Prekentekst: Evangeliet etter
Johannes 16,16-22[i]
GT-tekst: Jesaja 54,7-10[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til
filipperne 3,12-14[iii]
Fortellertekst: Andre Samuelsbok
17,3-11.37-50[iv]
Det gamle testamentets historieskildring
av israelsfolket inngår i et mønster:
Gud velger seg ut en mann, Abraham,
for å forme et folk som Gud kan gi seg til kjenne gjennom.
Gud kaller Abraham ut på vandring
til et nytt land.
Abraham starter en vandring som
innebærer tvil, smerte og feiling.
Til slutt kommer han til Kanaan,
landet Gud hadde lovet ham.
Noe av den samme erfaringen må
også hans sønn, Isak og sønnesønn, Jakob gå gjennom.
Jakobs tolv sønner, som utgjør
Israels tolv stammer, inngår i samme mønsteret.
På grunn av hungersnød i sitt eget
land må Jakobs sønner flykte til Egypt. I Egypt ble de etter hvert slaver for
Farao, men Gud redder dem ut gjennom Moses.
Israel starter en vandring i 40
harde år i ørkenen som innbærer tvil, smerte og feiling.
Til slutt kommer de inn til
Kanaan, landet Gud hadde lovet dem.
Etter å ha levd i sitt nye
hjemland (hvor det samme mønsteret også gjentar seg innad i landet jf. fortellertekstens David og Goliat-fortelling), vender de seg bort fra Gud og blir tatt i fangenskap og bortført av assyrerne.
Etter et par avløsende dynastier,
redder Gud dem ut av det babylonske fangenskapet gjennom Perserkongen Kyros.
Jødene starter en vandring med
oppreisning av Jerusalem som innebærer tvil, smerte og feiling.
Til slutt gjenreiser de Jerusalem,
byen Gud hadde lovet dem.
Der stopper den protestantiske
Bibelen,
men ikke den katolske.
I Makkabeerbøkene kan vi lese at
det etter hvert kommer hellenistiske riker og overtar Jerusalem og Judea.
Jødene starter da en heftig
frigjøringskrig, under ledelse av Judas makkabeeren, som fører til kontroll over
Jerusalem og Judea igjen. Israels grenser ble utvidet, noe som sikret jødene
religionsfrihet.
Men atter en gang kommer
romermakten og tar over Israel og
styrer landet gjennom vasallkonger. Dette siste skjer ca. 60 år før Jesus blir
født.
Som vi ser er det et mønster her:
Egypt-Moses-ørken-Kaanan;
Babylon-Kyros-gjenoppbygging-Jerusalem;
Hellenisme-Makkbeeren-krig-Israel;
fangenskap-redningsmann-vandring-løftesland;
fortapt-håp-tvil-frihet;
rettningsløshet-orienteiring-nyorientering-fremme.
Dette mønsteret finner vi igjen i
jødenes og de kristnes bønnebok: Salmenes bok.
Første salme skisserer en
svart-hvit verden: et enkelt løfte om frihet.
Den som gjør det rette går det bra
med, den som gjør det onde går det dårlig med.
Men så enkel er ikke verden.
Dermed består over 70% av salmene
av klager på Gud som ikke handler slik som det tilsynelatende var lovet. Det er
som om den første salmen gir et løfte om frihet, men så kommer ikke denne
friheten.
Første salme gir en orientering,
men så trengs det nyorientering.
Er ikke dette en
allmennmenneskelig erkjennelse?
Vi tror vi vet hvordan ting
fungerer, helt til det kommer nye opplysninger, så må vi nyorientere oss. Det
er smertefullt å se at vi tar feil, men bare gjennom å oppdage at vi tar feil,
kan vi se noe mer riktig.
Å innrømme feil er ikke å tape
ansikt,
det er en dygd!
Etter hvert utviklet det seg et
håp i Israel.
Et håp om at det en gang skulle
komme en redningsmann som skulle overvinne alle fremmede makter og å sikre
Israel politisk og religiøs ro og fred til evig tid.
Et håp om et evig Jerusalem,
et endelig løftesland,
en evig frihet
og å være endelig fremme.
Da Jesus entret banen, var det
makkabeertidens jihad som var idealet.
Med vold og overmakt skulle
redningsmannen komme.
I Jesu siste avskjedstale, noe
timer før han blir tatt til fange, sier han noen gåtefulle ord som disiplene
ikke forsto noe av. Det er en dobbel bunn i Jesu ord, når han taler om at han
skal bli tatt bort fra dem ”… en liten stund”.
For det første henviser han til at
han kom til å bli tatt til fange, men at det etter sorg, smerte og død vil
finnes en oppstandelse.
For det andre bruker han et bilde
på en fødende kvinne, noe som i jødisk sammenheng peker frem mot den evige
friheten.
Jesaja-teksten inngår i historien
der jødene er i det babylonske fangenskap, men ser frem mot både en foreløpig
utfrielse, men den evige utfrielsen klinger med.
Den tidlige kirken så seg den gang,
som den også gjør nå, som en forlengelse av jødenes fortellingsmønster. Det
egentlige fangenskapet blir ikke sett på som politisk undertrykkelse eller tap
av geografisk land, men som destruktive mønstre i våre medmenneskelige
relasjoner.
Derfor er Jesus en skuffelse for
jødene.
Han kom ikke for å redde en
spesifikk etnisk gruppe fra undertrykkelse eller for å sikre dem et geografisk
landområde.
Jesus kom for å redde hele verden
fra å undertrykke hverandre. Han kom for å ta de undertryktes plass og for
assosiere seg med alle uskyldige offer.
Bare slik kunne han avsløre
ondskapen i verden.
Jesus er altså redningsmannen som
kom og dro til himmelen igjen. Men han lovet at etter en smertefull tid skulle
han komme tilbake.
Det betyr at tiden mellom at Jesus
forlot den synlige verden for så å komme igjen på den siste dag, er nå.
Dette er kirkens tid.
Tiden for ørkenvandring,
tvil, smerte og feiling.
Men det er noe mer.
Det er tiden for håp og tillit til
den evige friheten: om himmelen.
Vi lever i en ambivalent tid.
Det er som om vi i Jesu
oppstandelse fikk se vårt nye og evige land,
der døden er overvunnet,
men vi er ikke helt fremme.
Vi opplever fremdeles død, sorg,
ulykkelighet og destruktive tanker, handlinger og holdninger.
Det så fint ut med Jesu
oppstandelse og greier,
men nå har det gått 2000 år.
”Om en liten stund” du liksom!
Tvilen kan dirre som en klump i
halsen…
Men Jesus døde jo en gang, til
sorg og følelse av dypeste tap hos vennene hans,
men mot alle odds blir han reist
opp som en levende død!
Jeg kan som en del av kirkens
2000-årige lange ørkenvandring, kjenne på en krypende tvil,
men like krypende kan jeg samtidig
kjenne på håpet og gleden:
Det kan skje igjen!
Jesus kan komme tilbake
å gjenskape og forme våre døde
kropper til liv,
ja, kropper som for de fleste for
lengst har spredt seg over jorden som støv.
I likhet med Paulus har jeg en
opplevelse av Jesu liv, død og oppstandelse som altomfattende viktig for oss
mennesker, men at jeg skulle være fullkommen eller ha erfart hva dette betyr i
sin helhet, kan jeg definitivt avvise.
Men jeg lengter etter en dag da
gleden, friheten og kjærligheten overvinner alt;
jeg lengter etter en himmel.
Bønn: Kjære Gud, du kjenner vår
lengsel. Du vet hva som er tungt å leve med. Du vet hva som gleder. Takk for at
du vet hva vi trenger. Gi oss tålmodighet og styrke til å leve i håpet om din
omsorg.[1]
Hjelp oss å være gode mot hverandre og å støtte hverandre i tider med tvil og
angst. Gi oss mot til å stå sammen med våre venner når de sliter, og hjelp oss
å ta imot nærhet og hjelp av våre venner og familie når vi selv sliter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen.
[1]
Wirgenes, Mari og Paul Erik fra søndag til søndag – Et møte med kirkeårets tekster
1. Rekke (2013:166)
[i] 16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om
en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da
sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten
stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’
og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten
stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus
visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en
liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se
meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier
dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men
sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når
en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når
barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er
kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men
jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta
gleden fra dere.
men i min store
barmhjertighet
tar jeg deg
tilbake.
8 Mens harmen
flommet,
skjulte jeg
ansiktet for deg et
øyeblikk,
men med evig
godhet vil jeg forbarme meg over
deg,
sier Herren, som
løser deg
ut.
9 For meg er dette som
Noah-flommen.
Slik jeg sverget
at Noah-flommen
aldri mer skulle
komme over jorden,
slik sverger jeg
nå at jeg aldri
mer
skal bli harm på
deg og true
deg.
10 For om fjellene viker og
haugene vakler,
skal min godhet
aldri vike fra
deg,
min fredspakt
skal ikke vakle,
sier Herren, som
viser deg barmhjertighet.
[iii] 12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt
er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er
grepet av Kristus Jesus. 13 Mine søsken, jeg tror ikke om
meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som
ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, 14 og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som
Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.
[iv] 3 Filisterne sto oppstilt i den ene fjellskråningen og
israelittene i den andre. Bare dalen var mellom dem.
4 Da trådte det fram fra
filisternes rekker en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra
Gat. Han var seks alen og et fingerspenn høy. 5 På
hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse.
Den veide fem tusen sjekel. 6 På leggene hadde han
bronseskinner, og på ryggen bar han en sabel av bronse. 7 Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og
spydspissen var av jern og veide seks hundre sjekel. Skjoldbæreren gikk foran
ham. 8 Goliat stilte seg opp og ropte
til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og gjør dere klar til kamp? Er ikke jeg
en filister og dere Sauls tjenere? Velg ut en mann og send ham ned til meg! 9 Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi
være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere
være våre slaver og tjene oss.» 10 Og
filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånt Israels hær. Send hit en mann, så
skal vi kjempe med hverandre.» 11 Da
Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, ble de svært redde og mistet
motet.
37 Og David la til: « Herren, som
har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne
filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» 38 Saul lot David få sine egne klær, satte en
bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. 39 David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å
gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med
dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av
seg, 40 og i stedet tok han staven sin
i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i
gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk
han fram mot filisteren.
41 Imens kom filisteren nærmere og
nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. 42 Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David,
fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og
vakker å se til. 43 «Tror du jeg er en hund, siden
du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet
David ved sine guder. 44 «Kom hit til meg», sa han, «så
skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» 45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og
sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er
Gud for Israels hær, han som du har hånt. 46 I
dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av
deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene
under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at
Israel har en Gud. 47 Og alt dette folket som er
samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er
Herren som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.»
48 Da filisteren begynte å bevege
seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. 49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein.
Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i
pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. 50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein.
Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar