søndag 8. juni 2014

Pinsedag – Kirkens fødsel




Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 20,19-23[i]
GT-tekst: Første Mosebok 2,4b-9[ii]
Brevtekst: Apostlenes gjerninger 2,1-11[iii]
Fortellertekst: Apostlenes gjerninger 2,1-18[iv]

Jesus har vi tilgang på gjennom fortellingen om ham.
Gud har vi kunnskaper om hvem er gjennom Jesu liv og virke.
Den hellige ånd derimot er ikke så lett å få heng på.
Hvem er dette?

Søndagen vi feirer i dag heter pinse av den enkle grunn at pinse/pente er det greske tallet for femti, og at det skjer noe helt spesielt i den kristne historie femti dager etter Jesu oppstandelse. Vi leser om det i dagens brevtekst og fortellertekst, skrevet av evangelisten Lukas.   

I boka Apostlenes gjerninger avslører Lukas noe fundamentalt i den kristne troen.
Det er først da Gud sendte sin Ånd over Jesu disipler at de egentlig forstår hva som har hendt dem de siste tre årene. Ti dager før pinsedagen sto disiplene på et fjell og så Jesus forsvinne for deres øyne opp i skyen. De hadde stilt Jesus et spørsmål som viste at de egentlig ikke hadde helt skjønt hva Jesus hadde gjort. Da fikk de se to engler som ba dem om å vente i Jerusalem på denne Ånden Jesus hadde pratet en del om.

Disiplene og andre som hadde fått et håp om å få del i noe mer av det Jesus pratet om var samlet. 120 stykker.
Jerusalem var på denne tiden fylt av jøder fra hele verden. Det var nemlig denne uka jødene feiret at israelsfolket og Moses hadde mottatt de ti bud på Sinai-fjellet.
Disiplene forholdt seg i ro og bønn, men plutselig blåser det opp en kraftig vind og det viser seg ildtunger over disiplene.
Plutselig gir alt mening.
Jesu liv, tale, gjerninger, død, oppstandelse og himmelfart gav nå endelig mening.
Jesus kom for å redde verdens medmenneskelige relasjoner og å gi et håp som strakk seg utover menneskelivet her og nå.
Disiplene som til nå hadde vært stille, begynte i begeistring å fortelle alle i Jerusalem om det de hadde vært med på.
Samtidig skjer det et språkunder.
Alle forstår!
Å få Den hellige ånd som gave, betyr ikke at du får en opplevelse som gjør at du kan godta mange absurde trospåstander;
å få Den hellige ånd som gave er å se dybdene i det Jesus faktisk gjorde i sitt liv, sin død og sin oppstandelse.
Vi taler ikke om at alle brikkene faller på plass,
men et lite håp tennes.
Et håp som vokser i vandringen med fortellingen om Jesus Kristus.

Peter som hadde vært så feig, sto da frem å fortalte hva som skjedde.
Senere i teksten ser vi at Peter endelig hadde forstått at Jesus ville lage en vei til evig liv gjennom de destruktive kreftene i verden. Jesus ville bringe en tilgivelse som innebar fred med Gud og fred med alle mennesker.
Fra denne dagen av, som kaller pinsedag, ble Jesu oppdrag gitt videre til hans disipler.
Denne dagen er derfor regnet som kirkens fødselsdag.
Allerede i år 305 ble denne dagen gjort til en kirkelig festdag.

For den oppvakte leser vil man se at det i dagens kirkeårstekster forekommer to ulike fortellinger om hvordan Ånden ble gitt.
Den ene har jeg pratet om, mens Johannes forteller at det var Jesus selv som gav dem Guds ånd på selve oppstandelsesdagen.
Jeg var inne på det da jeg skrev om oppstandelsen første påskedag:
Johannes er mer opptatt av å holde korset og oppstandelsen sammen enn å gi historisk nøyaktige beskrivelser.
Det samme gjelder pinsedag.
Det viktige for Johannes er å fortelle at det er Jesus som gir Guds ånd til disiplene og ikke nødvendigvis hvordan det skjedde.
Når det er sagt er det mange uenighet blant kristne om hvorfor det finnes to ulike fortellinger og hva som er historisk korrekt og ikke, men alle kirker forholder seg likevel hovedsakelig til selve pinsedagen som det historiske startskuddet for kirkens fødsel.

Johannes bringer uansett teologisk sammenheng mellom verdens skapelse og Åndens gave.
Det hebraiske ordet ruach og det greske ordet pneuma betyr begge pust, vind og ånd.
Når Johannes forteller at Jesus pustet eller åndet på disiplene og ba dem om å ta imot Den hellige ånd, binder han det sammen med Bibelens skapelsesfortellingen hvor Gud blåste sin livspust inn i mennesket Gud skapte av jordens støv. Slik signaliserer Johannes at Jesus starter en nyskapning av jorden.
På samme måte som fortellingen fra Apostlenes gjerninger viser til et oppdrag gitt til disiplene, så forteller Johannes at Jesus gir dem oppdraget å viderebringe Guds tilgivelse for alle synder og at de destruktive kreftene skal nedkjempes med ubetinget kjærlighet.      

Johannes viser også med denne fortellingen håpet vi har fått i møte med den oppstandne Jesus. Han har en kropp med åpne kjøttsårene, men denne kroppen er ikke hindret av vegger og stengte dører.
Det nye livet er ikke en åndelig og ikke-materiell virkelighet;
det nye livet er kroppslig.
Det er noe kjent i og med kroppsligheten, men også noe helt nytt som venter på den andre siden av døden.

Så hva er kirkens oppdrag?
Jo, å skape fred.
Jesus hilser disiplene slik: ”Fred være med dere!”
Atter en gang sa han: ”Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.”
Ånden skal hjelpe kirken å se Jesu fredsoppdrag og slik å bli forvandlet fra voldelighet til fredelighet.
Bare slik kan kirken bringe fred.
Alt kirken gjør, skal den gjøre i hensikt av å bringe fred til hele verden.
Det aller første kjennetegnet kirken hadde, var fred. 
Thats it! 

Hvis kirken mislykkes i dette oppdraget, mislykkes den med hele poenget med sin egen eksistens.
Vi kan kanskje ikke se Den hellige ånd, 
men Åndens resultater skal i det minste være synlige.

Bønn: Kjære Jesus, du som kom med ubetinget omsorg, tilgivelse og kjærlighet, hjelp oss å gjøre det samme. Takk for at du har sendt din egen Ånd til oss, slik at vi ikke er alene, men har fått kraft fra Gud selv til å utføre ditt oppdrag. Tilgi oss når vi mislykkes i vårt oppdrag, når vi skaper splid og mistenkeliggjøring i stedet for forsoning og forståelse. Vær god mot oss!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen.



[i] 19 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21 Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

[ii] 4 Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen. 5 Det fantes ikke en busk på jorden, og ennå hadde ingen plante spirt fram på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. 6 Men en kilde kom opp av jorden og vannet hele jordens overflate. 7 Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
   
8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. 9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.

[iii] 1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   
5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

[iv] 1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   
5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 14 Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:
       
 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! 15 Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. 16 Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
   

17 I de siste dager skal det skje, sier Gud,
          
at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
          
Deres sønner og døtre skal profetere,
          
de unge skal se syn,
          
og de gamle skal drømme drømmer.
          
   
18  Selv over mine slaver og slavekvinner
          
 vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          
og de skal tale profetisk.

4 kommentarer:

  1. Mye flott her. Likte spesielt denne formuleringen: "Å få Den hellige ånd som gave, betyr ikke at du får en opplevelse som gjør at du kan godta mange absurde trospåstander." Når du sier at "Alt kirken gjør, skal den gjøre i hensikt av å bringe fred til hele verden", tenker jeg at Jesus sa at han ikke var kommet for å bringe fred til verden, men sverd. Noen tanker?

    SvarSlett
    Svar
    1. Akkurat den setningen avslører grunnstrukturen i min måte å orientere meg på i min kristne tro :-)

      Matteus gjengir "sverd" i kp. 12 og Lukas "strid" kp. 10. Jeg tenker at Jesus påpeker de indirekte konsekvensene av hans radikale fredsbudskap. I Johannes 9,39 sier Jesus at han er kommet til verden for å dømme. Det greske ordet for å dømme er "å skjelne". Det er som at Jesus bringer en fariseereffekt (sagt litt anakronistisk). Han avslører volden ved å være radikalt fredelig. Og de som blir avslørt vil enten omvende seg å erkjenne sin voldelighet, eller de vil fornekte den å forsøke uttrydde den/de som avslører volden. Sverdet og striden føres an av de som blir avslørt, men ikke vil omvende seg, på samme måte som de religiøse lederne gjorde med Jesus. I relieff av Jesu uendelige godhet, blir volden også mer tydelig enn før. Iom at godheten åpenbares med Jesus, blir også volden med nødvendighet åpenbart i tillegg.

      Jeg tror at vi ikke kan poengtere nok hvor radikalt det Jesus kom med, var hans samtid. Vi har en tendens til å glemme at den evnen vi har til å skjelne mellom fred og vold i dag, kan vi gjøre takket være Jesus og kirken som har videreført livet og budskapet om Jesus (dog på en brokete og noen gang helt på tryne måte).

      Slett
    2. Altså at kirken har videreført fredslivet på en brokete måte, ikke Jesus :P Men det sa seg selv kanskje.

      Slett
    3. Hva tenker du om saken?

      Slett