sin far sa de at han ble drept av en bjørn.

Josefs liv ble en berg og dalbane i Egypt. Noe du kan lese litt om i dagens fortellertekst.

Altså bakgrunnsfortellingen for Israel er ikke særlig flatterende, for å si det slik.

I prekenteksten er det en ny slåsskamp. Ikke med knyttede never, men i form av dialog.

Jesus hadde trukket seg unna folkemengdene og kommet til Tyros og Sidon.

Steder som for jødene representerte fiendeland.

Den kanaaneiske kvinnen var fienden.

I den kanaaneiske kvinnens bønn hører vi ekkoet fra den blinde Bartimeus, som vi leste om den fjerde søndagen i åpenbaringstiden. Dette er bønneropet som alle de tradisjonelle kirkene synger i begynnelsen av sine gudstjenester: ”Kyrie eleison! Herre, ha barmhjertighet med meg!”

Men Jesus svarer ikke og kommer henne ikke i møte slik han gjorde med Bartimeus. For så vidt en forventet reaksjon fra en jødisk lærer. For de som kjenner det greske språket Det nye testamentet er skrevet på, så vil en se på verbet ”rope” at kvinnen roper inntrengende og vedvarende.

Det klikket for disiplene: ”Jesus, få henne til å holde kjeft!”

Dialogen som kommer mellom Jesus og kvinnen er faktisk en teologisk disputt, hva gjelder rekkefølgen Jesus hadde tenkt å gi verden håp. Flere steder i Bibelen ser vi at Jesus anså sin oppgave først å ta seg av jødefolket, for så å gi håp til hele verden.

Videre må vi forstå hele dialogen på bakgrunn av at kvinnen faktisk var den som vant diskusjonen mellom henne og Jesus. For en jøde sprenger Jesus grenser da han som mann ikke kjente på tap av anseelse og ære. Han som var en jødisk patriarkal leder– og lærerskikkelse og som tapte en lærediskusjon mot en kvinne, som ikke en gang var jøde, reagerer ikke med ny avvisning. Noe som kanskje ville vært forventet. Han valgte heller å imøtekomme henne og å hjelpe henne med problemet. At Jesus hjelper en kvinne som ikke er jøde i et relativt etnosentrisk jødekultur markerer et paradigmeskifte for jødene som skulle komme til tro på Jesus:

Gud vil hjelpe alle!

Det er som at kvinnen har samme kamp med Gud som Jakob hadde: ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg”. Når kvinnen vinner gir Matteus, forfatter av denne fortellingen, en pekepinn på at kampen med – og velsignelsen fra Gud ikke lenger bare er for Abraham, Isaks og Jakobs folk, men for hele verden.

Likevel kjenner jeg på misnøye med å skulle bli møtt på den, i første omgang, avvisende måten.

Jakobs brev har voldt mye hodebry for mange gjennom tidene. Martin Luther kalte det et stråbrev og så det gjerne fjernet fra Bibelens skrifter, men det har forblitt. Årsaken er at dets forfatter fyller kriteriene for et ekte bibelsk brev.

Den Jakob som har skrevet dette brevet var mest sannsynlig Jesu egen bror.

Jesu bror var ikke blant disiplene, men ble likevel lederen for den første menigheten i Jerusalem. Hans brev har et svært tydelig jødisk preg over seg.

Da jeg begynte å skrive denne søndagens blogg bestemte jeg meg for å studere litt nærmere hva Jakob mente med begrepet ”tvile”. Det har lenge voldt meg hodebry at han kritiserer det å tvile. Det er som om at han sier at den som tviler ikke kan vente seg å bli ivaretatt av Gud.

Det ville jo vært helt absurd!

Jesu liv avslører jo at det er akkurat fordi vi er skrøpelige og svake i vår egen tro at Gud tok del i vår menneskelighet.

Da jeg gikk nærmere inn på den greske bruken av ordet tvil og leste begrepet i sammenheng med jødisk kontekst ble jeg litt klokere. Å tvile, slik Jakob bruker begrepet, betyr å motsi at Jesus, dvs. Gud, er kilde til visdom.

Da sier det seg vel selv at om min bønn ikke har noen som helst tillit til at Gud egentlig kan gjøre noe med saken min, så er det temmelig fåfengt å be i utgangspunktet.

Troen er i følge Jakob et håpets fyrtårn midt i stormbølgene, mens fornektelse av troen er fortvilelsens tussmørke.

Likevel, jeg blir ikke helt klok på Jakob.

Som jeg skrev i forbindelse med de vise menn på Kristi åpenbaringsdag, ”… kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.”

Jeg kjenner meg ofte som den kanaaneiske kvinnen:

Jeg står utenfor og titter inn.

Når jeg synger: ”Herre Jesus Kristus, Guds sønn, farbarm deg over meg, en synder”, så er det som en mann som ikke helt får tak på dette med å tro på Gud.

Jeg skulle så inderlig ønske at Gud viste seg litt mer min verden.

Jeg blir ikke imponert av ekstatiske opplevelser, selv om det kan gi nydelige farger til tilværelsen.

Jeg blir ikke imponert av vakker poesi, selv om det gir rikdom til livet.

Min tillit til Gud går dypere enn gode følelser og flotte ord,

men jeg skulle så ønske at det var lettere å tro.   

Tilbake til Langestrand kirke, andre søndag i fasten, i 2009. Jeg valgte å unngå teoretiserende og teologiske forklaringer på alle de vanskelige bibeltekstene, men ringte morfar og spurte om jeg kunne fortelle om hans oppvekst. 
Det fikk jeg lov til. 
For å gjøre en lang historie kort, så opplevde morfar at hans far behandlet ham svært dårlig i oppveksten. Han utviklet et intenst hat til sin far. Morfar og mormor giftet seg som 16-åringer med tillatelse fra kongen. Min mor var nemlig på vei og giftemål var eneste utvei. 
Da morfar var 19 år lengtet han etter noe mer i livet.

Han fant Jesus i pinsekirken, og alt forandret seg.

Vel ikke alt: Han klarte ikke å tilgi sin far.

Det skulle gå 8 år med bønnen: ”Jesus hjelp meg å tilgi pappa”, før han fikk bønnesvar og før hatet måtte slippe taket for kjærligheten.

Etter gudstjenesten kom det en kvinne som gråt til meg. Hun var full av tvil og brukte bare å komme på gudstjenesten den andre søndagen i fasten.

Hun kom for å minne Gud om å holde fast på sine løfter. Hun ble grepet av fortellingen om morfar. Fortellingen hadde gitt henne fornyet tillit til at Gud ville holde sine løfter.

Gråtende ba hun meg om å takke morfar for at jeg fikk lov til å dele hans fortelling.

Morfar hadde sin kamp.

Du har din.

Jeg har min.

Hvis jeg kjemper med noe, så er det redselen for at alt er uten mening: At alt er en evolusjonistisk karusell uten åndelig dybde. Derfor ber jeg inntrengende om at Jesus må holde sine løfter og stadig gi meg ny tillit til Guds eksistens. 

Så vet jeg fra dagens prekentekst at Jesus lar seg bevege av pågående bønn;

Gud lar seg bevege av bønn, selv om vi føler at vi står utenfor.

Jesu liv er det største hintet jeg har fått, og av den årsak ber og tilber jeg med tro og tillit.

Bønn:

Kjære Gud, kom oss i møte når vi strever og sitter fast i livet eller troen. La oss erfare din hjelp og nåde når vi er i vanskelige livssituasjoner. Takk for du kjenner oss og vet hva som er vår kamp. Gi oss styrke og mot.[1] Jeg ber for alle som sliter og holder på å miste motet. Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss, syndere! 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

Susanne Sundfør: Ingen vinner frem til den evige ro

---

[1] Wirgenes 2013:114 (Bønn hentet fra: fra søndag til søndag – Et møte med kirkeårets tekster 1. rekke).

---

[i] 21 Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. 22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» 23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» 24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» 25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 27 «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» 28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

[ii] 24 Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. 25 Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. 26 Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» 27 «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. 28 Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» 29 Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
   

30 Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»

[iii] 2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 
   

5 Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. 6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. 7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8 splittet som han er, og ustø i all sin ferd.

[iv] 1 Josef ble ført ned til Egypt. Potifar, en egypter som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde tatt ham med dit. 2 Herren var med Josef og lot ham lykkes. Han ble boende i huset til sin egyptiske herre. 3 Herren hans så at Herren var med ham og lot ham lykkes i alt han gjorde. 4 Josef vant velvilje hos herren sin og ble hans tjener. Potifar satte ham til å styre sitt hus og lot ham ta hånd om alt han eide. 5 Og fra den tid egypteren satte ham over sitt hus og alt han eide, velsignet Herren hans hus på grunn av Josef. Herrens velsignelse hvilte over alt han eide, både i huset og på marken. 6 Han lot Josef ta hånd om alt han eide, og bekymret seg ikke for noe bortsett fra maten han spiste.
        

Josef var velskapt og vakker.
   

7 En tid etter hendte det at herrens kone kastet sine øyne på ham. «Ligg med meg!» sa hun. 8 Men han ville ikke og sa til henne: «Se, min herre trenger ikke å bekymre seg for noe i huset, han har latt meg ta hånd om alt. 9 Han er ikke større i dette huset enn jeg. Han har ikke nektet meg noe unntatt deg, for du er hans kone. Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud?» 10 Hun snakket til Josef dag etter dag, men han hørte ikke på henne og ville ikke ligge med henne eller være sammen med henne.
   

11 Så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre arbeidet sitt. Ingen av husets folk var inne. 12 Da grep hun fatt i kappen hans og sa: «Ligg med meg!» Men han rømte ut av huset og lot kappen bli igjen i hendene hennes. 13 Da hun så at han lot kappen bli igjen i hendene hennes og selv rømte ut, 14 ropte hun på husets folk og sa: «Se! Mannen min har tatt inn i huset en hebreer som gjør oss til latter. Han kom til meg og ville ligge med meg, men jeg ropte så høyt jeg kunne. 15 Og da han hørte at jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.»
    16 Så tok hun vare på kappen til herren hans kom hjem. 17 Hun fortalte ham den samme historien: «Den hebraiske slaven som du har tatt inn til oss, kom til meg og ville gjøre meg til latter. 18 Men da jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.» 19 Josefs herre ble brennende harm da han hørte hva hans kone fortalte. «Dette har slaven din gjort mot meg», sa hun. 20 Han tok Josef og satte ham i fengselet der kongens fanger satt lenket. Han ble sittende der i fengselet. 21 Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren. 22 Han lot Josef ta hånd om alle fangene i fengselet og alt som skulle gjøres der. 23 Bestyreren selv hadde ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren var med Josef. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.