Prekentekst: Evangeliet etter Johannes
15,1-8[i]
GT-tekst: Hosea 14,5-9[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til
Romerne 11,13-20[iii]
Fortellertekst: Andre Samuelsbok 11,2-5.14-17;12,1-10[iv]
Bli i meg.
Jesus kom med noen mystiske ord
til sine disipler i dagens prekentekst.
”Bli i meg”, høres litt fremmes
ut. Når ellers sier man slik?
Når denne teksten att på til
settes sammen med erotikk-profeten Hosea,
så blir det enda mer fremmed.
Hosea beskriver Gud og Israel som
to elskende, og da Israel snudde ryggen til Gud, reagerte Gud som en sjalu
ektemann.
Gud ville straffe dem,
men Guds sjalusiaktige raseri tar
aldri overtaket.
Dagens tekst fra Hosea er hentet
fra slutten av boka, og som vi ser:
Gud vil bare overøse sitt folk med
kjærlighet.
Vel, Hosea bruker et erotisk språk
for å behandle forholdet mellom Gud og hans folk, og vintreet står sentralt i
Hosea-teksten.
Det er ikke tilfeldig at Jesus
sier om seg selv:
”Jeg er det sanne vintre”.
Utsagnet er for en jøde, en
provokasjon på to måter.
For det første er det måten Jesus
starter setningen sin: ”Jeg er”.
Som vi har sett i evangeliet etter
Johannes så sier Jesus ordene jeg er
flere ganger, med etterfølgende bilder.
For to søndager sider leste vi:
”Jeg er den gode gjeteren”.
Da han sa det, satte han sin egen
person inn i jødenes metafor om Gud.
Det provoserende med å starte utsagnet med jeg er, er at dette var det navnet Gud presenterte seg selv med, da han kalte Moses
til å utfri israelittene fra slavelivet under Farao.
- JEG ER, har sent deg!
I Det gamle testamentet møter vi
bokstavene JHWH, hver gang vi leser navnet som Moses fikk presentert. I
norske bibler er det oversatt med Herren.
Da jeg gikk å lærte og lese bibelhebraisk, fikk vi beskjed om
at dette navnet er så hellig for jødene at de ikke uttaler det. Derfor fikk vi
beskjed om å lese slik jødene gjør det og heller si adonaj, som betyr Herren er
med.
På norsk taler vi ofte om den
jødiske og kristne Gud med navnet Jahve. Jehovas vitne har også hentet sitt
navn fra disse fire bokstavene JHWH. Men på 1800-tallet, da Jehovas vinter oppstod som en trosretning, visste man ikke hvordan disse bokstavene skulle
uttales. Det vet man ikke helt sikkert i dag heller, ettersom jødene ikke
brukte vokaler i skriftspråket sitt før 1000 år e. Kr. En ting er i hvert fall
sikkert: Det har aldri vært uttalt som Jehova.
Altså starter Jesus med en
ordsammensetning som sier mye om hans selvforståelse.
I dagens tekst leser vi Jesus si
disse ordene for siste gang, og denne gangen sier han at han er det sanne
vintreet. Vintreet var symbolet på israelsfolket, og nå overtar Jesus også
deres rolle.
Han sier med andre ord:
Israel er ikke lenger redningen
Gud skal vise hvem Gud er gjennom:
”Det er meg: Jesus fra Nasaret!”
Bittelitt provoserende kanskje?
Som jeg har skrevet før, må
Johannes alltid tolkes lys av oppstandelsen. Dette ser vi veldig tydelig i
denne teksten. Det er et mystisk kjærlighetsspråk å høre ordene ”bli i meg”.
Som den vitenskaplig anlagte
person jeg er, så skal jeg ikke putte under en stol at jeg får litt problemer
med denne teksten. Men så må også dette leses i lys av oppstandelsen, og det
ikke mye observerbart i vår verden hvor døde går rundt og er levende. Jeg
kjenner bare til zombier i eventyr, som er en slags horror-versjon av den
oppståtte og korsfestede Kristus. Historisk sett har jeg bare hørt om Jesus som
har gjort dette. Her strekker ikke vitenskap til lenger.
Det er vel derfor det også det
kalles tro.
Men jeg har tillit til dette,
fordi Jesu liv er så eksepsjonelt i vår menneskelige historie.
Så hva betyr det da?
Jesus sier at vi skal bli i ham,
slik grenene er i treet, og at tegnet på at vi er grener i treet er at vi bærer
god frukt
Akkurat, ja…
Det må i hvert fall bety at det
ikke er så mye vi får gjort, for sist jeg sjekka så er det ikke så mye grener
gjør for å produserer god frukt.
Det avhenger av om treet er frisk.
Treet er Jesus.
Den oppstandne Jesus er vintreets
stamme.
Hadde vi lest tekstene før og
etter prekenteksten, ville lest at god frukt for Jesus er kjærlighet.
Tegnet på at noen blir i Jesus, er
at de er preget av den samme kjærlighet som Jesus var preget av.
Ganske håndfast altså.
Se rundt deg: Hvis du ser noen som
krigerske, alltid klar for en krangel, eller superegoister, uten evne til å
dele eller å bry seg om andre mennesker,
er de da i dette treet som heter
Kristus?
Skal vi ta tekstene på alvor,
må nesten svaret bli nei.
Å bli i Jesus, er å la hele sitt
liv bli skyllet over av den kjærlighetens kraft som reiste ham opp fra de døde.
Det er et trossteg,
men resultatene hos de som tror på det skal være temmelig
synlige.
Om det er vanskelig å fatte tillit til at Jesus oppsto fra de døde,
skal det i hvert fall være lett å
se hvem som har tillit til det.
De/vi som ikke legger vekt på å
vise omsorg og tilstedeværelse for våre medmennesker, er heller ikke preget av
oppstandelseskaften Jesus overvant døden med.
Jeg håper at du som leser dette,
kanskje kan bli overrasket.
Overrasket over at du kanskje er
preget av den kjærligheten som overvant døden
– oppstandelseskreftene –
at du faktiske er i Kristus uten
at du har tenkt nevneverdig over akkurat det. Jeg håper ingen som leser denne
teksten tenker: ”Skitt, jeg er jo en knusktørr gren, uten kjærlighet for mine
medmennesker”.
Jesus er klinkeklar:
De som ikke bruker livet sitt på å
være i ham, altså utøve fred, kjærlighet og omsorg, kan heller ikke vente å få
del i kraften som overvinner døden.
I den tidlige kristendommen som
Paulus lever i, er det fremdeles en revolusjon at Guds redning gjennom Jesus
gjaldt alle mennesker i hele verden. Paulus er rystet og trist over det faktum
at hans eget folk, jødene, ikke har sett at Jesus avslørte hvem Gud egentlig
alltid hadde vært. De valgte ikke kjærlighet og betingelseløs tilgivelse, men
holdt seg til sin voldelige offerkult.
De valgte en gud som krever offer,
fremfor en Gud som viser
betingelseløs kjærlighet.
De valgte en gud som krever
adskillelse og forrakt mellom etniske folkeslag,
fremfor en Gud som forsoner alle
etniske grupper i broderlig kjærlighet.
Derfor ble de som ikke trodde på
Jesus som Guds ansikt kuttet av treet,
mens hedningene ble podet inn i
Guds oliventre;
et tre vi dag kaller
kirken.
Bønn:
Herre Jesus, takk for din kirke på
jorden! Takk for at vi får høre til i dette verdensvide fellesskap av dine
venner! La ditt navn bli æret gjennom dine venner alle steder og til alle
tider.[1]
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd
som var og er og blir
en sann Gud fra evighet til
evighet
Amen.
[1] Wirgenes,
Mari og Paul Erik fra søndag til søndag – Et møte med kirkeårets tekster 1.
Rekke (2013:171)
[i] 1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han
bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt
til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere.
Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på
vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i
meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en
grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de
brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine
ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. 8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye
frukt og blir mine disipler.
og jeg vil elske
dem av hjertet,
for min vrede
har vendt seg fra dem.
6 Jeg vil være som dugg for
Israel.
Han skal
blomstre som en
lilje
og slå røtter
som trærne på
Libanon
7 og bre sine greiner
utover.
Han skal være
fager som
oliventreet
og dufte som
skogen på Libanon.
8 Igjen skal de bo i hans
skygge,
de skal dyrke
korn
og blomstre som
vinstokken.
Hans navn skal
bli som vinen fra
Libanon.
9 Hva har vel Efraim med
gudebilder å
gjøre?
Det er jeg som
svarer ham og ser til
ham.
Jeg er som en
grønn sypress,
fra meg skal din
frukt komme.
[iii] 13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene.
Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, 14 i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse
og frelse noen av dem. 15 Er det blitt til forsoning for
verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo,
liv av død! 16 Er det første brødet hellig, er
hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også. 17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en
vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten
sammen med dem. 18 Men innbill deg ikke at du er
bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men
roten som bærer deg. 19 Kanskje du vil si: «Greinene
ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de
ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke
overmodig, men frykt Gud!
[iv] 2 En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og
gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet.
Kvinnen var svært vakker. 3 David sendte bud og forhørte
seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og
kona til hetitten Uria.» 4 David sendte bud etter henne.
Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun
hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.
5 Men kvinnen var blitt med barn.
Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.»
14 Neste morgen skrev David et
brev til Joab og sendte det med Uria. 15 I
brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så
tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» 16 Joab, som lå og voktet på byen, satte da Uria på et
sted hvor han visste det sto tapre krigere. 17 Mennene
i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt,
også hetitten Uria.
1 Herren sendte Natan til David.
Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og
den andre fattig. 2 Den rike hadde småfe og storfe
i mengde. 3 Den fattige eide ikke annet enn
et eneste lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til
sammen med barna hans. Det spiste av brødet hans, drakk av begeret hans og lå i
fanget hans. Det var som en datter for ham. 4 En
dag kom det en vandringsmann til den rike. Men han kvidde seg for å ta noe av
sitt eget småfe eller storfe for å lage i stand for gjesten. Han tok lammet som
den fattige eide, og laget det til for mannen som var
kommet.»
5 Da ble David brennende harm på
mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette,
fortjener å dø! 6 Og han skal betale firedobbelt
for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs.» 7 Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier
Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra
Sauls hånd. 8 Jeg ga deg din herres hus og
hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus. Og om det var
for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. 9 Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det
som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot
ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. 10 Fra nå av skal sverdet aldri vike fra ditt hus,
siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar