1. søndag i fastetiden – Carne: Jord og Liv

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 4,1-11[i]

GT-tekst: 1 Mosebok 2,8-9; 3,1-8[ii]

Brevtekst: Jakobs brev 1,12-16[iii]

Fortellertekst: 1 Mosebok 37,1-36[iv]

Hvordan Gud skapte mennesket sier Bibelen ikke noe konkret om, mer enn at mennesket er sammensatt av samme substans som resten av jordkloden, det vil si av ”støv”.[1] Mennesket er derfor en del av artenes økosystem.

Askeondag har vært og vi i gang med fastetiden som varer frem til Jesu oppstandelsesdag 1. påskedag.

Vi har i førti dager og netter foran oss.

Fasetiden er en tid for selverkjennelse:

Hvem er vi?

Hvem er Gud?

Fortellingen om de første menneskene Adam og Eva

- to navn som på hebraisk betyr ”jord” og ”liv” -

forteller oss to ting:

1) Hva menneskene ble skapt eller bestemt til å gjøre:

Forvalte familie- og vennskapsrelasjoner og å forvalte kloden ved å tjene, og

2) menneskets begrensinger i møte med sin hensikt:

Mennesket er ikke selvopprettholdende eller udødelig, men trenger hele tiden å få del i det livet Gud har å gi.[2] Fortellingen om Adam og Eva forteller oss at menneskeheten fra begynnelsen av hadde potensialet til å svikte sitt forvalteransvar. De klarte ikke å motstå den fristende ideen om å overvinne sine begrensninger.

Ut ifra en mangel stjal de noe som ikke var deres for å kompensere for det de manglet.

Deretter viser de at de sviktet sin hensikt:

Mannen tar ikke ansvar for sin egen handling og skylder på kvinnen.

Kvinnen tar heller ikke ansvar for det hun har gjort og skylder på slangen som lurte henne. Resultatet er brutte relasjoner

mellom mennesket og Gud,

mellom mann og kvinne og

mellom menneskene og jorden.[3]

Menneskehetens brutte relasjoner og mangel på forvalteransvar fører til et voldelig mønster: Bror dreper bror, mann undertrykker kvinnen, folk tar slaver og blir selv gjort til slaver.

Alle flykter fra å ta ansvar for egen skyld ved å skylde på noen andre eller noe annet.

Menneskene inngår i herre-slave-relasjoner.

Dette er de destruktive resultatene av slangens fristelse. I kristen tradisjon representerer slangen den faktoren som driver menneskene inn i slike destruktive relasjoner, og kalles for djevelen.

Videre i Det gamle testamentet kan vi lese hvordan Gud setter i gang tiltak for veilede menneskeheten tilbake til sin opprinnelige bestemmelse. For å vise verden hva sann forvalterskap handler om, velger Gud seg ut israelsfolket. Fortellingen om Guds gjerning med Israel er en lang og brokete redningshistorie.

En svært viktig del av denne fortellingen handler om Josef.  

Josef var en av Israels tolv sønner, (Jakob, sønn av Isak og barnebarn av Abraham fikk navnet Israel. Derav navnet på folkeslaget). Disse tolv sønnen ble stamfedre til folkeslaget Israels tolv stammer. I dag kjenner vi stort sett bare til en av de tolv stammen:

jødene.

Jødenes stamfar var Josefs storebror, Juda.

I fortellerteksten leser vi starten på en veldig tøff tid for Josef, som skulle føre til at israelittene havnet i Egypt. I første omgang som en redning, men etter noen hundre år ble de slaver under Farao.

Uansett,

det er noen lyspunkter i denne historien, men mye rart og mange grusomheter,

til og med gjort med Gud som aktør.

Israels endelige redning fikk sitt svar i Jesus fra Nasaret.

Først med ham kan vi se hvem Gud egentlig er og hvem han ikke har vært.

Først nå kan vi se hvem menneskene skulle være og hvem de ikke skulle være.

Det er først gjennom Jesus vi ser klart hva som er menneskets bestemmelse og mål. Hvis det er én fortelling fra Jesu liv som viser at han ikke sviktet menneskets bestemmelse, så er det i parallellfortelingen til Adam og Evas møte med slangen:

Jesus som fristes av djevelen i ørkenen.

To ganger sådde djevelen tvil om Jesu tilhørighet til Gud.

På dette mangelgrunnlag ble Jesus utfordret til bevise sin tilhørighet.

Ved å nekte dette, gjør Jesus det motsatte av Adam og Eva: Han vil ikke ta til seg makt ut ifra en posisjon av mangel. Ved ikke å kaste seg ned for djevelen, 
det vil si å avstå fra å inngå i det voldelige maktmønsteret som slangen representerer, 
står han fast ved menneskets ansvar til å forvalte relasjoner og kloden,

ved å tjene fremfor å herske.

Fristelsen til å vise makt ved å herske, som han overvant i ørkenen, overvant han hele sitt liv. Menneskets utrettelige evne til å finne syndebukker for sin egen skyld blir for alvor avslørt da de drepte og korsfestet Jesus. Folket gjorde Jesus til syndebukk for å dekke over sin egen skyld, men fordi Jesus åpenbart var uskyldig ble også menneskenes voldelige adferd avslørt for all ettertid.

Om vi tror på djevelen som en eget vesen eller ikke, kan djevelen likevel være en allmennmenneskelig erkjennelse av at det finnes en destruktiv faktor som preger alle menneskelige relasjoner,

ja,

nesten mot vår vilje.

I brevteksten kaller Jakob det for vårt ”eget begjær”.

Samtidig er det en allmennmenneskelig erkjennelse at det finnes en enorm vilje til det gode i oss.

I den virkelighet vi lever i vil kristne hevde at mennesket ikke kan fullstendig løsrive seg de destruktive kreftene, men mennesket kan gjenvinne noe av sin bestemmelse.

Å etterfølge Kristus er en øvelse i å la humanitet og respekt for alt som lever vokse frem,

men bare i den himmelske verden skal alle få tilbake sin tiltenkte bestemmelse.

I etterfølgelse av Jesus ser jeg at jeg må slutte å finne syndebukker for alt som går galt og

heller sette fingeren på meg selv:

Jeg trenger å erkjenne min svakhet og at jeg svikter mine medmennesker.

Ved hjelp av Jesu forbilde får jeg hjelp til å temme mitt begjær – mitt sterke ønsker - om å fremstå uten mangler.

Altså temme ønsket om å fremstå vellykket.

Det triste er at denne vellykketheten ofte vinnes ved å snakke dårlig om andre.

Men når jeg leser om Jesus, merker jeg at jeg kan være ærlig med mine mangler,

uten å bevise meg selv som verdi dette livet,

men heller gjøre livet verdifullt for de rundt meg,

ved å tjene i stedet for å herske.

Bønn:

Kjære Jesus, i deg ser vi hvem vi er. Hjelp oss å overvinne trangen til å fremstå bedre enn vi er. Hjelp oss til å møte livet med frimodighet til tross for erkjennelse av mislykkethet. Lær oss balansen mellom overmot og mismot. Lær oss å kjenne oss selv med mot til å bli bedre: Ta bort vår herskertrang og vekk vårt ønske om å tjene. Ta bort volden, sett inn freden. Vi ber for Ukraina og Russland: La ønske om omsorg og fred vinne frem. Vær nær hos dem som er redde, rettled dem som vil herske uten å tjene.

   

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[1] 1 Mos 2,7

[2] Jf. Livets tre i Edens hagen

[3] 1 Mos 3

---

[i] 1 Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. 2 Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. 3 Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» 4 Jesus svarte: «Det står skrevet:
          

Mennesket lever ikke av brød alene,
          

men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»


5 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren 6 og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
          

Han skal gi englene sine befaling om deg.


Og:
          

De skal bære deg på hendene
          

så du ikke støter foten mot noen stein.»
7 Men Jesus sa til ham:

«Det står også skrevet:
          

Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»


8 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet 9 og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» 10 Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
          

Herren din Gud skal du tilbe,
          

og ham alene skal du tjene.»


11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

[ii] 8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. 9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
   

1 Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2 Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. 3 Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. 7 Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
   

8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen.

[iii] 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. 13 Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. 14 Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. 15 Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død. 
   

16 La dere ikke føre vill, mine kjære søsken!

[iv] 1 Jakob ble boende i Kanaan, det landet faren hans hadde bodd i som innflytter. 2 Dette er Jakobs slektshistorie.
        

Da Josef var sytten år, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. Som ung gutt var han sammen med sønnene til Bilha og Silpa, farens koner. Og alt det onde han hørte om dem, gikk han til faren med. 3 Israel elsket Josef mer enn alle de andre sønnene, for han hadde fått ham på sine gamle dager. Han laget en forseggjort kjortel til ham. 4 Men da brødrene så at faren elsket ham mer enn alle de andre, la de ham for hat og kunne ikke si et vennlig ord til ham.
   

5 En gang hadde Josef en drøm. Han fortalte den til brødrene sine. Da hatet de ham enda mer. 6 Han sa til dem: «Hør hva jeg har drømt! 7 Se, vi var ute på åkeren og bandt kornbånd. Kornbåndet mitt reiste seg og ble stående, mens kornbåndene deres samlet seg omkring mitt og bøyde seg for det.» 8 Da sa brødrene til ham: «Skal du være konge over oss? Skal du herske over oss?» Så hatet de ham enda mer for drømmene hans og for det han sa. 9 Josef hadde enda en drøm og fortalte den til brødrene sine. «Nå har jeg hatt enda en drøm», sa han. «Se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.» 10 Da han fortalte drømmen til faren og brødrene, irettesatte faren ham og sa: «Hva slags drøm er det du har hatt? Skulle jeg og din mor og dine brødre virkelig komme og bøye oss til jorden for deg?» 11 Brødrene ble misunnelige på ham, men faren merket seg det han hadde sagt.
   

12 En gang var brødrene ute og gjette farens småfe ved Sikem. 13 Da sa Israel til Josef: «Brødrene dine gjeter ved Sikem. Kom, jeg vil sende deg til dem.» Han svarte: «Her er jeg.» 14 Da sa faren: «Gå nå og se hvordan det står til med brødrene dine og med småfeet. Kom så og gi meg beskjed!» Så sendte faren ham av sted fra Hebron-dalen, og han kom til Sikem.
   

15 En mann traff på ham mens han flakket omkring på marken. «Hva leter du etter?» spurte mannen. 16 «Jeg leter etter brødrene mine», svarte han. «Kan du si meg hvor de gjeter?» 17 Mannen sa: «De har dratt herfra, for jeg hørte dem si: Kom, vi går til Dotan!» Da gikk Josef etter brødrene sine og fant dem i Dotan. 18 De så ham på lang avstand, og før han kom fram, la de planer om å ta livet av ham. 19 De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stordrømmeren! 20 Kom, vi dreper ham! Vi kaster ham i en av brønnene og sier at et rovdyr har ett ham opp. Så skal vi se hva det blir av drømmene hans.»
   

21 Men da Ruben hørte det, ville han berge ham fra dem. Han sa: «Vi må ikke slå ham i hjel!» 22 Så sa Ruben til dem: «La det ikke flyte blod! Kast ham ned i denne brønnen her i ørkenen, men legg ikke hånd på ham.» Dette sa han for å berge ham fra dem, så han kunne ta ham med tilbake til faren. 23 Da Josef kom fram til brødrene sine, rev de av ham den fine kjortelen han hadde på seg. 24 Så tok de og kastet ham i brønnen. Den var tom, det fantes ikke vann i den.
   

25 Så satte de seg for å spise. Da de så opp, fikk de øye på en karavane med ismaelitter som kom fra Gilead. Kamelene deres bar gummi, balsam og harpiks som de skulle føre ned til Egypt. 26 Da sa Juda til brødrene sine: «Hva har vi igjen for å drepe vår bror og dekke over blodet hans? 27 Kom, så selger vi ham til ismaelittene. La oss ikke legge hånd på ham, for han er vår bror, vårt eget kjøtt.» Og brødrene hørte på ham. 28 Noen kjøpmenn fra Midjan kom forbi, og de trakk Josef opp av brønnen. De solgte Josef for tjue sjekel sølv til ismaelittene. Og de tok ham med til Egypt.
   

29 Da Ruben kom til brønnen igjen og fikk se at Josef ikke var der, flerret han klærne sine. 30 Han gikk tilbake til brødrene og sa: «Gutten er borte! Hvor skal jeg nå gjøre av meg?»
   

31 Da tok de Josefs kjortel, slaktet en geitebukk og dyppet kjortelen i blodet. 32 Den fine kjortelen sendte de til faren og sa: «Denne har vi funnet. Se etter om det ikke er kjortelen til sønnen din.» 33 Han undersøkte den og sa: «Det er kjortelen til sønnen min. Et rovdyr har ett ham opp. Josef er revet i hjel!» 34 Så flerret Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. 35 Alle sønnene og døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket», sa han. Og faren gråt over sønnen sin.
   

36 Men midjanittene solgte Josef i Egypt, til Potifar, som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten.