2. søndag i treenighetstiden - Dåpen til livet

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 3,11-12[i]

GT-tekst: Andre Mosebok 14,15-22[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Titus 3,4-7[iii]

Fortellertekst: Apostlenes gjerninger 8,26-40[iv]

Treenighetssøndagen som var forrige søndag, fungerer som en oppsummering av festhalvåret som har gått og innledningen på arbeidshalvåret som står foran.

Treenighetssøndagen trekkes sammen refleksjonen over Guds handling med oss mennesker gjennom Jesus og sendelsen av sin Ånd og starter hva dette betyr for de som tror på det.

Søndagen vi er kommet til i dag setter altså fokus på hva Jesu liv faktisk fordrer oss til å gjøre.

Hvis det er en ting vi har sett forrige halvår, så er det at Jesus er eksepsjonelt god,

og at han vil inkludere alle mennesker i et nytt liv, med ubetinget kjærlighet og tilgivelse som identitetsmarkører. Det er derfor Paulus skriver til menighetslederen, Titus, at det er helt åpenbart at Gud er god og at han har kjærlighet for alle mennesker.

Gud ønsker ikke våre gode forsøk på å bli godtatt eller våre flotte prestasjoner for å oppnå aksept hos Gud.

Alt er av ren omsorg,

uansett hvem det skulle gjelde.

Vi har fått et nytt eksempel, men også del i Guds egen pust/Ånd.

Slik skal vi kunne bryte ut av våre voldelige og destruktive mønstre.

Kanskje det er litt merkelig for oss postmoderne mennesker å lese at Guds ånd blir gitt oss ”… ved badet som gjenføder
og fornyer ved Den hellige ånd”. Jeg skrev om da Jesus lot seg døpe den andre søndagen i åpenbaringstiden. Der fortalte jeg litt om hvordan dåp har fått så stor betydning både i jødekristen og andre religiøse sammenhenger. Den gang pratet jeg om den dåpen Jesus ble døpt med.

Denne gangen handler det om den dåpen vi blir døpt med.

Kristen dåp er tett forbundet med Jesu liv, død og oppstandelse.

Som jeg skrev på påskedag ble Jesus noe helt nytt da han ble reist opp fra døden.

Han ble en ny type skapning:

en levende død.

Jesus ble på en måte født på ny.

Når Paulus skriver om dåpen som et bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, så handler det om at vi som er kristne gjør en handling som setter oss i samme sted som den oppstandne Kristus:

Vi blir født på ny!

Dåpen symboliserer at et nytt liv har begynt, i et nytt folk.

Blant folket døpes hver enkelt.

Når vannet renner ned over hodene våre eller dekker hele vår kropp (avhenging av hvilket kirkesamfunn vi tilhører), så symboliserer det at vi er døde med Jesus. Når vannet har sildret over hodet eller vi reises opp av vannet, da symboliserer det at vi er nye skapninger med Kristus. Selvfølgelig er dette et bilde på det som skal komme etter at vi dør, med det er også noe mer.

Vi tror at denne handlingen er forbundet med at Gud gir oss sin Ånd på en spesiell måte.

Altså at Guds eget liv blir en del av vårt liv,

i og med denne symbolhandlingen.

Konkret tidspunktet Guds eget liv blir en del av hver enkelt, om det er før man blir døpt eller i det man døpes, er lite interessant å diskutere. Det blir fort en diskusjon om dåpen er magisk eller hvordan vi vitenskaplig kan vite om det egentlig skjer noen ting som helst.

Poenget er at dåpen knyttes til de nye livet, og at å leve i dåpen er en livslang prosess hvor vi lar oss prege av Guds liv,

som er Jesus Kristus,

gitt oss ved Den hellige ånd.

Når teksten fra Det gamle testamentet trekker frem Israels utvandring fra Egypt og flukt fra faraos hær, har det å gjøre med at denne hendelsen fort ble et bilde på hvordan Gud reddet Jesus fra døden. Slik israelsfolket gikk tørrskodd gjennom Sivsjøen, slik gikk Jesus tørrskodd gjennom døden. Dermed begynte de første kristne også å se på hendelsen med Sivsjøen som et bilde på dåpen.

For de som husker kirkeårsteksten fra fjerde søndag i påsketiden, så ble Israels utfrielsen fra slaveriet i Egypt en redning som førte dem ut i en 40 år lang ørkenvandring.

Dåpen er redningen fra de destruktive kreftene i verden, både med håp om liv etter døden og med håp om å leve et liv som overgår volden og egoismen, som ofte preger våre medmenneskelige relasjoner.

Dåpen er også veien ut i ørkenvandring:

et sted hvor liv og død eksisterer side om side.

Det viktige å ta med seg fra fortellingen med Israel som ble utfridd fra slaveriet i Egypt er at folket ikke gjorde noen ting, men det var Gud alene som hjalp dem ut. Slik blir det også riktig å se på den kristne troens redning:

Det er Gud som gjør det;

vi kan ikke gjøre noen ting fra eller til.

I evangelieteksten er vi ved begynnelsen av Jesu voksne liv. Vi har lest om det før, den gang Jesus kom til Johannes døperen for å la seg døpe. I dag leser vi Johannes´ ord om Jesus.

Han bruker et bilde fra jordbruket, hvor Jesus er en bonde som bruker et redskap som skulle skille agnene og fra hveten.

Agnet er det onde og hveten det gode,

og Jesus skulle med sitt liv skille de to fra hverandre,

slik at verden kunne se og få del i hva som var det gode.

Til slutt skal han gjøre ende på alt det onde å la det brenne opp for evig tid.

Høsten er bildet på det som skal skje helt til slutt i vår historie.

Med andre ord: Til slutt det onde skal totalt tilintetgjøres.

Når denne teksten står sammen med en av de mest kjente dåpstekstene,

er det fordi kirken helt fra begynnelsen så en nær sammenheng mellom dåpen og Den hellige ånd.

Dåpen er for kristne som porten inn til livet med Gud ved å få del i hans Ånd:

Guds eget liv.

Dåpen er med andre ord noe som gjøres bare en gang.

De er ulike tanker blant kristne om hvilke kriterier som stilles til den som skal døpes.

Pinsebevegelsen, som er den litt over 100-årige tradisjonen jeg har vokst opp i, har stilt krav til at den som skal la seg døpe må ha en personlig og selvbevisst tro. Det har også vært en tanke om at hele kroppen må under vann. De mer eldre kirkesamfunn har ikke hatt den strenge tanken om at det må foreligge en personlig bevisst tro, men mer tenkt at det nyfødte barnet inngår i foreldrenes trosvandring. Det har sin naturlige forklaring i at dåpen går så langt tilbake i tid da samfunnskulturen var mye mer kollektiv og familieorientert. Da var det helt naturlig at barna fortsatte å ta med seg foreldrenes tro til den neste generasjonen. Også disse kirkene lot barnet døpes helt under vann, men på grunn av stor spedbarnsdødelighet (ganske tragisk…) startet kirkene heller med å sildre litt vann over barnets hodet.

I dagens mer individuelle kultur stilles det generelt større krav til at hver enkelt må finne sin egen vei i verden. Vi inngår ikke automatisk i våre foreldres yrker og virkelighetsforståelse/livssyn.

Det er ikke dermed sagt at kristendom faller naturlig inn i den postmoderne individuelle kultur.

At kristne stort sett fremdeles døper barn, kan like godt være et positivt korrektiv til en alt for sterkt generasjonssplittet kultur.   

At foreldre tar med seg spedbarna sine i vandringen mot Jesus og markerer det ved å døpe dem til det evige liv og fører dem gradvis inn i troens og bønnens verden, er et sterkt uttrykk for den avhengigheten som faktisk eksisterer mellom generasjonene.

Alt du tror på har noen gitt deg.

Vi finner ikke på vårt eget livssyn eller virkelighetsorientering, men vi får den av andre som har gått foran oss.

Slik er det bare.

Den etiopiske hoffmannen som hadde fått tro på den jødiske Gud, var avhengig av å lese tekstene som var skrevet før ham, men selv ikke det strakk til. Han trengte Filip til å legge ut tekstene for seg før han kunne se hvordan det var Jesus disse rare tekstene fra Jesaja handlet om. Hoffmannen trodde med hele seg på det Filip fortalte ham og han lot seg derfor døpe.

Husk: Vi døper ikke oss selv:

Vi lar oss døpe.

Det handler ikke om hva vi kan gjøre,

men om hva Gud gjør med oss.            

Bønn:

Kjære Gud, takk for at vi får del i din redning uten at vi trenger å prestere. Takk for velsignelsen og gaven vi får i dåpen. Hjelp oss å leve som døde for det onde og de destruktive kreftene og være levende for det gode, hvor vi både får og gir liv og håp i våre hverdager. Vær med oss og pass på oss gjennom liv og død. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!

---

[i] 11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

[ii] 15 Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! 16 Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. 17 Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. 18 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    19 Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, 20 så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. 21 Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, 22 og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.

[iii] 4 Men det ble åpenbart
          

hvor god vår Gud og frelser er,
          

og at han elsker menneskene: 
          
   

5 Han frelste oss,
          

ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger,
          

men fordi han er barmhjertig.
          

Han frelste oss
          

ved badet som gjenføder
          

og fornyer ved Den hellige ånd, 
          
   

6 som han så rikelig har øst ut over oss
          

ved Jesus Kristus, vår frelser, 
          
   

7 så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde
          

og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

[iv] 26 En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning. 27 Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. 28 Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» 30 Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» 31 «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. 32 Det stykket i Skriften han holdt på å lese, var dette:
          

Lik en sau som føres bort for å slaktes,
          

lik et lam som tier når det klippes,
          

åpnet han ikke sin munn.
          
   

33  Da han var fornedret,
          

ble dommen over ham opphevet.
          

Hvem kan fortelle om hans ætt?
          

For hans liv er tatt bort fra jorden.


34 Hoffmannen sa da til Filip: «Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?» 35 Da tok Filip til orde. Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» 37 *Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.»• 38 Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham. 39 Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei. 40 Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea.

Treenighetssøndag - Preken av Mia Erlandsen fra Pinsekirken i Tromsø

Jeg ligger syk i disse dager med bihulebetennelse, eller noe. Så i dag legges konas preken ut inntil jeg blir frisk :-)

Preken 15.06.14

Vi har nylig feira to store begivenheter:

Kristi himmelfartsdag og pinse.

vel, jeg veit jo ikke hvorvidt du har "feiret" dem, eller om de kun var deilige ekstra fridager i en ellers full hverdag. 

Sånn er det nok for mange av oss, 

meg innkludert denne gangen i allefall: 

Kristi himmelfart blei brukt som reisedag til østlandet og i pinsehelga nøyt jeg sol og sommer på sørlandet. 

For oss som har nyti ekstra fridager, her kommer en liten oppfrisker av begivenhetene:

Kristi himmelfartsdag, også kalt himmelspretten.

Jesus hadde vært en stund på jorda sammen med vennene sine etter sin død - og oppstandelse. 

Disiplene var letta over at han ikke lenger var død, 

men sammen med dem. 

Men nå: Han forlater dem rett etter at han har lovet å være med dem alle dager inntil verdens ende. 

Ikke rart om de blei en smule forvirra...

Vi leser: Matt.28:16-

16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Det vi nettopp leste kalles "misjonsbefalingen". 

En befaling som kommer med tyngde: 

Han "trådte fram og talte til dem".

Jeg ser for meg at han kanskje tok et skritt fram, 

at hele stemninga var til å ta å føle på, at det var forventning i lufta: 

Nå kom det no viktig!

Ingen overdrivelse: 

Nå kom det noe viktig, 

noe som har resultert i at vi møtes her i dag for å tilbe Gud sammen, og som vil føre til at mange fler gjør det samme rundt om i hele verden.

Jesus kom ikke med et lite forslag (...) men med en befaling! 

Mulig det var en svimlende beskjed for 11 disipler å få: 

"Gå, til alle folkeslag og gjør didipler."

Gå¨: En aktiv handling. De måtte GJØRE noe. 

Å gå, det peker fremover. Gå videre... 

Kanskje hadde de det deilig der de var i livet. 

Men Jesus befaler dem å gå. 

Og ikke bare til sine egne: "Til alle folkeslag". 

Frem til nå hadde deres Gud tilhørt jødene. 

Det var Israles Gud. 

Men nå skulle troen deles med hedningene,

alle var like inkludert og alle stod likt innfor Gud. 

Disiplene fikk befaling om å gå til det ukjente. 

De skulle formidle budskapet om Jesus Kristus på ukjente språk, 

i ukjente kulturer. 

Det sier seg selv at de hadde en del forberedelser foran seg. Hvordan formidle  budskapet til mennekser med helt andre referanser og med helt andre ord og uttrykk?

Og det stopper ikke der. 

Befalingen handler ikke om at de skal prate folk inn i troa på Gud, men de skal gjøre disipler. 

Enda en aktiv handling. GÅ, og GJØRE. 

En disippel er en elev, eller lærling. 

Er du lærling i et yrke for eksempel, betyr det at du jobber tett med den du skal lære av: 

"Se og lær, gjør det samme som meg, prøv og feil - også finner vi ut av det sammen."

Det minner meg om det å være forelder (...)

Med andre ord: tidvis Ganske utfordrende!!!

Men heldighvis: Hvilken lettelse! 

Jesus avslutter med å si at han skal være med dem for alltid! 

Men så var det jo denne Kristi Himmelfartsdagen... Hva nå?

Jo pinsa var løsninga.

Jesus holdt løftet sitt.

Kanskje ikke sånn disiplene hadde sett det for seg, men mye bedre: Gud sendte DHÅ, som en stedfortreder for Jesus. 

Jesus kunne jo bare være et sted om gangen,

men DHÅ er med oss alle, hver dag, alle steder!

Befalingen som Jesus gav disiplene, og som gjelder oss i dag, 

blir ikke et strev 

- men et resultat av et naturlig liv sammen med Jesus v/ DHÅ.

OK: Fint med ekstra fridager og ikke minst så er det jo veldig spennende historier...

Men hva har det med vår hverdag å gjøre?

Du som har vært her mer enn en gang, begynner kanskje å legge merke til at ordet hverdag og hverdagsnær brukes ofte.

Denne kirkas visjon handler nemli om dette:

Pinsekirken Filadelfia Tromsø skal gjøre Jesus Kristus hverdagsnær i Tromsø, og klart definerte mål i Nord-Norge og utlandet.

Vi har valgt å bruke ordet "hverdagsnær", 

fordi det forteller om noe som er "nært hver dag". 

Ingen dager er like, noen dager er det fest, andre dager er det sorg. 

Også er det et hav av dager imellom der i alle mulige farger.

Jesus Kristus er nær-hver-dag/ hver-dags-nær, uansett dagens farge, eller hvor på skalaen mellom fest og sorg dagen er.

Dette er kjernen i hva denne kirka skal formidle til deg som er i Tromsø, og til klart definerte mål i Nord-Norge og utlandet.

Hvordan gjøres så dette?

"Jo men pastor-Erlandsen,  men det er jo menighetens ansvar det..."

Menigheten? Et upersonlig maskineri som går av seg selv og tar seg av det store oppdraget Jesus gav oss???

Eller?

Men hvem er egentlig menigheten?

Bibelen snakker om oss kristne som sammen utgjør Kristi kropp, 

vi er alle ulike lemmer på legemet.

Vi er greiner på vintreet...

I klartekst: Du som troende utgjør menigheten i din hverdag. 

Hvordan? Her har du en praktisk og pedagogisk oppskrift:

les: 5 Mos 6,5-9

5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. 7 Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 8 Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. 9 Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

(...)

For deg som ikke anser deg som kristen, nå vet du hva du kan forvente av dine kristne venner...

Jesus sa: "Gå ut, til alle folkeslag, gjør disipler".

Som nevnt, de måtte ut i det ukjente også!

Jeg har et stort hjertesukk: 

At ikke menighetene skal være en "koseklubb" for oss og våre, 

men et åpent felleskap for alle. 

Og hvem er "alle?"

Jeg gjentar til det kjedsommelige, kanskje, men jeg gjør det likevel: Kirke for de som tenker annerledes, 

kirke for de som ser annerledes ut, 

som lukter annerledes enn deg, 

som snakker annerledes, 

kirke for de som lever annerledes enn deg...

Jeg skriver en blogg som heter "pastordama". Dagens reklame. 

For noen mnd siden skreiv jeg et innlegg jeg kalte: 

"Hva skal vi med kirker"... (kortversjon!)

Jeg siterer:

Pastordama snakker stadig til menighetsmedlemmene om å bygge kirke.

Men det slår meg at det kan virke misvisende.

Kan det høres ut som om vi skal bruke all vår tid og alle våre krefter og alle våre penger

på å konstruere en enhet som kretser rundt oss selv?

Vi må ha sterke, gode, trofaste ledere. Såkalte menighetsbyggere. Men hvorfor?

Vi må ha et gudstjenesteliv som fungerer. 

Ja mer enn det, det skal være moderne og fancy.

Vi skal ha flinke folk i aksjon. Dyktige musikere, moderne lyd, lys og blide, flinke forkynnere – helst kommunikatorer av rang.

Men hvorfor?

Henger dere med litt videre?

Jeg hørte en gang en forkynner beskrive hvordan vi bygger kirkelige fellesskap lik middelalderens borger:

Vi har høye tykke murer som ingen kan klatre over.

Vi har gravd en dyp grøft rundt borgen som fylles med vann og sultne krokodiller klar til å hogge tak i fremmede.

Vi har en bro som raskt kan heises opp og ned etter behov:

Ned ved evangeliseringsfremstøt* opp igjen når vi har gjort oss ferdige med «verden»* der ute.

Vi må komme oss raskt i sikkerhet.

Sitat av meg selv slutt ;)

Mener jeg at vi ikke skal bygge lokale kirkelige fellesskap?

Jo, men ikke «borger»!

Hvorfor bruke tid, krefter og penger på kirke dersom det dreier seg om hygge for oss som allerede er der?

La meg sitere litt til: 

Så hvorfor snakker pastordama så ofte om å bygge kirke?

Her får du noen hint:

Mennesker trenger medmennesker.

Asylsøkere trenger venner.

Fattige barn trenger noen som kan arrangere barnebursdag.

Alenemødre trenger avlastning.

Eldre mennesker trenger mer enn bleieskift, de trenger en hånd og holde i.

Rusmisbrukere trenger middag.

Jasså?

Burde ikke Jesus vært på lista over hint for «hvorfor bygge kirke»?

Kjære borg-boer: Han er da så absolutt på lista!

Beklager å måtte bringe deg dette:

Jeg tror Jesus ville brukt mer tid på menneskene representert i lista over,

enn i våre «borger», dersom han hadde rusla rundt på kloden i egen person i dag.

Sitat av meg selv slutt ;)

Til slutt, la meg presisere:

- Jeg er veldig for at vi skal holde gode og moderne gudstjenester

og det er heeelt topp at det er koselig for oss kristne og henge med andre kristne

Og om du er i tvil:  Bruk svært gjerne din tid, dine krefter og dine penger i kirka...

Men la oss sammen sørge for at vi ikke bygger en borg for oss og våre! La oss dele Kristus med alle slik Jesus befalte oss da han samtidig lovte å være med oss alle dager intil verdens ende.

Pinsedag – Kirkens fødsel

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 20,19-23[i]

GT-tekst: Første Mosebok 2,4b-9[ii]

Brevtekst: Apostlenes gjerninger 2,1-11[iii]

Fortellertekst: Apostlenes gjerninger 2,1-18[iv]

Jesus har vi tilgang på gjennom fortellingen om ham.

Gud har vi kunnskaper om hvem er gjennom Jesu liv og virke.

Den hellige ånd derimot er ikke så lett å få heng på.

Hvem er dette?

Søndagen vi feirer i dag heter pinse av den enkle grunn at pinse/pente er det greske tallet for femti, og at det skjer noe helt spesielt i den kristne historie femti dager etter Jesu oppstandelse. Vi leser om det i dagens brevtekst og fortellertekst, skrevet av evangelisten Lukas.   

I boka Apostlenes gjerninger avslører Lukas noe fundamentalt i den kristne troen.

Det er først da Gud sendte sin Ånd over Jesu disipler at de egentlig forstår hva som har hendt dem de siste tre årene. Ti dager før pinsedagen sto disiplene på et fjell og så Jesus forsvinne for deres øyne opp i skyen. De hadde stilt Jesus et spørsmål som viste at de egentlig ikke hadde helt skjønt hva Jesus hadde gjort. Da fikk de se to engler som ba dem om å vente i Jerusalem på denne Ånden Jesus hadde pratet en del om.

Disiplene og andre som hadde fått et håp om å få del i noe mer av det Jesus pratet om var samlet. 120 stykker.

Jerusalem var på denne tiden fylt av jøder fra hele verden. Det var nemlig denne uka jødene feiret at israelsfolket og Moses hadde mottatt de ti bud på Sinai-fjellet.

Disiplene forholdt seg i ro og bønn, men plutselig blåser det opp en kraftig vind og det viser seg ildtunger over disiplene.

Plutselig gir alt mening.

Jesu liv, tale, gjerninger, død, oppstandelse og himmelfart gav nå endelig mening.

Jesus kom for å redde verdens medmenneskelige relasjoner og å gi et håp som strakk seg utover menneskelivet her og nå.

Disiplene som til nå hadde vært stille, begynte i begeistring å fortelle alle i Jerusalem om det de hadde vært med på.

Samtidig skjer det et språkunder.

Alle forstår!

Å få Den hellige ånd som gave, betyr ikke at du får en opplevelse som gjør at du kan godta mange absurde trospåstander;

å få Den hellige ånd som gave er å se dybdene i det Jesus faktisk gjorde i sitt liv, sin død og sin oppstandelse.

Vi taler ikke om at alle brikkene faller på plass,

men et lite håp tennes.

Et håp som vokser i vandringen med fortellingen om Jesus Kristus.

Peter som hadde vært så feig, sto da frem å fortalte hva som skjedde.

Senere i teksten ser vi at Peter endelig hadde forstått at Jesus ville lage en vei til evig liv gjennom de destruktive kreftene i verden. Jesus ville bringe en tilgivelse som innebar fred med Gud og fred med alle mennesker.

Fra denne dagen av, som kaller pinsedag, ble Jesu oppdrag gitt videre til hans disipler.

Denne dagen er derfor regnet som kirkens fødselsdag.

Allerede i år 305 ble denne dagen gjort til en kirkelig festdag.

For den oppvakte leser vil man se at det i dagens kirkeårstekster forekommer to ulike fortellinger om hvordan Ånden ble gitt.

Den ene har jeg pratet om, mens Johannes forteller at det var Jesus selv som gav dem Guds ånd på selve oppstandelsesdagen.

Jeg var inne på det da jeg skrev om oppstandelsen første påskedag:

Johannes er mer opptatt av å holde korset og oppstandelsen sammen enn å gi historisk nøyaktige beskrivelser.

Det samme gjelder pinsedag.

Det viktige for Johannes er å fortelle at det er Jesus som gir Guds ånd til disiplene og ikke nødvendigvis hvordan det skjedde.

Når det er sagt er det mange uenighet blant kristne om hvorfor det finnes to ulike fortellinger og hva som er historisk korrekt og ikke, men alle kirker forholder seg likevel hovedsakelig til selve pinsedagen som det historiske startskuddet for kirkens fødsel.

Johannes bringer uansett teologisk sammenheng mellom verdens skapelse og Åndens gave.

Det hebraiske ordet ruach og det greske ordet pneuma betyr begge pust, vind og ånd.

Når Johannes forteller at Jesus pustet eller åndet på disiplene og ba dem om å ta imot Den hellige ånd, binder han det sammen med Bibelens skapelsesfortellingen hvor Gud blåste sin livspust inn i mennesket Gud skapte av jordens støv. Slik signaliserer Johannes at Jesus starter en nyskapning av jorden.

På samme måte som fortellingen fra Apostlenes gjerninger viser til et oppdrag gitt til disiplene, så forteller Johannes at Jesus gir dem oppdraget å viderebringe Guds tilgivelse for alle synder og at de destruktive kreftene skal nedkjempes med ubetinget kjærlighet.      

Johannes viser også med denne fortellingen håpet vi har fått i møte med den oppstandne Jesus. Han har en kropp med åpne kjøttsårene, men denne kroppen er ikke hindret av vegger og stengte dører.

Det nye livet er ikke en åndelig og ikke-materiell virkelighet;

det nye livet er kroppslig.

Det er noe kjent i og med kroppsligheten, men også noe helt nytt som venter på den andre siden av døden.

Så hva er kirkens oppdrag?

Jo, å skape fred.

Jesus hilser disiplene slik: ”Fred være med dere!”

Atter en gang sa han: ”Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.”

Ånden skal hjelpe kirken å se Jesu fredsoppdrag og slik å bli forvandlet fra voldelighet til fredelighet.

Bare slik kan kirken bringe fred.

Alt kirken gjør, skal den gjøre i hensikt av å bringe fred til hele verden.

Det aller første kjennetegnet kirken hadde, var fred. 

Thats it! 

Hvis kirken mislykkes i dette oppdraget, mislykkes den med hele poenget med sin egen eksistens.
Vi kan kanskje ikke se Den hellige ånd, 
men Åndens resultater skal i det minste være synlige.

Bønn: Kjære Jesus, du som kom med ubetinget omsorg, tilgivelse og kjærlighet, hjelp oss å gjøre det samme. Takk for at du har sendt din egen Ånd til oss, slik at vi ikke er alene, men har fått kraft fra Gud selv til å utføre ditt oppdrag. Tilgi oss når vi mislykkes i vårt oppdrag, når vi skaper splid og mistenkeliggjøring i stedet for forsoning og forståelse. Vær god mot oss!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen.

---

[i] 19 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21 Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

[ii] 4 Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen. 5 Det fantes ikke en busk på jorden, og ennå hadde ingen plante spirt fram på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. 6 Men en kilde kom opp av jorden og vannet hele jordens overflate. 7 Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
   

8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. 9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.

[iii] 1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

[iv] 1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 14 Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:
       

 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! 15 Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. 16 Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
   

17 I de siste dager skal det skje, sier Gud,
          

at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
          

Deres sønner og døtre skal profetere,
          

de unge skal se syn,
          

og de gamle skal drømme drømmer.
          
   

18  Selv over mine slaver og slavekvinner
          

 vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          

og de skal tale profetisk.