Romjulssøndag

Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 2,13-15[i] 

GT-tekst: Salmenes bok 1,1-6[ii]

Brevtekst: 1. Timoteus brev 3,16[iii]

Fortellertekst: Lukas 2,22-40[iv] 

Både i evangeliet etter Lukas og etter Matteus er englene svært aktive ved Jesu krybbe og senere ved Jesu grav. Englene varsler to kontrastfulle sider ved Jesu liv:

Han ble hyllet og tilbedt;

han ble forfulgt og forsøkt drept.

Der Lukas ser fortellingen fra Marias synsvinkel, forteller Matteus den slik Josef opplevde det.

En familie var på flukt fra en maktsyk konge som ville drepe barnet deres. Egypt ble tilfluktstedet. Egypt var i Israels historie blitt et land med to svært forskjellige fortegn:

tilfluktsted og fangenskap.

Stamfaren Abraham fant tilflukt der. Det gjorde også Josef og senere hele israelsfolket med ham. Også andre fant tilflukt i Egypt.

Men Egypt er ikke bare idyll, mest av alt er landet symbolet på Israels fangenskap og slaveliv. Det er stedet for å bryte opp og å sette kursen mot Guds redning - Guds løfter om frihet og fred.

Formuleringen: ”Fra Egypt kalte jeg min sønn”  henter Matteus fra profeten Hosea. I vår bibel har vi Hoseas nedskrevne profetier, og siterte profeti er hentet fra Hosea kapittel 11 vers 1. Hvorfor akkurat dette sitatet?

Med begrepet ”sønn” har Hosea hele Israel i tankene, med spesielt henblikk på jødenes viktigste historie: exodus – utvandring fra slaveriet i Egypt. Hosea profeterer om en ny redning – et nytt exodus - for Israel. Matteus nytolker Hosea og sier at Jesus er det nye Israel. Jesus søkte tilflukt i Egypt, slik Israel en gang hadde gjort det, og er den som kommer ut av Egypt i redningens tegn. Slik Israel ble reddet ut av Egypt, skal nå Jesus være redningen sendt av Gud.

Temmelig stilistisk leser vi to ulike måter å leve på i Salmenes første sang. Denne sangboken består av fem deler og har en flere hundre år lang redigeringsprosess. Salme 1 antar de fleste forskere er en av de siste sangene som kom med. Når vi vet at Salmenes bok ble ferdig redigert rett før Jesu fødsel, vet vi også at denne salmen representerer fromhetsidealene i Jesu samtid. ”De lovløses” og ”de urettferdiges vei” kan gjerne appliseres på den maktsyke Herodes som forsøkte å drepe Jesusbarnet, mens de rettferdiges vei kan appliseres på Maria og Josef som hele tiden var lydig mot Gud.

Salige eller lykkelige er de som følger Guds bud, mens de som er lovløse kommer under dom. Det skjer en stadig omdefinering av begreper når vi leser de nye testamentlige forfatterne. Herodes drepte alle han følte truet sin maktposisjon, heller ikke hans koner eller barn slapp unna voldsorgiene han satte i gang for å trygge makten sin. Herodes beholdt på denne måten makten.

Lykkelig er de som følger Guds bud!

Ja vel?...

Jesu liv startet med å flukte fra en barnemorder, og han levde et liv hvor drapstrusler og forsøk på  å drepe ham var en del av hverdagen. Ja, for ikke å snakke om de første kristne lederne: De dør jo martyrdøden hele gjengen! Å følge Jesu liv og leve etter hans lære er i kristen forståelse å følge Guds bud,

men blir man lykkelig av det?

Hvis økt politisk og individuell frihet, økt helse og velstand er definisjonen på lykke, ja, da kan vi vel trygt konstatere at det ikke var tilfellet for de første kristne,

heller det stikk motsatt. 

Paulus, som for øvrig også måtte tåle å leve med drapstrusler på grunn av sin tro på Jesus, hyller den kristne troen i et konsentrert avsnitt i dagens brevtekst. Dette avsnittet er antageligvis en Kristus-hymne med en trosbekjennelse som ble brukt av kristne de første tiårene etter Jesus. Bekjennelsen har 6 utsagn i tre strofer: Det er kontrastene mellom himmel og jord som tegnes opp og Jesu liv er fremdeles et mysterium. Hymnen starter med inkarnasjonen – Gud ble menneske – og ender med intronisasjonen – Jesu ble hentet hjem til Gud Fader. Det har blitt synlig for oss i dag gjennom nedtegnelsen av Jesus-fortelligene, men det er fremdeles så stort at 2000 år med refleksjon over dette livet fremdeles vekker forundring og forferdelse.

Matteus ønsker å overbevise jødene om at Jesus er redningen de har lengtet etter, og slik sett blir også spørsmålet til oss i dag om vi tror på dette. For de som allerede tror, så ligger det stor trøst i dagens tekster: Gud har vist sitt sanne ansikt og han tok alle midler (les: engler) i bruk for å beskytte sitt eget liv i ytterst sårbarhet.

Gud vil at vi skal være trygge i troen.

Likevel ligger det noe utfordrende her også: Å tro på Jesus innebærer ikke å være lykkelig, slik vi vanligvis forstår begrepet. Det kan like gjerne innebære å bli latterliggjort eller å måtte lide urettferdigferdig for å beskytte andre. Makt er ikke å vise muskler, men å vise kjærlighet og ærlighet, selv der det koster egen ære og status.

Til de som ikke tror, er disse tekstene nok en gang et påtrengende spørsmål: Kan du tilbe dette barnet som Guds eget mysterium eller trengs det flere tegn som må til før tvilen bikker over til tro, eller at sikkerheten på at barnet i krybben ikke er Guds eget liv bikker over til usikkerhet?

Eller kanskje kirkeårets tekster til nå ikke har beveget deg noe særlig?

Hva vet jeg…

Jesusbarnet hylles av de tre vise menn, men forfølges av kongen.

”Hosianna!” på palmesøndag ble til ”korsfest!” på langfredag. Det har for mange blitt umulig å stille seg nøytral ovenfor Jesu egen forståelse av seg selv som Guds eget liv,

men hvilket slagord skal vi gå for?

Bønn:

Takk for at du, store Gud, kom med ditt liv i ytterst sårbarhet som i et lite spedbarn. Det er vanskelig for oss å forstå fullt ut hva dette livet betyr for vår verden og for vår hverdag, men hjelp oss til å etterleve ditt maktideal som var å tjene, hjelpe og vise omsorg for alle mennesker. Det er ikke lett og noen ganger koster det langt mer enn hva som er behagelig, men gi oss den styrke vi trenger for å skape fred og kjærlighet der vi lever våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

Som var og er og blir en sann Gud

Fra evighet til evighet.

Amen!

Elvira Nikolaisen: "Egypt song"

[i] 13 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
          

Fra Egypt kalte jeg min sønn.

[ii] 1 Salig er den som ikke følger lovløses råd,
          

ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
          
   

2 men har sin glede i Herrens lov
          

og grunner på hans lov dag og natt.
          
   

3 Han er lik et tre plantet ved rennende vann.
          

Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke.
          

Alt han gjør, skal lykkes.
          
   

4 Slik er det ikke med de lovløse.
          

De er lik agner som spres for vinden.
          
   

5 Derfor kan ingen skyldige bli stående i dommen,
          

ingen syndere i flokken av rettferdige.
          
   

6 For Herren kjenner veien de rettferdige går,
          

men de urettferdiges vei fører vill.

[iii] 16 Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
          

Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
          

rettferdiggjort i Ånden,
          

sett av engler,
          

forkynt for folkeslag,
          

trodd i verden,
          

tatt opp i herlighet.

[iv] 22 Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. 23 For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. 24 De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
   

25 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, 26 og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. 27 Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, 28 tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: 
          
   

29 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
          

slik som du har lovet.
          
   

30 For mine øyne har sett din frelse,
          
   

31 som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
   

32 et lys til åpenbaring for hedningene
          

og ditt folk Israel til ære.»
        


33 Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
   

36 Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år 37 og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. 38 I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
   

39 Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. 40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Juledag - Jesu fødsel

Prekentekst: Johannes` evangelium 1,1-14[i]

GT-tekst: Salomos ordspråk 8,1-2.22-31[ii]

Brevtekst: Hebreerbrevet 1,1-6[iii]

Fortellertekst: Lukas` evangelium 2,1-20 (Juleevangeliet)[iv]

Denne dagen er en av kirkens store høytidsdager. Største delen av verden feirer ikke julaften som Jesu fødsel, men juledagen dvs. 1. juledag.

Feiringen av fødselsdager er ingen jødisk skikk, men etter at kristendommen utbredde seg til den romerske kulturen, ble det naturlig for kirken å benytte seg av skikken for å minnes at Gud ble menneske. Den 25. desember feiret romerriket Sol invictus til ære for solen.

De kristne omtolket denne skikken til ære for det ”sanne lys”, som Johannes tilla Jesus å være. Etter 300-tallets heftige diskusjoner som handlet om hvordan kirken skulle forstå Jesus, ble det viktig å finne en dag å feire Jesus som ”det sanne lys som lyser for hvert menneske…”  I 325 e. Kr. utformet en stor samling kirkeledere fra hele verden en felleskirkelig trosbekjennelse, kjent som Den nikenske trosbekjennelse.

Derfor bruker de fleste kirker i verden å bekjenne Den nikenske trosbekjennelse på juledagsgudstjenesten.

Jesus Kristus er for kristne den eneste personen i verdens historie som gir et fullkomment bilde av hvem den ikke-fysiske Gud er. I hellenistisk tid var ”logos” et kjernebegrep for å forstå hvilken mal alle de fysiske tingene var skapt etter. Oversatt betyr logos: ord. Ordet er den perfekte formen alle ting er formet i og som alle ting lengter etter å finne tilbake til. Alle ting lengter etter ”å komme i form”, så å si. Altså, alle ting har mistet noe av sitt utgangspunkt og lengter etter å bli lik malen: Ordet.

Apostelen Johannes sier at Jesus Kristus er Guds ord, altså Ordet, som alle de fysiske ting er formet etter. Alt det som skrives i Bibelen før Jesus kom omhandler mennesker som vitner om ham og som lengter etter hans komme. Alle som skriver etter at Jesus var kommet forsøker å la hans liv og lære gi mening til tilværelsen og de lengter etter den dagen når han skal komme igjen ved denne verdens siste time. Alt i Bibelen handler om Jesus, fordi det er i Jesu liv verdens opphav avsløres og meningen med universet åpenbares. Det er derfor Bibelen kalles Guds Ord: Den vitner om Ordet som ble mennesket: Jesus Kristus.

Jødene hadde sin egen versjon av det hellenistiske logos-begrepet: Visdommen. Men at Visdommen skulle fødes som et menneske var uhørt, ettersom det ville innbære at Gud selv ble et menneske.

Komplett umulig!

Like uhørt var tanken om at logos skulle bli en del av den fysiske verden i hellenistisk filosofi.

En indre selvmotsigelse!

Alt fysisk er uperfekt. Ordet er perfekt og kan derfor ikke bli fysisk.

Altså var tanken om at Ordet skulle ikle seg fysisk kjøtt og blod umulig i alle rådende verdensbilder i samtiden.

Forfatteren av hebreerbrevet påstår likevel at ”Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen”. Slik solstrålen kommer fra solen og er en del av solens egen substans, slik er Jesu en utstråling fra Gud og av samme substans. Det er slik en av Bibelens forfattere forsøker å forklare Jesu enhet med Gud.

Umulig, sier du?

”Jeg tror fordi det er absurd!”, skrev kirkefader Tertulllian (f. 160-d. 225 e. Kr.).

Fordi det var utenkelig, er det troverdig.

Mange vil være enig i at det er absurd, men kan det være at vi har med et mysterium å gjøre her som overgikk alt det samtiden kunne tenke ut? Hvis tanken om at det evige ble en del av det endelige fremsto som en umulig tanke i samtiden, er det kanskje ikke helt ”far fetched” å anta at vi har å gjøre med noe overjordisk:

noe himmelsk?

Bønn:

Takk Gud for at du ble menneske og kom til oss! Takk for at vi har et lys som lyser opp meningen med tilværelsen og den enkeltes liv. Jeg ber for de som sliter i julen, slik din mor og stefar slet. Beskytt alle som er ensomme eller som har det fælt akkurat nå.

Den nikenske trosbekjennelse:

Jeg tror på én Gud,

den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,

alle synlige og usynlige ting.

Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn,

født av Faderen fra evighet.

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud,

født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved ham er alt blitt skapt.

For oss mennesker og for vår frelses skyld

steg han ned fra himmelen.

Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria,

og er blitt menneske.

Han ble korsfestet for oss,

pint under Pontius Pilatus og gravlagt.

Han oppstod den tredje dag, etter Skriften,

fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.

Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,

og på hans rike skal det ikke være ende.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,

som utgår fra Faderen og Sønnen,

som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,

og som har talt ved profetene.

Jeg tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.

Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse.

Jeg venter de dødes oppstandelse

og det evige liv.

Amen.

Helene Bøksle: "Mitt hjerte alltid vanker"

---

[i] 1 I begynnelsen var Ordet.
          

Ordet var hos Gud,
          

og Ordet var Gud.
          
   

2 Han var i begynnelsen hos Gud.
          
   

3 Alt er blitt til ved ham,
          

uten ham er ikke noe blitt til.
        
          

Det som ble til
   

4 i ham, var liv,
          

og livet var menneskenes lys.
          
   

5 Lyset skinner i mørket,
          

og mørket har ikke overvunnet det.
        


6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
   

9 Det sanne lys,
          

som lyser for hvert menneske,
          

kom nå til verden.
          
   

10 Han var i verden,
          

og verden er blitt til ved ham,
          

men verden kjente ham ikke.
          
   

11 Han kom til sitt eget,
          

og hans egne tok ikke imot ham.
          
   

12 Men alle som tok imot ham,
          

dem ga han rett til å bli Guds barn,
          

de som tror på hans navn.
          
   

13 De er ikke født av kjøtt og blod,
          

ikke av menneskers vilje
          

og ikke av manns vilje,
          

men av Gud.
          
   

14 Og Ordet ble menneske
          

og tok bolig iblant oss,
          

og vi så hans herlighet,
          

en herlighet som den enbårne Sønn
          

har fra sin Far,
          

full av nåde og sannhet.

[ii] 1 Hør, Visdommen roper,
          

forstanden løfter sin røst.
          
   

2 Visdommen stiller seg på toppen av høydene,
          

ved veien, der stiene møtes.
          
   

22 Herren bar meg fram som sitt første verk,
          

før hans gjerninger i fjerne tider.
          
   

23 Fra eldgammel tid ble jeg formet,
          

i begynnelsen, før jorden ble til.
          
   

24 Jeg ble født da dypene ikke fantes
          

og de vannrike kildene ikke var til.
          
   

25 Før fjellene var satt på plass,
          

før høydene ble jeg født.
          
   

26 Han hadde ennå ikke laget jorden og marken
          

og landjordens første støvkorn.
          
   

27 Jeg var der da han grunnfestet himmelen
          

og risset opp himmelranden over dypet,
          
   

28 da han ga kraft til skyene der oppe
          

og kildene i dypet fikk styrke,
          
   

29 da han satte grense for havet
          

så vannet stanset der han befalte,
          

da han risset opp jordens grunnvoller.
          
   

30 Jeg var byggmester hos ham.
          

Jeg var til glede for ham dag etter dag
          

og lekte stadig for hans ansikt.
          
   

31 Jeg lekte på hans vide jord
          

og gledet meg med menneskene.

[iii] 1 Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. 2 Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. 3 Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. 4 Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.

5 For aldri har Gud sagt til noen engel:
          

            Du er min Sønn,
          

            jeg har født deg i dag.


Eller, som det også står:
          

            Jeg vil være far for ham,
          

            og han skal være sønn for meg. 


6 Og når han på nytt fører den førstefødte inn i verden, sier han:
          

            Alle Guds engler skal tilbe ham.

[iv] 1 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
   

4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
   

8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
   

14 «Ære være Gud i det høyeste,
          

og fred på jorden
          

blant mennesker Gud har glede i!»


15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.