3. søndag i påsketiden - Den gode gjeteren

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 10,11-18[i]

GT-tekst: Esekiel 34,11-16[ii]

Brevtekst: Første Peters brev 2,20-25[iii]

Fortellertekst: Første Samuelsbok 15,34-16,13[iv]

Støvet har lagt seg og folket har gjort opp meningene sine.

Også de religiøse lederne hadde nå bestemt seg for hva de ville gjøre med Jesus.

Denne mannen må dø.

Fortellingen i dag befinner seg mellom de to siste tegnene Johannes skriver om.

Jesus hadde akkurat helbredet en blind.

De som hadde begynt å tro at Jesus var sendt av Gud, ble sterkere i sin tro.

Mens de religiøse lederne hadde bestemt seg for at Jesus måtte være en mann som leflet med onde makter.

Som jeg poengterte på påskedagen er evangeliet etter Johannes et fortelling som trekker frem de gåtefulle ordene fra Jesus, som bare blir klare når vi vet at Jesus kom til å bli reist opp fra døden.

Så da Jesus sa jeg er den gode gjeteren, og gjeteren gir sitt liv for sauene,

ja, da er det en brådyp klangbunn i denne selvbetegnelsen.

Jesus gav sitt liv frivilling, slik at verden kunne se en ny type levemåte.

En levemåte som er antivoldelig;

en levemåte som ikke handler om å vise muskler;

en levemåte som viser kjærlighet og tilgivelse ovenfor overgriperen.

Voldsspiralen tar aldri slutt så lenge hevn er svaret på urettferdighet.

Voldsspiralen tar aldri slutt så lenge offeret ikke klarer å finne verdighet igjen.

Den eneste som kan hindre at volden opprettholdes i verden, er at offeret klarer å tilgi og å finne ny verdighet uten hevn.

Tilgivelse er enden på volden.

Derfor gav Jesus sitt liv frivillig.

Han ønsket å markere det endelige punktum for volden.

Vel, dette er jo flott.

Et fint forbilde.

Ja, et fint forbilde er det, men hvis det var sant at Jesus var Gud, og hvis det er sant at han ble levende enda til at han bar døden i sin kropp,

da er det mer en fin forbilledlig fortelling.

Da handler det om at Gud vil føre sine sauer gjennom døden til et liv i de evige grønne enger.

Da er det sant som Peter skriver at våre destruktive gjerninger, synden, ikke lenger fører til en endelig død, men fører til tilgivelse som bærer oss gjennom døden:

For ved hans torturerte og korsfetede kropp har vi fått se at en død kan overvinne døden.

Og når vi tar med i betraktingen at det var Gud selv, da vet vi at døden er levende i Gud.

Da har det fått kosmologiske følger, som gir håp til alle som lengter etter ren godhet og selvutgivende kjærlighet.

Det var så uendelig provoserende og blasfemisk å høre på for jødenes ledere:

”Jeg er den gode gjeteren, liksom!

Hvem er det han tror han er?”

Fra profeten Esekiel og flere av de kjente salmene som ble sunget i gudstjenestene, visste de at den gode gjeteren var bilde på Gud.

”Nå sier han ikke bare at han er sendt av Gud, han sier han er Gud!

Denne mannen er farlig!”

Kroneksempelet på gjeteren i jødenes historie, var kong David som faktisk startet sin karriere som gjeter. Han var så trofast i sin gjeterjobb at han ble funnet verdig å styre hele israelsfolket.

Peter, som vi leste om forrige søndag, fikk tilgivelse av Jesus som han hadde sviktet.

Jesus gjorde ingenting vond tilbake.

Sviktet og hånet stoppet med offeret: Jesus Kristus.

Denne hendelsen brennmerket seg i Peters liv, så heftig at han ikke ble særlig imponert over folk som utholdt staff for det gale de gjort. De fikk jo bare igjen for den urettferdigheten de selv hadde utført.

Men de som hadde opplevd å bli sveket, selv om de hadde gjort det rette, men likevel ikke tok igjen,

se, de ble han imponert over.

Hvorfor?

Jo, fordi Peters beste venn måtte lide, blant annet, fordi han selv, Peter, svek Jesus,

og i stedet for å forsvare ham, løy og sa han ikke kjente ham.

Dette eksempelet burte vi strekke oss etter.

Og Peter sender utfordringen videre:

”La volden, sviket, hevnen og urettferdigheten stoppe med deg!

Våg å lide, selv om du er uskyldig!

Våg å tilgi, selv om overgriperen ikke fortjener det!

La kjærligheten begynne med deg!”

For bare slik kan kjærligheten seire i denne verden.

Bønn:

Kjære Gud, ta deg av alle overgrepsofre som rives i sunt av hevntanker og bitterhet! Ta deg av alle ofre som er knust og full av mismot og mindreverdighetskomplekser! La ditt liv få skinne, så sterkt at en ny verdighet blir mulig å ta del i, uten hevn eller gjengjeldelse.  

    

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen 

---

[i] 11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
   

17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

[ii] 11 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. 12 Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. 13 Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land. Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet. 14 På gode beitemarker skal jeg gjete dem, de skal ha engene sine på Israels høye fjell. Der skal de hvile i frodige enger. De skal gå på saftige beiter på fjellene i Israel. 15 Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. 16 Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.

[iii] 20 Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. 21 Det var jo dette dere ble kalt til.
          

For Kristus led for dere
          

og etterlot dere et eksempel,
          

for at dere skulle følge i hans spor. 
          
   

22  Han gjorde ingen synd,
          

og det fantes ikke svik i hans munn. 
          
   

23 Han svarte ikke med hån når han ble hånt,
          

han truet ikke når han led,
          

men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig. 
          
   

24 På sin egen kropp bar han
          

våre synder opp på treet,
          

så vi skulle dø bort fra syndene
          

og leve for rettferdigheten.
          

Ved hans sår ble dere helbredet. 
          
   

25  Dere var lik sauer som hadde gått seg vill,
          

men nå har dere vendt om til ham
          

som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.

[iv] 34 Deretter gikk Samuel til Rama, og Saul dro hjem til Sauls Gibea. 35 Til sin dødsdag så Samuel aldri Saul igjen, for han sørget over Saul.
        

Men Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.

1 Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul? Jeg har forkastet ham som konge over Israel. Fyll hornet ditt med olje og gå! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til konge.» 2 Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. 3 Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.»
   

4 Samuel gjorde som Herren hadde sagt. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste skjelvende imot ham og spurte: «Kommer du i fredelig ærend?» 5 Han svarte: «Ja, jeg har kommet for å ofre til Herren. Gjør dere rene og hellige og kom med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans og innbød dem til ofringen. 
   

6 Da de så kom og han fikk se Eliab, sa han til seg selv: «Her foran Herren står nå hans salvede.» 7 Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.» 8 Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» 9 Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» 10 Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: « Herren har ikke utvalgt noen av disse.»
   

11 Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» 12 Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» 13 Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama.