Søndag før pinse - Sannhetens Ånd

Preken fra 2013 i Tromsø Pinsekirke søndag før pinse.

12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. 14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Joh 16,12-15

På torsdag sto vi sammen med disiplene og Jesus i deres siste timer sammen.

Det var en overskyet dag disiplene sto sammen med Jesus på et fjell, en kilometer utenfor Jerusalem. Han sa sine siste ord, velsignet dem med befalingen om å gå ut i hele verden og å fortelle om det evige liv han kom med. Men disiplene har et siste spørsmål: ”Er det nå er du skal gjenreise riket for Israel?”…  Enda til at Guds rike var det eneste Jesus forkynte, så hadde de ikke ennå ikke forstått noen ting! Jesus hadde forskjellige begreper på Guds rike som ”himmelens rike”, ”frelse” eller ”evig liv”, men det var Guds rike alt handlet om. Dette riket besto i å møte mennesker i håpløse situasjoner og det handlet om at alle som ville var inkludert i det; skillelinjene mellom kvinne og mann var borte; mellom etniske grupper og sosial rangordninger. Alle kunne nå be til Gud som Far.

Nå står altså Jesus der og vet at han skal løftes opp til sin Far i himmelen og det siste spørsmålet han får av de han har bedt om å gå ut i all verden; av de han har investert all sin tid med de siste tre årene; av de han hadde satset all sin undervisning på, viser at de har ikke fått med seg det helt essensielle. Hadde det vært meg, ville jeg kjent at et sting av panikk og stress akkurat da. Har dere ikke fattet det ennå?! Hva er galt med dere? Er dere så treige til å forstå? Herlighet, for noen … dere er!

Jesus var derimot ikke stresset han svarte dem bare med ordene:

Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.   

Etter å ha gitt dem dette svaret steg han opp, opp, opp og ble borte i skydekket. Hvor Jesus forsvant, vet ikke jeg. Det var neppe verdensrommet, men det var hjem til sin Far. Jeg vet ikke hva som gikk i gjennom hodene til disiplene da, kanskje de gikk i blankt. Kanskje de ble litt mo i knærne, litt tørr i halsen og blank i øynene? Jeg kan tenke meg at sorgen av å si et endelig farvel med sin nærmeste venn var der; usikkerheten på hva dette betydde og fortvilelsen over ikke å forstå. Disiplene ble i hvert fall stående og stirre opp mot himmelen.

Plutselig sto det to menn i hvite klær hos dem og spør dem hvorfor de står å titter opp mot himmelen. Disse to englene minnet dem på Jesu egne ord, da han sa at han skulle komme igjen. Da husket de antageligvis Jesu ord om at de skulle dra til Jerusalem for å vente på denne sannhetens Ånd som skulle komme. Ordene fra mennene i de hvite klærne må ha minnet dem på noe de ikke husket da de sto apatisk å tittet opp mot himmelen: Slik Jesus hadde vist dem hvem Gud Fader er, slik skal Den hellige ånd vise dem hvem Jesus er.

Denne tanken må ha fylt dem med en enorm forventning som trengte tilbake all sorg over å miste deres beste venn og klarnet opp all fortvilelse over ikke å forstå hvem Jesus var, ettersom Lukas forteller at de vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. ”Hvordan ville dette utarte seg? Tenk at det skal komme en Ånd som er sendt fra Gud, og denne Ånden skal trekke bort det sløret som gjør at vi ikke fatter. Tenk  at vi skal få den store gaven å forstå hva essensen av dette betydde!” Det må ha kriblet i magen. Stemningen må ha vært til å ta og føle på og de lovpriste Gud i tempelet.

Hva var det som skulle komme? Disiplene hadde full tillit til at Gud ville åpenbare og å avsløre for dem hva de hadde vært vitne til og hva de ville si at Jesus kom fra Gud til jorden som et menneske, hvorfor han sa og gjorde alt han sa og gjorde, hvorfor han døde, hvorfor han sto opp og hvorfor han fòr opp til himmelen igjen.

Disiplene ante ingenting om hvordan denne sannheten Ånd skulle komme, men de hadde full tillit til at Gud ville sende sin egen Ånd, slik han hadde sendt sin egen sønn. Har vi forventing til Den hellige ånd? Hva er det Ånden skal åpenbare og hvordan tenker vi at det skal skje? La oss lese en tekst om hvordan Gud åpenbarer seg i en fortelling fra gamle Israel.

*

3 Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. 4 Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» 5 Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» 6 Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. 7 Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» 8 Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. 9 Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» 10 Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» 11 Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 13 Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.
 Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?»

1 Kong 19,3b-13

Elia hadde utfordret alle Baal-profetene til duell og hans Gud hadde knust all motstand og ettersom dronningen i Israel hadde drept alle Guds profeter, befalte han at alle Baal-profetene på stedet skulle henrettes. Elia hadde vært på høyden; han hadde vært konge for en dag, billedlig talt, men nå fikk dronningen høre hva han hadde gjort. Hun befalte at han skulle henrettes. Da ble Elia livredd og flyktet. Veien fra overlegen profet til mørk suicidal mann tok en dag.

Herren Gud visste råd og sendte en engel og gav ham mat. Elia spiste, men la seg bare ned for å dø igjen. Gud sender engelen en gang til for å få ham til å spise opp maten. Dette er veldig jordnært. Gud er som en god mor som skjønner at barnet sitt trenger mat. Maten gir Elia styrke til å gå førti dager i ørkenen, hvorpå Gud spør ham: ”Hvorfor er du her Elia?” Godt spørsmål! Vi skal komme tilbake til dette gode spørsmålet om litt, men først må vi se litt på måten Gud viser seg for Elia.

Det er ikke i den store sterke stormen Gud viser seg, ei heller i jordskjelvet og ikke i ilden, men i lyden av skjør stillhet. Elia kjente sin Gud såpass godt, så han forsto umiddelbart at den skjøre stillheten var tegnet på Gud som var kommet nær.

Da Gud sendte sin egen sønn til jorden, skjedde det i en skjør stillhet; i en avkrok i Betlehem, av en ung jente som var langt hjemmefra, for å skrives inn i manntall. Denne jenta var mistenkeliggjort, ettersom hun var med barn utenfor ekteskapet. Nå var hun og hennes mann langt hjemmefra uten reel husly, men bodde sammen med dyrene i en hule, og i all hemmelighet – borte fra de store verdensbegivenhetene – fødes Guds egen sønn og legges i krybbe. Selve bilde av hvem Gud er, i menneskelig kropp, kom i skjør stillhet.

Hvordan er dine forventinger til Guds åpenbaringer? Er det i det store og voldsomme eller er det i det lille og stille?

Personlig har jeg vokst opp i et kristent hjem, hvor alt som var normalt i en karismatisk menighet kom til meg som en helt naturlig ting. Jeg har ingen dato for når jeg ble en kristen. Jeg har bare alltid trodd. Jeg har ingen store hendelser hvor alt forandret seg, men jeg har gått i prosesser og sett mer og mer og litt etter litt. Derfor er jeg en temmelig avmålt type, uten at det gjør meg mindre kristen av den grunn. Jeg sier ikke med det at Gud ikke viser seg i stormen og det ekstravagante, noe vi skal høre om neste søndag, men jeg spør deg: Hvordan er dine forventinger til at Gud skal møte deg.

*

Elia dekket ansiktet sitt og Gud spør igjen: ”Hvorfor er du her, Elia?” Var det ikke akkurat dette spørsmålet englene spurte disiplene om også, da de sto å tittet opp mot himmelen: ”Hvorfor står dere (her) og ser opp mot himmelen?” Det er dette spørsmålet som vekker disiplene ut av den tilstanden de var i. Ja, hvorfor står vi her og ser opp mot himmelen? Vi står her fordi vi har lagt ned alt vi eier og oppgitt alle relasjoner vi hadde, bare for å følge Jesus. Nå har vi fulgt ham i tre år. Vi har sett ham gjøre under og alt ut ifra en intens kjærlighet til alle mennesker. Denne kjærligheten førte ham til døden på korset. Da stakk vi av, men han møtte oss igjen da han sto opp fra de døde og nå står vi her. Nå kan vi ikke følge ham lenger, for der han er der kan vi ikke følge lenger. Så hva nå?

Elia forteller sin historie om hvordan han hadde tjent Gud og vært frimodig, men nå var han dødsdømt, isolert og deprimert. Ja, og så hadde Gud gitt ham mat slik at han har holdt ut i ørkenen i 40 dager. Det var derfor han nå sto der med ansiktet dekket innfor Guds nærvær i den skjøre stillheten. Gud responderte med å gi ham et løfte om å hjelpe ham på veien videre. Elia stolte på Gud slik disiplene stolte på Jesu ord og løfte om Den hellige ånd.

Dette spørsmålet: ”Hvorfor er du her?”, er et spørsmål livet stiller oss alle. Hvorfor er du her? Hvorfor sitter du på en gudstjeneste i Pinsekirken Filadelfia Tromsø klokka 12, søndagen før pinsedag og hører på en langhåra ung pinsepastor tale om å ha forventing til Den hellige ånd? Hvilken livshistorie førte deg hit? Hvilken troshistorie eller mangel troshistorie gjør at du sitter her og hører en eldgammel fortelling om en profet i gamle Israel som lå under en gyvelbusk med ønske om å dø?

Hvilke forventinger hadde du, da du kom hit? Hva tenkte du at du skulle møte? Håpet du å møte Gud? Hadde du de samme forventningene som disiplene dro tilbake til Jerusalem med? 

*

Vi vet ikke hvordan Gud møter oss, men spørsmålet som kommer til oss, er alltid: Hvorfor er du her? Og når alt kommer til alt, så er nok utgangspunktet for de fleste som går på gudstjeneste at de kommer for å møte en tro på Gud som gir mening i livet; en tro som gir mot til å leve rett og et håp som gir styrke i hverdagen. Det kan være at noen har glemt hvorfor de går på gudstjenester, fordi de har aldri møtt det behovet de egentlig lengtet etter. Det kan være du har helt klare definisjoner av hvordan Gud skal møte deg, men da må du vite at Gud ikke lar seg putte i en boks. Kanskje kommer Gud i det som er så stille at du må lytte litt ekstra og Gud kan komme der du minst forventer det.

En ting er sikkert og det er at Jesus har lovet at Den hellige ånd skal vise hva hans fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart betyr for oss i dag. Hva det betyr når du er hjemme lørdags kveld, med mannen din og barna dine og du plutselig tar deg selv i å være takknemlig; i bønnen før arbeidsdagen begynner, med nytraktet kaffe, brødskive med brunost, noen bønner for barnebarna, i all stillhet; i musikken, den musikken som du lurer på hvor kommer fra, som er gjenkjennelig; i naturen, under åpen himmel. Der du står foran en fjelltopp som må bestiges.

Så lenge Jesus var sammen med disiplene klarte de ikke å gripe hvilke implikasjoner det hadde å si å kjenne Jesus. Jesus hadde vist dem hvem Gud er, men det var umulig for dem å forstå uten at Ånden kom å hjalp dem til det. Ånden skulle ikke få dem til å forstå noe irrasjonelt, men hjelpe dem til se hva som var rett foran dem; hva alt dette faktisk betydde. Jesus sa: ”(Ånden) skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.” Ånden skulle altså hjelpe dem til å handle i tråd med Jesus, tale rett om Gud og hvordan de skulle viderebringe dette livet til hele verden.

Dette året har vi tema I Jesu Kristi fotspor, noe som innebærer at vi følger Jesu liv og lar alle prekenen ta utgangspunkt i fortellinger eller ord fra Jesus. Det er veldig bra, for det er Jesus som viser oss hvem Gud er. Men når det er sagt kommer vi ikke lenger enn det disiplene var kommet da de tittet opp mot himmelen, hvis ikke Ånden viser oss hva det betyr for oss og våre liv i dag.

På en måte er vi som kristne alltid på begge sider av pinsedag. Vi har hørt om Jesus og han har blitt levende for oss, men hver ny dag og hver ny tid aktualiserer nye spørsmål som vi ikke forstår. Vi er derfor mang en gang stilt foran pinsedag med mange åpne spørsmål, og lik Maria som i adventstid undret seg over hvem hun skulle føde, bærer vi på fortellingen om Jesus liv og undrer oss over hva det betyr.

Søk derfor at Ånden skal åpenbare hva Jesus betyr for deg! Når du hører om Jesus på gudstjenestene og leser om ham i Bibelen, be da Ånden om å gjøre det levende for deg i ditt liv og du vil se at Gud svarer dine bønner og bringer deg til pinsedagens åpenbarende nåde. Når vi ber Gud om å vise oss hvor han har vært i våre liv, vil hvert pustedrag, hvert blikk på naturen og underet i en god venn, føre oss til å takke Gud for Den hellige ånds gave. Tenk at vi lever, beveger oss puster og er til!

Bønn:

Hjelp oss ikke å putte deg i boks, men være åpen for ditt nærvær i alle livets situasjoner. Hjelp oss til at våre forventinger ikke putter deg innenfor rammer som gjør at vi går glipp av dine vink til oss i hverdagen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen!