.jpg)
Prekentekst:
Evangeliet etter Johannes 17,1-5[i]
GT-tekst: Første
Samuelsbok 2,1-9[ii]
Brevtekst: Paulus´
brev til Efeserne 1,17-23[iii]
Den tidligere barnløse kvinnen -
Hannah – ber, Paulus den tidligere forfølgeren av de kristne ber, og Jesus
Kristus, Guds egen sønn, ber. I våre
tre bibeltekster hører vi tre bønner; tre bønner som er bedt til Israels Gud.
Disse bønnene sier oss noe om Gud, og det de sier er voldsomt. Bønnene er
preget av store, evige og tidløse ord og begreper: åndskrefter, visdom og åpenbaring,
kraft, håp, sterk, dødsriket, rikdom, før verden ble til, klippe, mektig,
styrke, hellig og makt til å gi liv: Evig liv!
Ordene som møter oss får tanken til å
kollapse. Gud blir så stor at det blir umulig for våre menneskelige evner å
fatte bredden og lengden av hvem Gud er; og det er akkurat det som gjør at Gud
er Gud, og ikke vi.
*
Jesu siste dager
Disiplene hadde møtt Jesus en del
ganger etter at han hadde stått opp fra de døde. Først var det ingen som trodde
på kvinnene som sa at Jesus var stått opp fra de døde, enda til at de hadde
sett han lyse opp sammen med Moses og Elias en tid tilbake, men Johannes hadde
tittet inn i den tomme graven og trodd. Tanken var helt svimlende. Jesus
straffet ikke Peter for hans store svik, men gav ham kjærlighet og nåde. Peter
hadde på nytt fått si: ”Herre du vet alt, du vet at jeg glad i deg”. Men Tomas
nektet, han kunne da ikke tro på noe han ikke kunne se, men Jesus møtte ham og
lot ham kjenne på sårene i kroppen.
Det var gått førti dager siden Jesus
sto opp fra de døde og disiplene hadde fått beskjed om å møte ham på Oljeberget
i Jerusalem. Noen av dem var fremdeles i villrede over hva de siste dagene
betydde. Noen tvilte ennå. Da de
sto på Oljeberget i Israel, lyser Jesus velsignelsen og gir dem en befaling om å
gå ut i all verden å forkynne, døpe mennesker i Faderens, Sønnens og Den
hellige ånds navn og lære dem alt han hadde befalt.
Da, plutselig, ble han rykket opp i
skyen. Han stiger, stiger og stiger opp mot skyene, helt til han er utenfor
rekkevidde. Disiplene står forfjamset og med tomme blikk vendt mot den Jesus
som de trodde de kjente så godt. Plutselig ble han borte. Det var ikke bare
Jesus som forsvant der opp i skyen, det var hele bildet av hvem Jesus var som
forsvant. Hva skjedde nå!? Hvem er han nå? Kjente vi ham egentlig?
Det er denne følelsen som kan treffe
oss i møte med dagens tre bønner. Hvem er denne allmektige skaper av himmel og
jord? Hva har denne overopphøyde Gud å bety for mine hverdagslige sysler? Hva
betyr vel lille meg i Guds store univers? Kan jeg kjenne ham?
Men Jesus sier jo at det evige liv er
å kjenne Gud. Hvordan kan vi da få del i det som Jesus kaller det evige liv,
hvis Guds storhet unnslipper et hvert menneskelig forsøk på å forstå ham?
*
Hannahs historie
Tidlig i Israels historie hører vi om
en mann som hadde to koner. Han elsket den ene kona, Hannah, mer enn den andre,
men Hannah følte seg tilsidesatt og liten: Hun kunne nemlig ikke få barn. Hennes
medkone hånte henne og minnet henne ofte på hvor dårlig kone hun var som ikke
kunne gi deres mann barn. Hannah rødmet og kjente på skam. I en nesten desperasjonslignende
bønn lover hun Gud at hvis han gir henne en sønn, så skal hun gi bort gutten
til Gud, ved at han skulle tjene i tempelet. Det var noe uegoistisk over denne
bønnen: Hun hadde ikke tenkt å holde sønnen for seg selv, men hun var villig
til å gi ham tilbake til Gud.
Hun får bønnesvar og takkebønnen har
vi hørt; den løfter opp Gud på en slik måte at det sprenger rammene for det som
tilsvarer bønnesvaret. Gud er alle tingenes opphav og alle tings garantisk på
liv og død. Gud viser sin storhet i at han tar det som er svakt og ynkelig og
gir det kraft og ære. Hannah hadde tapt ære, men Gud gir henne en sønn, Samuel,
som ble både prest, profet og dommer; en funksjon ingen før eller siden har stått
i, i Israels historie.
*
Paulus historie
Paulus skriver sin bønn 1000 år etter
Hannah. Paulus selv hadde vært rasende på disse jødene som påsto at Jesus
liksom skulle tilbes på samme måte som Gud selv. Dette var blasfemi av verste
sort! Han hadde en brennende iver for Gud og han tok på seg jobben med å
infiltrere de kristne miljøer, avsløre dem og henrette dem. Paulus hadde blod på
hendene...
Da han hadde vært i forfølgelsens ærend
i Syria, flommet Jesus plutselig opp som sola rett foran ham og sa: ”Hvorfor
forfølger du meg?”
Paulus forsto at han hadde forfulgt
de som kjente hans Gud. Denne innsikten knuste ham, og han mistet synet sitt, men
han kunne ikke gå under fortvilelse, ettersom han hadde fått et kall til å
forkynne at Jesus hadde kommet for å vise verden hvem Gud virkelig er.
Paulus ble like ivrig etter å
forkynne Jesus liv, som han hadde vært til å forfølge Jesu etterfølgere.
Likevel, helt til gammel alder kjente han på skam; skam over å ha forfulgt og
drept de som kjente hans Gud.
Paulus bønn
I Paulus´ bønn ser vi at det er Jesu
liv som avmaskerte hvem Gud er og at det er Jesus som viser Guds storhet og
makt. Ikke nok med det, men Jesu død og oppstandelse markerer at Jesus gav et håp
om det evige liv og at det evige livet er gitt til kirken, som er en forlengelsen
av Jesu liv på jorden.
Også Jesu mor ber en bønn til Gud som
er svært lik den bønn som Hannah ba, da Jesus bare var et foster i hennes mage.
Jesu mor, Marias bønn, er en gjentakelse av Hannahs bønn som viser at det er nært
slektskap mellom med det barnet Maria bar i sin mage og den Gud som Hannah ba
til.
Derfor: Hvis det å kjenne Gud og den
storhet og hellighet som Hannah uttrykker, er finne ved å se på Jesu liv, må vi
vende vårt blikk mot Jesus.
*
Jesu bønn
Det er skjærtorsdag, det er blitt mørkt,
disiplene og Jesus har spist seg gode og mette, men det råder en melankolsk og
litt rådløs stemning i rommet. Jesus hadde sagt at dette var det siste måltid
han skulle spise med dem og at de alle kom til å forlate ham på det siste. Hva
det betydde, vet vi i dag. Det var bare få timer igjen til Jesus skulle bli dømt
til døden, torturert og hengt på et kors. Jesus visste at hans time var kommet,
og rettet sine øyne mot himmelen og ber i disiplenes påhør:
”Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen
kan herliggjøre deg. 2 For du har gitt ham makt over alle mennesker,
for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og
dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har
sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte
den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten
som jeg hadde hos deg før verden ble til.”
Ved denne tiden hadde Jesus gjort ferdig
det han var kommet for å gjøre. Hans liv, ord og gjerninger hadde ved denne
tiden vist verden hvem Gud er, og det neste som kom til å skje, ville skje som
en nødvendighet. Den ubegrensede godhet og nåde som Jesus kom med, hadde
provosert en hel religiøs elite. Jesu liv hadde stilt deres forsøk på å være
godt likt av folket i skyggen, og de hadde startet en intens kampanje for å
vende folket bort fra Jesus, ved falske anklager. Kampanjen ble vellykket.
Jesus ba om at Faderen måtte forsikre
disiplene sine at han virkelig var opphøyd og ba derfor Gud, sin Far, om å
hente ham hjem til himmelen igjen; hjem der hvor han kom fra, før verden ble
til. Jesus sikter altså til sin himmelfart, men det gjenstår en annen oppløfting
– en annen herliggjørelse – først: Døden på korset.
*
Jesu liv og død
Sammen med disiplene har vi sett
Jesus drive ut demoner, vi har sett brødunderet, sett han ham gå på vann,
helbrede syke, gjenopplive døde, kontrollere naturelementene; og vi har sett at
han alltid oppsøkte de som falt utenfor i samfunnet, uten tanke for sitt eget
rykte eller egen velvære. Men, det er først timene etter Jesus ba denne bønnen
at vi får se en maktdemonstrasjon som for alvor avslører hvem Gud er. Det er
hva som skjedde i Jesu siste timer, som fremfor noe annet har grepet en hel
verden, de siste 2000 årene.
Etter at Jesu bønn var ferdig, tok
han med seg disiplene til en hage, og i denne hagen ba Jesus igjen. Denne
gangen ba han alene og dødsangsten og skrekken tok tak i hele hans vesen. Med
skrekk og gru, vel viten om hva som lå foran, sprenger bloddråper seg ut
gjennom svetteporene. ”Om jeg bare kunne slippe”, ba han denne gangen. Men han
visste at det ikke var noen vei utenom.
Jesus ble tatt til fange. Han ble
strippet for all makt, all støtte, han var ytterst alene i verden. Fornektet og
forrådet; sveket og lurt; løyet om og uskyldig dømt til døden.
Jesus viser hvem Gud er i avmakt
Det går ikke an å synke dypere som et
menneske enn det Jesus gjorde. Han var spottet, undertrykt, latterliggjort,
fornedret, skamslått og dødsdømt.
Fremfor øverstepresten og landshøvdingen
fikk han spørsmålet: ”Du er altså Guds sønn og Messias?”. I Markusevangeliet hadde
Jesus nektet å svare på dette spørsmålet før da, men da svarte han: ”Du sier
det!” Øverstepresten nektet å tro og dømte ham til døden og på landshøvdingens
befaling ble det utført.
Det som skjer etter dette ble tidlig
en gåte for meg. Hvorfor foretar ikke Jesus seg noe!? Hadde dette vært en
actionfilm med hvor helten var Guds sønn, ja, da hadde helten latt lyn og
tordnet fylle rommet og slå ned på stedet. Han hadde talt med en røst fra
himmelen og knust alle som prøvde å legge hendene på ham. Ja, da kunne alle
falt på kne å sett at Jesus var Gud!
Men Jesus utøver ingen makt. Alle
mine bilder av reel makt, er så totalt fraværende fra Jesu reaksjon som det
overhode er mulig å komme.
Det jeg etter hvert har forstått er
at den Gud som gir evig liv er en Gud av grenseløs kjærlighet; en kjærlighet
som er selvoppofrende; en kjærlighet som går så langt at Guds sønn til slutt
henger på et kors og i ytterst fortvilelse roper: ”Eli Eli sabaktani!” ”Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!”
Gud kan aldri formidles fra en
posisjon av makt, men må komme fra en posisjon av fullstendig uselvisk kjærlighet
til verden. Jesus unnlot å bruke sin guddommelige allmakt; han unnlot å gi
englene befaling om å knuse sine undertrykkere, og med det viste Jesus oss den
Gud vi kan få kjenne; den Gud som gir evig liv.
Det er først
når du har renset alle dine begreper om Gud i menneskelige maktkategorier at
Gud fremstår som Gud. Hvis det er noe korset har vist oss, så er det akkurat
det.
*
Gud er i svakheten
Gud er altså
ikke borte i det svake, ynkelige og maktesløse, men det er akkurat der han
viser sin skikkelse, selv om han er allmektig og stor. Gud er der akkurat når
du sliter med å få endene til å møtes; han er der akkurat når du kjenner deg
mislykket og svak. Når du kjenner på mørke i ditt liv og bekymringen holder på
og ta overhånd, da er Jesus der ved din side. Han har selv svettet blod, han
har selv kjent seg forlatt av Gud og mennesker. Men på andre siden av vår
smerte og lidelse ligger oppstandelsen fra de døde og håpet om det evige liv.
Korset formaner
Guds avmakt
formaner oss som tror på Jesus til ikke å forkynne evangeliet ut fra en maktposisjon, men fra en posisjon av å
være en tjener. Korset formaner oss også til å leve et liv som vitner om total
kjærlighet for alle mennesker vi møter. Vi får ikke lov til å gjøre andre
mennesker til objekter for vår egen vinning eller behandle mennesker som egne
prosjekter vi skal forandre. Vi viser ikke mennesker kjærlighet for å få dem
til å tro på Jesus eller andre ting. Vi viser mennesker kjærlighet fordi alle
mennesker har en verdi i seg selv, uavhengig av hvilken tro de har eller
hvilken seksuell orienterer de har. Gud elsker mennesker, fordi de er
mennesker. La oss gjøre det samme!
*
Personlig fortelling
Jeg husker
da Mia og jeg var nygift, da kranglet vi ofte og lenge. Etter at vi hadde
kranglet kjente jeg meg frustrert, irritert og misforstått. Så jeg holdt meg
for meg selv. En dag etter at vi hadde kranglet ble jeg så oppgitt at jeg
ringte til pappan min. Jeg fortalte ham saken og spurte hva jeg skulle gjøre.
Han fikk frem at det beste var nok at jeg gav henne klem. Det var kanskje det
verste rådet jeg kunne fått. At jeg skulle gi en klem etter at jeg, sett fra
mitt synspunkt, hadde blitt misforstått og feilaktig anklaget for ulike ting
jeg hadde sagt og gjort, fikk meg til å krympe i meg selv. Skal jeg vise kjærlighet
etter å ha blitt urettferdig behandlet?!
Jeg
bestemte meg for å prøve det ut. Etter en av våre mange krangler hadde dødd ut
i sinne og frustrasjon, smyger jeg meg motvillig innpå Mia. Mia titter
forvirret på meg. Jeg sa unnskyld, uten egentlig å mene det, for alt strittet
imot. La armene så lite motvillig jeg maktet rundt henne og kjente at hun sank
lettet inn i armene mine. Jeg ydmyket meg, slik at jeg kjente det knøt seg i
brystet, men da Mia tok imot uten motstand, men med lettelse, så forsvant all
forknytthet og hardhet i meg. Saken var jo at Mia hadde prøvd mange ganger å gi
meg klem etter en krangel, men jeg ville ikke ha det, og det var jo like ofte
jeg som misforsto Mia og anklaget henne for ting som ikke var sant. De siste
elleve årene har det vært mange tilfeller hvor vi begge har måttet dø i oss
selv å gi den klemmen; og å ta imot den klemmen.
Hvem tør å
si unnskyld først? Hvem tør å lide urett, slik vi selv ser det, først? Hvem tør
å gi det kjæreste du har, slik Hannah gav bort sin gutt? Hvem tør å innse hvor
feil du har tatt, slik Paulus måtte innse at han syndet mot Gud? Hvem tør å
utvise den kjærlighetens makt som Jesus viste de siste timene av sitt liv; hvem
tør å vise kjærlighet mot de som behandler oss dårlig? Da må du nok dø i deg
selv, men det er også det vi er kalt til som kristne.
Hvis vi velger
å gå denne veien, kan kanskje noen se hvilken Gud kristne tror på.
Jesus ble sendt fra
himmelen, født i fattigdom, for å ende sitt liv på korset, og ved den tomme
grav, gi verden et håp om det evige liv hos Faderen i himmelen.
Ære være
Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
som var og
er og blir en sann Gud
fra evighet
til evighet.
Amen.
«Far, timen er
kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. 2 For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at
han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den
eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den
gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet,
den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.
[ii] 1 Hanna ba og sa:
Mitt hjerte
fryder seg i Herren.
Herren gir meg
stor kraft.
Jeg ler av mine
fiender,
for jeg gleder
meg over din frelse.
2 Ingen er hellig som Herren,
for ingen er til
uten du;
det er ingen
klippe som vår Gud.
3 Snakk ikke med så store og
stolte ord,
la ikke frekt
snakk gå ut av munnen!
For Herren er en
Gud som allting vet,
han prøver hver
gjerning.
4 De mektiges buer brytes i
stykker,
men de som
vakler, kler seg i kraft.
5 Mette må arbeide for sitt brød,
men sultne
slipper å hungre mer.
Barnløs kvinne føder
sju barn,
men den som er
rik på sønner, visner bort.
6 Herren tar liv og gir liv,
han sender ned
til dødsriket,
og han fører opp
igjen.
7 Herren gjør fattig, og han gjør
rik,
han fornedrer,
og han opphøyer.
8 Han reiser den svake opp av støvet
og løfter den
fattige fra dyngen.
Han lar dem
sitte blant stormenn
og gir dem en ærefull
plass.
For jordens søyler
hører Herren til,
på dem bygde han
verden opp.
9 Han vokter de trofaste på
veien,
men de
urettferdige må tie i mørket.
For ingen er
sterk i egen kraft.
[iii] 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud,
herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer
Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets
øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig
hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft
er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og
styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i
himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i
denne tid, men også i den kommende. 22 Alt
la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i
alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar