Prekentekst: Evangeliet etter Matteus
3,11-12[i]
GT-tekst: Andre Mosebok 14,15-22[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til Titus
3,4-7[iii]
Fortellertekst: Apostlenes
gjerninger 8,26-40[iv]
Treenighetssøndagen som var
forrige søndag, fungerer som en oppsummering av festhalvåret som har gått og
innledningen på arbeidshalvåret som står foran.
Treenighetssøndagen trekkes sammen
refleksjonen over Guds handling med oss mennesker gjennom Jesus og sendelsen av
sin Ånd og starter hva dette betyr for de som tror på det.
Søndagen vi er kommet til i dag
setter altså fokus på hva Jesu liv faktisk fordrer oss til å gjøre.
Hvis det er en ting vi har sett
forrige halvår, så er det at Jesus er eksepsjonelt god,
og at han vil inkludere alle
mennesker i et nytt liv, med ubetinget kjærlighet og tilgivelse som
identitetsmarkører. Det er derfor Paulus skriver til menighetslederen, Titus,
at det er helt åpenbart at Gud er god og at han har kjærlighet for alle
mennesker.
Gud ønsker ikke våre gode forsøk
på å bli godtatt eller våre flotte prestasjoner for å oppnå aksept hos Gud.
Alt er av ren omsorg,
uansett hvem det skulle gjelde.
Vi har fått et nytt
eksempel, men også del i Guds egen pust/Ånd.
Slik skal vi kunne bryte
ut av våre voldelige og destruktive mønstre.
Kanskje det er litt
merkelig for oss postmoderne mennesker å lese at Guds ånd blir gitt oss ”… ved badet som gjenføder
og fornyer ved Den hellige ånd”. Jeg
skrev om da Jesus lot seg døpe den andre søndagen i åpenbaringstiden. Der
fortalte jeg litt om hvordan dåp har fått så stor betydning både i jødekristen
og andre religiøse sammenhenger. Den gang pratet jeg om den dåpen Jesus ble
døpt med.
Denne gangen handler det om
den dåpen vi blir døpt med.
Kristen dåp er tett
forbundet med Jesu liv, død og oppstandelse.
Som jeg skrev på påskedag
ble Jesus noe helt nytt da han ble reist opp fra døden.
Han ble en ny type skapning:
en levende død.
Jesus ble på en måte født på
ny.
Når Paulus skriver om dåpen
som et bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, så handler det om at
vi som er kristne gjør en handling som setter oss i samme sted som den oppstandne
Kristus:
Vi blir født på ny!
Dåpen symboliserer at et
nytt liv har begynt, i et nytt folk.
Blant folket døpes hver
enkelt.
Når vannet renner ned over
hodene våre eller dekker hele vår kropp (avhenging av hvilket kirkesamfunn vi
tilhører), så symboliserer det at vi er døde med Jesus. Når vannet har sildret
over hodet eller vi reises opp av vannet, da symboliserer det at vi er nye
skapninger med Kristus. Selvfølgelig er dette et bilde på det som skal komme
etter at vi dør, med det er også noe mer.
Vi tror at denne handlingen
er forbundet med at Gud gir oss sin Ånd på en spesiell måte.
Altså at Guds eget liv blir
en del av vårt liv,
i og med denne
symbolhandlingen.
Konkret tidspunktet Guds
eget liv blir en del av hver enkelt, om det er før man blir døpt eller i det
man døpes, er lite interessant å diskutere. Det blir fort en diskusjon om dåpen
er magisk eller hvordan vi vitenskaplig kan vite om det egentlig skjer noen
ting som helst.
Poenget er at dåpen knyttes
til de nye livet, og at å leve i dåpen er en livslang prosess hvor vi lar oss
prege av Guds liv,
som er Jesus Kristus,
gitt oss ved Den hellige
ånd.
Når teksten fra Det gamle
testamentet trekker frem Israels utvandring fra Egypt og flukt fra faraos hær,
har det å gjøre med at denne hendelsen fort ble et bilde på hvordan Gud reddet
Jesus fra døden. Slik israelsfolket gikk tørrskodd gjennom Sivsjøen, slik gikk
Jesus tørrskodd gjennom døden. Dermed begynte de første kristne også å se på
hendelsen med Sivsjøen som et bilde på dåpen.
For de som husker
kirkeårsteksten fra fjerde søndag i påsketiden, så ble Israels utfrielsen fra
slaveriet i Egypt en redning som førte dem ut i en 40 år lang ørkenvandring.
Dåpen er redningen fra de
destruktive kreftene i verden, både med håp om liv etter døden og med håp om å
leve et liv som overgår volden og egoismen, som ofte preger våre
medmenneskelige relasjoner.
Dåpen er også veien ut i
ørkenvandring:
et sted hvor liv og død
eksisterer side om side.
Det viktige å ta med seg fra
fortellingen med Israel som ble utfridd fra slaveriet i Egypt er at folket ikke
gjorde noen ting, men det var Gud alene som hjalp dem ut. Slik blir det også
riktig å se på den kristne troens redning:
Det er Gud som gjør det;
vi kan ikke gjøre noen ting
fra eller til.
I evangelieteksten er vi ved
begynnelsen av Jesu voksne liv. Vi har lest om det før, den gang Jesus kom til
Johannes døperen for å la seg døpe. I dag leser vi Johannes´ ord om Jesus.
Han bruker et bilde fra
jordbruket, hvor Jesus er en bonde som bruker et redskap som skulle skille
agnene og fra hveten.
Agnet er det onde og hveten
det gode,
og Jesus skulle med sitt liv
skille de to fra hverandre,
slik at verden kunne se og
få del i hva som var det gode.
Til slutt skal han gjøre
ende på alt det onde å la det brenne opp for evig tid.
Høsten er bildet på det som
skal skje helt til slutt i vår historie.
Med andre ord: Til slutt det
onde skal totalt tilintetgjøres.
Når denne teksten står
sammen med en av de mest kjente dåpstekstene,
er det fordi kirken helt fra
begynnelsen så en nær sammenheng mellom dåpen og Den hellige ånd.
Dåpen er for kristne som
porten inn til livet med Gud ved å få del i hans Ånd:
Guds eget liv.
Dåpen er med andre ord noe
som gjøres bare en gang.
De er ulike tanker blant
kristne om hvilke kriterier som stilles til den som skal døpes.
Pinsebevegelsen, som er den litt
over 100-årige tradisjonen jeg har vokst opp i, har stilt krav til at den som
skal la seg døpe må ha en personlig og selvbevisst tro. Det har også vært en
tanke om at hele kroppen må under vann. De mer eldre kirkesamfunn har ikke hatt
den strenge tanken om at det må foreligge en personlig bevisst tro, men mer tenkt
at det nyfødte barnet inngår i foreldrenes trosvandring. Det har sin naturlige
forklaring i at dåpen går så langt tilbake i tid da samfunnskulturen var mye
mer kollektiv og familieorientert. Da var det helt naturlig at barna fortsatte
å ta med seg foreldrenes tro til den neste generasjonen. Også disse kirkene lot
barnet døpes helt under vann, men på grunn av stor spedbarnsdødelighet (ganske
tragisk…) startet kirkene heller med å sildre litt vann over barnets hodet.
I dagens mer individuelle
kultur stilles det generelt større krav til at hver enkelt må finne sin egen
vei i verden. Vi inngår ikke automatisk i våre foreldres yrker og
virkelighetsforståelse/livssyn.
Det er ikke dermed sagt at
kristendom faller naturlig inn i den postmoderne individuelle kultur.
At kristne stort sett
fremdeles døper barn, kan like godt være et positivt korrektiv til en alt for
sterkt generasjonssplittet kultur.
At foreldre tar med seg
spedbarna sine i vandringen mot Jesus og markerer det ved å døpe dem til det
evige liv og fører dem gradvis inn i troens og bønnens verden, er et sterkt
uttrykk for den avhengigheten som faktisk eksisterer mellom generasjonene.
Alt du tror på har noen gitt
deg.
Vi finner ikke på vårt eget
livssyn eller virkelighetsorientering, men vi får den av andre som har gått
foran oss.
Slik er det bare.
Den etiopiske hoffmannen som
hadde fått tro på den jødiske Gud, var avhengig av å lese tekstene som var
skrevet før ham, men selv ikke det strakk til. Han trengte Filip til å legge ut
tekstene for seg før han kunne se hvordan det var Jesus disse rare tekstene fra
Jesaja handlet om. Hoffmannen trodde med hele seg på det Filip fortalte ham og
han lot seg derfor døpe.
Husk: Vi døper ikke oss
selv:
Vi lar oss døpe.
Det handler ikke om hva vi
kan gjøre,
men om hva Gud gjør med oss.
Bønn:
Kjære Gud, takk for at vi får del
i din redning uten at vi trenger å prestere. Takk for velsignelsen og gaven vi
får i dåpen. Hjelp oss å leve som døde for det onde og de destruktive kreftene
og være levende for det gode, hvor vi både får og gir liv og håp i våre
hverdager. Vær med oss og pass på oss gjennom liv og død.
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!
[i] 11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som
kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham
sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet
på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne
opp med en ild som aldri slukner.»
[ii] 15 Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si
til israelittene at de skal dra videre! 16 Du
skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så
israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. 17 Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter
dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne
hans. 18 Egypterne skal kjenne at jeg er
Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne
hans.»
19 Guds engel, som hadde gått
foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var
foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, 20 så
den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke,
men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. 21 Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev
havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt
land. Vannet ble kløvd, 22 og israelittene gikk tørrskodd
tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.
hvor god vår Gud
og frelser er,
og at han elsker
menneskene:
5 Han frelste
oss,
ikke på grunn av
våre rettferdige
gjerninger,
men fordi han er
barmhjertig.
Han frelste
oss
ved badet som
gjenføder
og fornyer ved
Den hellige ånd,
6 som han så rikelig har øst ut
over oss
ved Jesus
Kristus, vår frelser,
7 så vi skulle bli rettferdige
ved hans nåde
og bli arvinger
til det evige liv, som er vårt håp.
[iv] 26 En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg
klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde
strekning. 27 Filip gjorde seg i stand og dro
av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn
med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem
for å tilbe. 28 Nå var han på vei hjem og satt
i vognen sin og leste fra profeten Jesaja. 29 Da
sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» 30 Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra
profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» 31 «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen
forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved
siden av ham. 32 Det stykket i Skriften han
holdt på å lese, var
dette:
Lik en
sau som føres bort for å slaktes,
lik et
lam som tier når det klippes,
åpnet han
ikke sin munn.
33 Da han var fornedret,
ble dommen
over ham opphevet.
Hvem kan
fortelle om hans ætt?
For hans
liv er tatt bort fra jorden.
34 Hoffmannen sa da til Filip: «Si
meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?» 35 Da tok Filip til orde. Han begynte med dette
skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor
det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg
blir døpt?» 37 *Filip svarte: «Hvis du tror av
hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds
Sønn.»• 38 Så lot han vognen stanse, og de
steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham. 39 Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip
bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin
vei. 40 Men Filip viste seg senere i
Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram
til Cæsarea.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar