Kristi himmelfartsdag – preken fra 2013 i Tromsø Pinsekirke v/Thomas Erlandsen

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 17,1-5[i]

GT-tekst: Første Samuelsbok 2,1-9[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 1,17-23[iii]

Den tidligere barnløse kvinnen - Hannah – ber, Paulus den tidligere forfølgeren av de kristne ber, og Jesus Kristus, Guds egen sønn, ber.  I våre tre bibeltekster hører vi tre bønner; tre bønner som er bedt til Israels Gud. Disse bønnene sier oss noe om Gud, og det de sier er voldsomt. Bønnene er preget av store, evige og tidløse ord og begreper: åndskrefter, visdom og åpenbaring, kraft, håp, sterk, dødsriket, rikdom, før verden ble til, klippe, mektig, styrke, hellig og makt til å gi liv: Evig liv!

Ordene som møter oss får tanken til å kollapse. Gud blir så stor at det blir umulig for våre menneskelige evner å fatte bredden og lengden av hvem Gud er; og det er akkurat det som gjør at Gud er Gud, og ikke vi.

*

Jesu siste dager

Disiplene hadde møtt Jesus en del ganger etter at han hadde stått opp fra de døde. Først var det ingen som trodde på kvinnene som sa at Jesus var stått opp fra de døde, enda til at de hadde sett han lyse opp sammen med Moses og Elias en tid tilbake, men Johannes hadde tittet inn i den tomme graven og trodd. Tanken var helt svimlende. Jesus straffet ikke Peter for hans store svik, men gav ham kjærlighet og nåde. Peter hadde på nytt fått si: ”Herre du vet alt, du vet at jeg glad i deg”. Men Tomas nektet, han kunne da ikke tro på noe han ikke kunne se, men Jesus møtte ham og lot ham kjenne på sårene i kroppen.

Det var gått førti dager siden Jesus sto opp fra de døde og disiplene hadde fått beskjed om å møte ham på Oljeberget i Jerusalem. Noen av dem var fremdeles i villrede over hva de siste dagene betydde. Noen tvilte ennå.  Da de sto på Oljeberget i Israel, lyser Jesus velsignelsen og gir dem en befaling om å gå ut i all verden å forkynne, døpe mennesker i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lære dem alt han hadde befalt.

Da, plutselig, ble han rykket opp i skyen. Han stiger, stiger og stiger opp mot skyene, helt til han er utenfor rekkevidde. Disiplene står forfjamset og med tomme blikk vendt mot den Jesus som de trodde de kjente så godt. Plutselig ble han borte. Det var ikke bare Jesus som forsvant der opp i skyen, det var hele bildet av hvem Jesus var som forsvant. Hva skjedde nå!? Hvem er han nå? Kjente vi ham egentlig?

Det er denne følelsen som kan treffe oss i møte med dagens tre bønner. Hvem er denne allmektige skaper av himmel og jord? Hva har denne overopphøyde Gud å bety for mine hverdagslige sysler? Hva betyr vel lille meg i Guds store univers? Kan jeg kjenne ham?

Men Jesus sier jo at det evige liv er å kjenne Gud. Hvordan kan vi da få del i det som Jesus kaller det evige liv, hvis Guds storhet unnslipper et hvert menneskelig forsøk på å forstå ham?     

*

Hannahs historie

Tidlig i Israels historie hører vi om en mann som hadde to koner. Han elsket den ene kona, Hannah, mer enn den andre, men Hannah følte seg tilsidesatt og liten: Hun kunne nemlig ikke få barn. Hennes medkone hånte henne og minnet henne ofte på hvor dårlig kone hun var som ikke kunne gi deres mann barn. Hannah rødmet og kjente på skam. I en nesten desperasjonslignende bønn lover hun Gud at hvis han gir henne en sønn, så skal hun gi bort gutten til Gud, ved at han skulle tjene i tempelet. Det var noe uegoistisk over denne bønnen: Hun hadde ikke tenkt å holde sønnen for seg selv, men hun var villig til å gi ham tilbake til Gud.

Hun får bønnesvar og takkebønnen har vi hørt; den løfter opp Gud på en slik måte at det sprenger rammene for det som tilsvarer bønnesvaret. Gud er alle tingenes opphav og alle tings garantisk på liv og død. Gud viser sin storhet i at han tar det som er svakt og ynkelig og gir det kraft og ære. Hannah hadde tapt ære, men Gud gir henne en sønn, Samuel, som ble både prest, profet og dommer; en funksjon ingen før eller siden har stått i, i Israels historie. 

*

Paulus historie

Paulus skriver sin bønn 1000 år etter Hannah. Paulus selv hadde vært rasende på disse jødene som påsto at Jesus liksom skulle tilbes på samme måte som Gud selv. Dette var blasfemi av verste sort! Han hadde en brennende iver for Gud og han tok på seg jobben med å infiltrere de kristne miljøer, avsløre dem og henrette dem. Paulus hadde blod på hendene...

Da han hadde vært i forfølgelsens ærend i Syria, flommet Jesus plutselig opp som sola rett foran ham og sa: ”Hvorfor forfølger du meg?”

Paulus forsto at han hadde forfulgt de som kjente hans Gud. Denne innsikten knuste ham, og han mistet synet sitt, men han kunne ikke gå under fortvilelse, ettersom han hadde fått et kall til å forkynne at Jesus hadde kommet for å vise verden hvem Gud virkelig er.

Paulus ble like ivrig etter å forkynne Jesus liv, som han hadde vært til å forfølge Jesu etterfølgere. Likevel, helt til gammel alder kjente han på skam; skam over å ha forfulgt og drept de som kjente hans Gud.

Paulus bønn

I Paulus´ bønn ser vi at det er Jesu liv som avmaskerte hvem Gud er og at det er Jesus som viser Guds storhet og makt. Ikke nok med det, men Jesu død og oppstandelse markerer at Jesus gav et håp om det evige liv og at det evige livet er gitt til kirken, som er en forlengelsen av Jesu liv på jorden.

Også Jesu mor ber en bønn til Gud som er svært lik den bønn som Hannah ba, da Jesus bare var et foster i hennes mage. Jesu mor, Marias bønn, er en gjentakelse av Hannahs bønn som viser at det er nært slektskap mellom med det barnet Maria bar i sin mage og den Gud som Hannah ba til.

Derfor: Hvis det å kjenne Gud og den storhet og hellighet som Hannah uttrykker, er finne ved å se på Jesu liv, må vi vende vårt blikk mot Jesus.

*

Jesu bønn

Det er skjærtorsdag, det er blitt mørkt, disiplene og Jesus har spist seg gode og mette, men det råder en melankolsk og litt rådløs stemning i rommet. Jesus hadde sagt at dette var det siste måltid han skulle spise med dem og at de alle kom til å forlate ham på det siste. Hva det betydde, vet vi i dag. Det var bare få timer igjen til Jesus skulle bli dømt til døden, torturert og hengt på et kors. Jesus visste at hans time var kommet, og rettet sine øyne mot himmelen og ber i disiplenes påhør:

”Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. 2 For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.  3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.”

Ved denne tiden hadde Jesus gjort ferdig det han var kommet for å gjøre. Hans liv, ord og gjerninger hadde ved denne tiden vist verden hvem Gud er, og det neste som kom til å skje, ville skje som en nødvendighet. Den ubegrensede godhet og nåde som Jesus kom med, hadde provosert en hel religiøs elite. Jesu liv hadde stilt deres forsøk på å være godt likt av folket i skyggen, og de hadde startet en intens kampanje for å vende folket bort fra Jesus, ved falske anklager. Kampanjen ble vellykket.

Jesus ba om at Faderen måtte forsikre disiplene sine at han virkelig var opphøyd og ba derfor Gud, sin Far, om å hente ham hjem til himmelen igjen; hjem der hvor han kom fra, før verden ble til. Jesus sikter altså til sin himmelfart, men det gjenstår en annen oppløfting – en annen herliggjørelse – først: Døden på korset.

*

Jesu liv og død

Sammen med disiplene har vi sett Jesus drive ut demoner, vi har sett brødunderet, sett han ham gå på vann, helbrede syke, gjenopplive døde, kontrollere naturelementene; og vi har sett at han alltid oppsøkte de som falt utenfor i samfunnet, uten tanke for sitt eget rykte eller egen velvære. Men, det er først timene etter Jesus ba denne bønnen at vi får se en maktdemonstrasjon som for alvor avslører hvem Gud er. Det er hva som skjedde i Jesu siste timer, som fremfor noe annet har grepet en hel verden, de siste 2000 årene.

Etter at Jesu bønn var ferdig, tok han med seg disiplene til en hage, og i denne hagen ba Jesus igjen. Denne gangen ba han alene og dødsangsten og skrekken tok tak i hele hans vesen. Med skrekk og gru, vel viten om hva som lå foran, sprenger bloddråper seg ut gjennom svetteporene. ”Om jeg bare kunne slippe”, ba han denne gangen. Men han visste at det ikke var noen vei utenom.

Jesus ble tatt til fange. Han ble strippet for all makt, all støtte, han var ytterst alene i verden. Fornektet og forrådet; sveket og lurt; løyet om og uskyldig dømt til døden.

Jesus viser hvem Gud er i avmakt

Det går ikke an å synke dypere som et menneske enn det Jesus gjorde. Han var spottet, undertrykt, latterliggjort, fornedret, skamslått og dødsdømt.

Fremfor øverstepresten og landshøvdingen fikk han spørsmålet: ”Du er altså Guds sønn og Messias?”. I Markusevangeliet hadde Jesus nektet å svare på dette spørsmålet før da, men da svarte han: ”Du sier det!” Øverstepresten nektet å tro og dømte ham til døden og på landshøvdingens befaling ble det utført.    

Det som skjer etter dette ble tidlig en gåte for meg. Hvorfor foretar ikke Jesus seg noe!? Hadde dette vært en actionfilm med hvor helten var Guds sønn, ja, da hadde helten latt lyn og tordnet fylle rommet og slå ned på stedet. Han hadde talt med en røst fra himmelen og knust alle som prøvde å legge hendene på ham. Ja, da kunne alle falt på kne å sett at Jesus var Gud!

Men Jesus utøver ingen makt. Alle mine bilder av reel makt, er så totalt fraværende fra Jesu reaksjon som det overhode er mulig å komme.

Det jeg etter hvert har forstått er at den Gud som gir evig liv er en Gud av grenseløs kjærlighet; en kjærlighet som er selvoppofrende; en kjærlighet som går så langt at Guds sønn til slutt henger på et kors og i ytterst fortvilelse roper: ”Eli Eli sabaktani!” ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!”

Gud kan aldri formidles fra en posisjon av makt, men må komme fra en posisjon av fullstendig uselvisk kjærlighet til verden. Jesus unnlot å bruke sin guddommelige allmakt; han unnlot å gi englene befaling om å knuse sine undertrykkere, og med det viste Jesus oss den Gud vi kan få kjenne; den Gud som gir evig liv.

Det er først når du har renset alle dine begreper om Gud i menneskelige maktkategorier at Gud fremstår som Gud. Hvis det er noe korset har vist oss, så er det akkurat det.

*

Gud er i svakheten

Gud er altså ikke borte i det svake, ynkelige og maktesløse, men det er akkurat der han viser sin skikkelse, selv om han er allmektig og stor. Gud er der akkurat når du sliter med å få endene til å møtes; han er der akkurat når du kjenner deg mislykket og svak. Når du kjenner på mørke i ditt liv og bekymringen holder på og ta overhånd, da er Jesus der ved din side. Han har selv svettet blod, han har selv kjent seg forlatt av Gud og mennesker. Men på andre siden av vår smerte og lidelse ligger oppstandelsen fra de døde og håpet om det evige liv.

Korset formaner

Guds avmakt formaner oss som tror på Jesus til ikke å forkynne evangeliet ut fra en  maktposisjon, men fra en posisjon av å være en tjener. Korset formaner oss også til å leve et liv som vitner om total kjærlighet for alle mennesker vi møter. Vi får ikke lov til å gjøre andre mennesker til objekter for vår egen vinning eller behandle mennesker som egne prosjekter vi skal forandre. Vi viser ikke mennesker kjærlighet for å få dem til å tro på Jesus eller andre ting. Vi viser mennesker kjærlighet fordi alle mennesker har en verdi i seg selv, uavhengig av hvilken tro de har eller hvilken seksuell orienterer de har. Gud elsker mennesker, fordi de er mennesker. La oss gjøre det samme!

*

Personlig fortelling

Jeg husker da Mia og jeg var nygift, da kranglet vi ofte og lenge. Etter at vi hadde kranglet kjente jeg meg frustrert, irritert og misforstått. Så jeg holdt meg for meg selv. En dag etter at vi hadde kranglet ble jeg så oppgitt at jeg ringte til pappan min. Jeg fortalte ham saken og spurte hva jeg skulle gjøre. Han fikk frem at det beste var nok at jeg gav henne klem. Det var kanskje det verste rådet jeg kunne fått. At jeg skulle gi en klem etter at jeg, sett fra mitt synspunkt, hadde blitt misforstått og feilaktig anklaget for ulike ting jeg hadde sagt og gjort, fikk meg til å krympe i meg selv. Skal jeg vise kjærlighet etter å ha blitt urettferdig behandlet?!

Jeg bestemte meg for å prøve det ut. Etter en av våre mange krangler hadde dødd ut i sinne og frustrasjon, smyger jeg meg motvillig innpå Mia. Mia titter forvirret på meg. Jeg sa unnskyld, uten egentlig å mene det, for alt strittet imot. La armene så lite motvillig jeg maktet rundt henne og kjente at hun sank lettet inn i armene mine. Jeg ydmyket meg, slik at jeg kjente det knøt seg i brystet, men da Mia tok imot uten motstand, men med lettelse, så forsvant all forknytthet og hardhet i meg. Saken var jo at Mia hadde prøvd mange ganger å gi meg klem etter en krangel, men jeg ville ikke ha det, og det var jo like ofte jeg som misforsto Mia og anklaget henne for ting som ikke var sant. De siste elleve årene har det vært mange tilfeller hvor vi begge har måttet dø i oss selv å gi den klemmen; og å ta imot den klemmen.

Hvem tør å si unnskyld først? Hvem tør å lide urett, slik vi selv ser det, først? Hvem tør å gi det kjæreste du har, slik Hannah gav bort sin gutt? Hvem tør å innse hvor feil du har tatt, slik Paulus måtte innse at han syndet mot Gud? Hvem tør å utvise den kjærlighetens makt som Jesus viste de siste timene av sitt liv; hvem tør å vise kjærlighet mot de som behandler oss dårlig? Da må du nok dø i deg selv, men det er også det vi er kalt til som kristne.

Hvis vi velger å gå denne veien, kan kanskje noen se hvilken Gud kristne tror på.

Jesus ble sendt fra himmelen, født i fattigdom, for å ende sitt liv på korset, og ved den tomme grav, gi verden et håp om det evige liv hos Faderen i himmelen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen.

 

---

[i] 1 Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:
        

«Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. 2 For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

[ii] 1 Hanna ba og sa:
        
          

Mitt hjerte fryder seg i Herren.
          

Herren gir meg stor kraft.
         

Jeg ler av mine fiender,
          

for jeg gleder meg over din frelse.
          
   

2 Ingen er hellig som Herren,
          

for ingen er til uten du;
          

det er ingen klippe som vår Gud.
          
   

3 Snakk ikke med så store og stolte ord,
          

la ikke frekt snakk gå ut av munnen!
          

For Herren er en Gud som allting vet,
          

han prøver hver gjerning.
          
   

4 De mektiges buer brytes i stykker,
          

men de som vakler, kler seg i kraft.
          
   

5 Mette må arbeide for sitt brød,
          

men sultne slipper å hungre mer.
          

Barnløs kvinne føder sju barn,
          

men den som er rik på sønner, visner bort.
          
   

6 Herren tar liv og gir liv,
          

han sender ned til dødsriket,
          

og han fører opp igjen.
          
   

7 Herren gjør fattig, og han gjør rik,
          

han fornedrer, og han opphøyer.
          
   

8 Han reiser den svake opp av støvet
          

og løfter den fattige fra dyngen.
          

Han lar dem sitte blant stormenn
          

og gir dem en ærefull plass.
          

For jordens søyler hører Herren til,
          

på dem bygde han verden opp.
          
   

9 Han vokter de trofaste på veien,
          

men de urettferdige må tie i mørket.
          

For ingen er sterk i egen kraft.

[iii] 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.

6. søndag i påsketiden – Rogate: Troens bønn

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 18,1-8[i]

GT-tekst: Jeremia 29,10-14[ii]

Brevtekst: Første Johannes brev 5,13-15[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Johannes 2,1-11[iv]

” Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”

6. søndag i påsketiden og de tre påfølgende dagene, før Kristi himmelfartsdag, har fra 400-tallet av vært viet til fokus på bønnen.

Denne søndagen ble kalt Rogate som betyr å be, og de tre påfølgende dagene ble kalt rogasjonsdagene.

Med bønn taler ikke Jesus nødvendigvis om den avsatte bønnen der du sier en hel haug med ord.

Han taler om en livsholdning av å være seg bevisst å stå i et forhold til Gud.

Dette kommer tydeligere frem hvis vi ser hvilken sammenheng Jesus sier ordene fra prekenteksten.

Det siste verset i prekenteksten er avslutningen på Jesu tale om hva som kommer til skje når han kommer tilbake på den ytterste dag. I det foregående kapittelet gir Jesus til kjenne at det kommer til å ta lang tid før Menneskesønnen, altså ham selv, kommer igjen.

Dermed er denne søndagen også en fortsettelse og en fordypning på tekstenes tema fra den fjerde søndagen i påsketiden, som jeg kalte Ørkenvandring.  

Som jeg skrev i overnevnte blogginnlegg kan den lange ørkenvandringen, kirkens 2000-årige ventetid på Jesus tilbakekomst, føre til en snikende tvil:

Er alt bare bullshit?

Det later til at Jesus er klar over at denne eksistensielle tvilen ville være reel, ettersom han spurte: 

”… når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”.

Metaforen Jesus bruker om Gud som en uhederlig dommer som ikke svarer på enkens bønn om hjelp, er nok ikke tilfeldig.

Det er en allmennkristen erfaring at Gud ser ut til ikke å svare på våre bønner,

samme hvor intense de er,

samme hvor mye smerte og nød bønnene våre stiger opp fra.

Likevel, da denne enken ikke gav seg med å fremme retten sin, fikk hun satt den uhederlige dommeren i bevegelse.

Jesus mente å kontrastere dette dommerbildet med Gud:

Hvis denne dommeren hjalp, hvor mye mer skal ikke Gud hjelpe som elsker oss?

Altså, det kan føles som at Gud ikke hører eller bryr seg, men en dag skal Gud oppfylle alle sine himmelske løfter,

men vil det være noen igjen som fremdeles har tillit til Gud da?

Teksten fra Det gamle testamentet er hentet fra profeten Jeremia som skrev til jødene i det de ble tatt til fange i Babel. Han sier det som det er: ”Det kommer til å ta lang tid før dere kommer tilbake til Jerusalem”. Flere profeter sa at det kom til å ta kort tid, men Jeremia legger ikke godviljen til:

”Sytti år kommer det til å ta.”

Nå var det å ta litt hardt i, ettersom det ikke gikk mer enn 50 år.

Uansett, 50 år er lang tid da gjennomsnittsalderen for menn var 40 år:

”Det kommer til å gå generasjoner, før dere blir reddet.”

Det er på en måte det samme Jesus sier også,

og så lurer han på om bønnen – livslinjen til Gud – fremdeles vil være tilstede når han kommer igjen.     

Jesus lærte jo faktisk disiplene sine å be bønnen som vi i dag kjenner som Herrens bønn eller Fader vår. I den nye oversettelsen fra 2005 heter den Vår Far.

I praksis lurer Jesus derfor på om folk kommer til å leve i etterfølgelse av ham selv, når han kommer igjen:

Lever det fremdeles mennesker som tilber Gud som alle tingenes opphav?

Lever det fremdeles mennesker som utbrer Guds kjærlighet i ord og handling?

Lever det fremdeles mennesker som ønsker å se Guds vilje skje på jorden?

Lever det fremdeles mennesker som setter sin tillit til at Gud forsørger dem?

Lever det fremdeles mennesker som tror at de er tilgitt av Gud og som på samme måte tilgir sine medmennesker?

Lever det fremdeles mennesker som ber Gud om å hjelpe dem fra å inngå i destruktive tanker, holdninger og handlinger, og at Gud redder dem fra det som vil få dem til handle destruktivt?    

Jeg tror Jesus vil finne det, men jeg tror han vil finne mange som er i enkens posisjon.

Jeg tror Jesus vil finne mange som klager heftig på at Gud drøyer med å svare på sine løfter.

Da Johannes skrev at Gud vil svare på bønnene våre, så er det bønner som er i tråd med Guds vilje, altså det som er i tråd med Guds Sønns vilje,

og da er bønnen Vår Far en kjernebønn.

Nå er klagebønner en selvfølgelig del i det kristne bønnelivet.

Klagen er med,

for kristendom er ikke naivitetens religion,

men en tillitsfull religion som handler om en relasjon til et levd liv: Jesus Kristus.

Derfor kan vi leve et liv i tillit til Jesu oppstandelseskraft, og til fortellertekstens håp om Guds overflod[1], med Herrens bønn som grunnrytme:

Troens bønn! 

Bønn:

Vår Far i himmelen!

La ditt navn helliges.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød,

og tilgi oss våre skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen.

---

[1] For utdypende refleksjoner rundt fortellerteksten les blogginnlegg: 3. søndag i åpenbaringstiden: Festens Messias.

---

[i] 1 Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
   

2 «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. 3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ 4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, 5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
   

6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! 7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? 8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

[ii] 10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. 11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
   

12 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. 13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil.

[iii] 13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. 14 Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. 15 Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.

[iv] 1 Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
   

6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
   

11 Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

5. søndag i påsketiden - Det sanne vintre

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 15,1-8[i]

GT-tekst: Hosea 14,5-9[ii]

Brevtekst: Paulus´ brev til Romerne 11,13-20[iii]

Fortellertekst: Andre Samuelsbok 11,2-5.14-17;12,1-10[iv]

Bli i meg.

Jesus kom med noen mystiske ord til sine disipler i dagens prekentekst.

”Bli i meg”, høres litt fremmes ut. Når ellers sier man slik?

Når denne teksten att på til settes sammen med erotikk-profeten Hosea,

så blir det enda mer fremmed.

Hosea beskriver Gud og Israel som to elskende, og da Israel snudde ryggen til Gud, reagerte Gud som en sjalu ektemann.

Gud ville straffe dem,

men Guds sjalusiaktige raseri tar aldri overtaket.

Dagens tekst fra Hosea er hentet fra slutten av boka, og som vi ser:

Gud vil bare overøse sitt folk med kjærlighet.

Vel, Hosea bruker et erotisk språk for å behandle forholdet mellom Gud og hans folk, og vintreet står sentralt i Hosea-teksten.

Det er ikke tilfeldig at Jesus sier om seg selv:

”Jeg er det sanne vintre”.

Utsagnet er for en jøde, en provokasjon på to måter.

For det første er det måten Jesus starter setningen sin: ”Jeg er”.

Som vi har sett i evangeliet etter Johannes så sier Jesus ordene jeg er flere ganger, med etterfølgende bilder.

For to søndager sider leste vi: ”Jeg er den gode gjeteren”.

Da han sa det, satte han sin egen person inn i jødenes metafor om Gud.

Det provoserende med å starte utsagnet med jeg er, er at dette var det navnet Gud presenterte seg selv med, da han kalte Moses til å utfri israelittene fra slavelivet under Farao. 

- JEG ER, har sent deg!

I Det gamle testamentet møter vi bokstavene JHWH, hver gang vi leser  navnet som Moses fikk presentert. I norske bibler er det oversatt med Herren.

Da jeg gikk å lærte og lese bibelhebraisk, fikk vi beskjed om at dette navnet er så hellig for jødene at de ikke uttaler det. Derfor fikk vi beskjed om å lese slik jødene gjør det og heller si adonaj, som betyr Herren er med.

På norsk taler vi ofte om den jødiske og kristne Gud med navnet Jahve. Jehovas vitne har også hentet sitt navn fra disse fire bokstavene JHWH. Men på 1800-tallet, da Jehovas vinter oppstod som en trosretning, visste man ikke hvordan disse bokstavene skulle uttales. Det vet man ikke helt sikkert i dag heller, ettersom jødene ikke brukte vokaler i skriftspråket sitt før 1000 år e. Kr. En ting er i hvert fall sikkert: Det har aldri vært uttalt som Jehova.

Altså starter Jesus med en ordsammensetning som sier mye om hans selvforståelse.

I dagens tekst leser vi Jesus si disse ordene for siste gang, og denne gangen sier han at han er det sanne vintreet. Vintreet var symbolet på israelsfolket, og nå overtar Jesus også deres rolle.

Han sier med andre ord:

Israel er ikke lenger redningen Gud skal vise hvem Gud er gjennom:

”Det er meg: Jesus fra Nasaret!”

Bittelitt provoserende kanskje?

Som jeg har skrevet før, må Johannes alltid tolkes lys av oppstandelsen. Dette ser vi veldig tydelig i denne teksten. Det er et mystisk kjærlighetsspråk å høre ordene ”bli i meg”.

Som den vitenskaplig anlagte person jeg er, så skal jeg ikke putte under en stol at jeg får litt problemer med denne teksten. Men så må også dette leses i lys av oppstandelsen, og det ikke mye observerbart i vår verden hvor døde går rundt og er levende. Jeg kjenner bare til zombier i eventyr, som er en slags horror-versjon av den oppståtte og korsfestede Kristus. Historisk sett har jeg bare hørt om Jesus som har gjort dette. Her strekker ikke vitenskap til lenger.

Det er vel derfor det også det kalles tro.

Men jeg har tillit til dette, fordi Jesu liv er så eksepsjonelt i vår menneskelige historie.

Så hva betyr det da?

Jesus sier at vi skal bli i ham, slik grenene er i treet, og at tegnet på at vi er grener i treet er at vi bærer god frukt

Akkurat, ja…

Det må i hvert fall bety at det ikke er så mye vi får gjort, for sist jeg sjekka så er det ikke så mye grener gjør for å produserer god frukt.

Det avhenger av om treet er frisk.

Treet er Jesus.

Den oppstandne Jesus er vintreets stamme.

Hadde vi lest tekstene før og etter prekenteksten, ville lest at god frukt for Jesus er kjærlighet.

Tegnet på at noen blir i Jesus, er at de er preget av den samme kjærlighet som Jesus var preget av.

Ganske håndfast altså.

Se rundt deg: Hvis du ser noen som krigerske, alltid klar for en krangel, eller superegoister, uten evne til å dele eller å bry seg om andre mennesker,

er de da i dette treet som heter Kristus?

Skal vi ta tekstene på alvor,

må nesten svaret bli nei.

Å bli i Jesus, er å la hele sitt liv bli skyllet over av den kjærlighetens kraft som reiste ham opp fra de døde.

Det er et trossteg,

men resultatene hos de som tror på det skal være temmelig synlige.

Om det er vanskelig å fatte tillit til at Jesus oppsto fra de døde,

skal det i hvert fall være lett å se hvem som har tillit til det.

De/vi som ikke legger vekt på å vise omsorg og tilstedeværelse for våre medmennesker, er heller ikke preget av oppstandelseskaften Jesus overvant døden med.

Jeg håper at du som leser dette, kanskje kan bli overrasket.

Overrasket over at du kanskje er preget av den kjærligheten som overvant døden

– oppstandelseskreftene –

at du faktiske er i Kristus uten at du har tenkt nevneverdig over akkurat det. Jeg håper ingen som leser denne teksten tenker: ”Skitt, jeg er jo en knusktørr gren, uten kjærlighet for mine medmennesker”.

Jesus er klinkeklar:

De som ikke bruker livet sitt på å være i ham, altså utøve fred, kjærlighet og omsorg, kan heller ikke vente å få del i kraften som overvinner døden.

I den tidlige kristendommen som Paulus lever i, er det fremdeles en revolusjon at Guds redning gjennom Jesus gjaldt alle mennesker i hele verden. Paulus er rystet og trist over det faktum at hans eget folk, jødene, ikke har sett at Jesus avslørte hvem Gud egentlig alltid hadde vært. De valgte ikke kjærlighet og betingelseløs tilgivelse, men holdt seg til sin voldelige offerkult.

De valgte en gud som krever offer,

fremfor en Gud som viser betingelseløs kjærlighet.

De valgte en gud som krever adskillelse og forrakt mellom etniske folkeslag,

fremfor en Gud som forsoner alle etniske grupper i broderlig kjærlighet.

Derfor ble de som ikke trodde på Jesus som Guds ansikt kuttet av treet,

mens hedningene ble podet inn i Guds oliventre;

et tre vi dag kaller

kirken.

Bønn:

Herre Jesus, takk for din kirke på jorden! Takk for at vi får høre til i dette verdensvide fellesskap av dine venner! La ditt navn bli æret gjennom dine venner alle steder og til alle tider.[1]

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir

en sann Gud fra evighet til evighet

Amen.

---

[1] Wirgenes, Mari og Paul Erik fra søndag til søndag – Et møte med kirkeårets tekster 1. Rekke (2013:171)

---

[i] 1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. 8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

[ii] 5 Jeg vil helbrede deres frafall,
          

og jeg vil elske dem av hjertet,
          

for min vrede har vendt seg fra dem. 
          
   

6 Jeg vil være som dugg for Israel.
          

Han skal blomstre som en lilje
          

og slå røtter som trærne på Libanon
          
   

7 og bre sine greiner utover.
          

Han skal være fager som oliventreet
          

og dufte som skogen på Libanon. 
          
   

8 Igjen skal de bo i hans skygge,
          

de skal dyrke korn
          

og blomstre som vinstokken.
          

Hans navn skal bli som vinen fra Libanon.
          
   

9 Hva har vel Efraim med gudebilder å gjøre?
          

Det er jeg som svarer ham og ser til ham.
          

Jeg er som en grønn sypress,
          

fra meg skal din frukt komme.

[iii] 13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, 14 i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem. 15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død! 16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også. 17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. 18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. 19 Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!

[iv] 2 En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker. 3 David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.» 4 David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen. 
   

5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.»

14 Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. 15 I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» 16 Joab, som lå og voktet på byen, satte da Uria på et sted hvor han visste det sto tapre krigere. 17 Mennene i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, også hetitten Uria.
   

1 Herren sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig. 2 Den rike hadde småfe og storfe i mengde. 3 Den fattige eide ikke annet enn et eneste lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av brødet hans, drakk av begeret hans og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham. 4 En dag kom det en vandringsmann til den rike. Men han kvidde seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage i stand for gjesten. Han tok lammet som den fattige eide, og laget det til for mannen som var kommet.»
   

5 Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! 6 Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs.» 7 Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. 8 Jeg ga deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus. Og om det var for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. 9 Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. 10 Fra nå av skal sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone.