Prekentekst: Evangeliet etter Lukas
18,1-8[i]
GT-tekst: Jeremia 29,10-14[ii]
Brevtekst: Første Johannes brev
5,13-15[iii]
” Men når
Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”
6. søndag i påsketiden og de tre
påfølgende dagene, før Kristi himmelfartsdag, har fra 400-tallet av vært viet
til fokus på bønnen.
Denne søndagen ble kalt Rogate som betyr å be, og de tre påfølgende dagene ble kalt rogasjonsdagene.
Med bønn taler ikke Jesus
nødvendigvis om den avsatte bønnen der du sier en hel haug med ord.
Han taler om en livsholdning av å
være seg bevisst å stå i et forhold til Gud.
Dette kommer tydeligere frem hvis
vi ser hvilken sammenheng Jesus sier ordene fra prekenteksten.
Det siste verset i prekenteksten
er avslutningen på Jesu tale om hva som kommer til skje når han kommer tilbake
på den ytterste dag. I det foregående kapittelet gir Jesus til kjenne at det
kommer til å ta lang tid før Menneskesønnen, altså ham selv, kommer igjen.
Dermed er denne søndagen også en
fortsettelse og en fordypning på tekstenes tema fra den fjerde søndagen i påsketiden, som jeg kalte Ørkenvandring.
Som jeg skrev i overnevnte
blogginnlegg kan den lange ørkenvandringen, kirkens 2000-årige ventetid på
Jesus tilbakekomst, føre til en snikende tvil:
Er alt bare bullshit?
Det later til at Jesus er klar
over at denne eksistensielle tvilen ville være reel, ettersom han spurte:
”… når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på
jorden?”.
Metaforen Jesus bruker om Gud som en
uhederlig dommer som ikke svarer på enkens bønn om hjelp, er nok ikke
tilfeldig.
Det er en allmennkristen erfaring at
Gud ser ut til ikke å svare på våre bønner,
samme hvor intense de er,
samme hvor mye smerte og nød bønnene
våre stiger opp fra.
Likevel, da denne enken ikke gav seg
med å fremme retten sin, fikk hun satt den uhederlige dommeren i bevegelse.
Jesus mente å kontrastere dette
dommerbildet med Gud:
Hvis denne dommeren hjalp, hvor mye
mer skal ikke Gud hjelpe som elsker oss?
Altså, det kan føles som at Gud ikke
hører eller bryr seg, men en dag skal Gud oppfylle alle sine himmelske løfter,
men vil det være noen igjen som
fremdeles har tillit til Gud da?
Teksten fra Det gamle testamentet er
hentet fra profeten Jeremia som skrev til jødene i det de ble tatt til fange i
Babel. Han sier det som det er: ”Det kommer til å ta lang tid før dere kommer
tilbake til Jerusalem”. Flere profeter sa at det kom til å ta kort tid, men Jeremia
legger ikke godviljen til:
”Sytti år kommer det til å ta.”
Nå var det å ta litt hardt i,
ettersom det ikke gikk mer enn 50 år.
Uansett, 50 år er lang tid da gjennomsnittsalderen
for menn var 40 år:
”Det kommer til å gå generasjoner,
før dere blir reddet.”
Det er på en måte det samme Jesus
sier også,
og så lurer han på om bønnen –
livslinjen til Gud – fremdeles vil være tilstede når han kommer igjen.
Jesus lærte jo faktisk disiplene
sine å be bønnen som vi i dag kjenner som Herrens
bønn eller Fader vår. I den nye
oversettelsen fra 2005 heter den Vår Far.
I praksis lurer Jesus derfor på om
folk kommer til å leve i etterfølgelse av ham selv, når han kommer igjen:
Lever det fremdeles mennesker som
tilber Gud som alle tingenes opphav?
Lever det fremdeles mennesker som
utbrer Guds kjærlighet i ord og handling?
Lever det fremdeles mennesker som
ønsker å se Guds vilje skje på jorden?
Lever det fremdeles mennesker som
setter sin tillit til at Gud forsørger dem?
Lever det fremdeles mennesker som
tror at de er tilgitt av Gud og som på samme måte tilgir sine medmennesker?
Lever det fremdeles mennesker som
ber Gud om å hjelpe dem fra å inngå i destruktive tanker, holdninger og
handlinger, og at Gud redder dem fra det som vil få dem til handle
destruktivt?
Jeg tror Jesus vil finne det, men
jeg tror han vil finne mange som er i enkens posisjon.
Jeg tror Jesus vil finne mange som
klager heftig på at Gud drøyer med å svare på sine løfter.
Da Johannes skrev at Gud vil svare
på bønnene våre, så er det bønner som er i tråd med Guds vilje, altså det som
er i tråd med Guds Sønns vilje,
og da er bønnen Vår Far en kjernebønn.
Nå er klagebønner en selvfølgelig
del i det kristne bønnelivet.
Klagen er med,
for kristendom er ikke naivitetens
religion,
men en tillitsfull religion som
handler om en relasjon til et levd liv: Jesus Kristus.
Derfor kan vi leve et liv i tillit
til Jesu oppstandelseskraft, og til fortellertekstens håp om Guds overflod[1],
med Herrens bønn som grunnrytme:
Troens bønn!
Bønn:
Vår Far i himmelen!
La ditt navn helliges.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden slik
som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss våre skyld, slik også
vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og
æren i evighet.
Amen.
[1] For utdypende refleksjoner rundt
fortellerteksten les blogginnlegg: 3.
søndag i åpenbaringstiden: Festens
Messias.
2 «I en by var det en dommer som
ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. 3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til
ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ 4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg
selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, 5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden
hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på
meg.’»
6 Og Herren sa: «Hør hva denne
uhederlige dommeren sier! 7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine
utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å
hjelpe dem? 8 Jeg sier dere: Han skal sørge
for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da
finne troen på jorden?»
[ii] 10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal
jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere
tilbake til dette stedet. 11 For jeg vet hvilke tanker jeg
har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere
fremtid og håp.
12 Når dere kaller på meg og
kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. 13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere
søker meg av et helt hjerte, 14 lar
jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle
dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier
Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i
eksil.
[iii] 13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite
at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. 14 Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han
hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. 15 Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så
vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.
[iv] 1 Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i
Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans
var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor
til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne,
hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til
dere, skal dere gjøre.»
6 Det sto seks vannkar av stein
der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller
tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa
Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs
nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til
vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp
vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen,
og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den
gode vinen til nå.»
11 Dette var det første tegnet
Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og
disiplene hans trodde på ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar