Prekentekst:
Evangeliet etter Matteus 2,13-15[i]
GT-tekst: Salmenes
bok 1,1-6[ii]
Brevtekst: 1.
Timoteus brev 3,16[iii]
Fortellertekst:
Lukas 2,22-40[iv]
Både i evangeliet etter
Lukas og etter Matteus er englene svært aktive ved Jesu krybbe og senere ved
Jesu grav. Englene varsler to kontrastfulle sider ved Jesu liv:
Han ble hyllet og
tilbedt;
han ble forfulgt og
forsøkt drept.
Der Lukas ser
fortellingen fra Marias synsvinkel, forteller Matteus den slik Josef opplevde
det.
En familie var på flukt
fra en maktsyk konge som ville drepe barnet deres. Egypt ble tilfluktstedet.
Egypt var i Israels historie blitt et land med to svært forskjellige fortegn:
tilfluktsted og
fangenskap.
Stamfaren Abraham fant
tilflukt der. Det gjorde også Josef og senere hele israelsfolket med ham. Også
andre fant tilflukt i Egypt.
Men Egypt er ikke bare
idyll, mest av alt er landet symbolet på Israels fangenskap og slaveliv. Det er
stedet for å bryte opp og å sette kursen mot Guds redning - Guds løfter om
frihet og fred.
Formuleringen: ”Fra Egypt
kalte jeg min sønn” henter Matteus
fra profeten Hosea. I vår bibel har vi Hoseas nedskrevne profetier, og siterte
profeti er hentet fra Hosea kapittel 11 vers 1. Hvorfor akkurat dette sitatet?
Med begrepet ”sønn” har Hosea
hele Israel i tankene, med spesielt henblikk på jødenes viktigste historie:
exodus – utvandring fra slaveriet i Egypt. Hosea profeterer om en ny redning –
et nytt exodus - for Israel. Matteus nytolker Hosea og sier at Jesus er det nye
Israel. Jesus søkte tilflukt i Egypt, slik Israel en gang hadde gjort det, og
er den som kommer ut av Egypt i redningens tegn. Slik Israel ble reddet ut av
Egypt, skal nå Jesus være redningen sendt av Gud.
Temmelig stilistisk leser
vi to ulike måter å leve på i Salmenes første sang. Denne sangboken består av
fem deler og har en flere hundre år lang redigeringsprosess. Salme 1 antar de
fleste forskere er en av de siste sangene som kom med. Når vi vet at Salmenes
bok ble ferdig redigert rett før Jesu fødsel, vet vi også at denne salmen
representerer fromhetsidealene i Jesu samtid. ”De lovløses” og ”de
urettferdiges vei” kan gjerne appliseres på den maktsyke Herodes som forsøkte å
drepe Jesusbarnet, mens de rettferdiges vei kan appliseres på Maria og Josef
som hele tiden var lydig mot Gud.
Salige eller lykkelige er
de som følger Guds bud, mens de som er lovløse kommer under dom. Det skjer en
stadig omdefinering av begreper når vi leser de nye testamentlige forfatterne. Herodes
drepte alle han følte truet sin maktposisjon, heller ikke hans koner eller barn
slapp unna voldsorgiene han satte i gang for å trygge makten sin. Herodes beholdt
på denne måten makten.
Lykkelig er de som følger
Guds bud!
Ja vel?...
Jesu liv startet med å
flukte fra en barnemorder, og han levde et liv hvor drapstrusler og forsøk
på å drepe ham var en del av hverdagen.
Ja, for ikke å snakke om de første kristne lederne: De dør jo martyrdøden hele
gjengen! Å følge Jesu liv og leve etter hans lære er i kristen forståelse å
følge Guds bud,
men blir man lykkelig av
det?
Hvis økt politisk og
individuell frihet, økt helse og velstand er definisjonen på lykke, ja, da kan
vi vel trygt konstatere at det ikke var tilfellet for de første kristne,
heller det stikk
motsatt.
Paulus, som for øvrig
også måtte tåle å leve med drapstrusler på grunn av sin tro på Jesus, hyller
den kristne troen i et konsentrert avsnitt i dagens brevtekst. Dette avsnittet
er antageligvis en Kristus-hymne med en trosbekjennelse som ble brukt av
kristne de første tiårene etter Jesus. Bekjennelsen har 6 utsagn i tre strofer:
Det er kontrastene mellom himmel og jord som tegnes opp og Jesu liv er
fremdeles et mysterium. Hymnen starter med inkarnasjonen – Gud ble menneske –
og ender med intronisasjonen – Jesu ble hentet hjem til Gud Fader. Det har
blitt synlig for oss i dag gjennom nedtegnelsen av Jesus-fortelligene, men det
er fremdeles så stort at 2000 år med refleksjon over dette livet fremdeles
vekker forundring og forferdelse.
Matteus ønsker å
overbevise jødene om at Jesus er redningen de har lengtet etter, og slik sett
blir også spørsmålet til oss i dag om vi tror på dette. For de som allerede
tror, så ligger det stor trøst i dagens tekster: Gud har vist sitt sanne ansikt
og han tok alle midler (les: engler) i bruk for å beskytte sitt eget liv i
ytterst sårbarhet.
Gud vil at vi skal være
trygge i troen.
Likevel ligger det noe
utfordrende her også: Å tro på Jesus innebærer ikke å være lykkelig, slik vi
vanligvis forstår begrepet. Det kan like gjerne innebære å bli latterliggjort
eller å måtte lide urettferdigferdig for å beskytte andre. Makt er ikke å vise
muskler, men å vise kjærlighet og ærlighet, selv der det koster egen ære og
status.
Til de som ikke tror, er
disse tekstene nok en gang et påtrengende spørsmål: Kan du tilbe dette barnet
som Guds eget mysterium eller trengs det flere tegn som må til før tvilen
bikker over til tro, eller at sikkerheten på at barnet i krybben ikke er Guds
eget liv bikker over til usikkerhet?
Eller kanskje kirkeårets
tekster til nå ikke har beveget deg noe særlig?
Hva vet jeg…
Jesusbarnet hylles av de
tre vise menn, men forfølges av kongen.
”Hosianna!” på
palmesøndag ble til ”korsfest!” på langfredag. Det har for mange blitt umulig å
stille seg nøytral ovenfor Jesu egen forståelse av seg selv som Guds eget liv,
men hvilket slagord skal
vi gå for?
Bønn:
Takk for at du, store Gud, kom med ditt liv i ytterst sårbarhet som i et lite spedbarn. Det er vanskelig
for oss å forstå fullt ut hva dette livet betyr for vår verden og for vår
hverdag, men hjelp oss til å etterleve ditt maktideal som var å tjene, hjelpe og
vise omsorg for alle mennesker. Det er ikke lett og noen ganger koster det
langt mer enn hva som er behagelig, men gi oss den styrke vi trenger for å
skape fred og kjærlighet der vi lever våre liv.
Ære være
Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
Som var og
er og blir en sann Gud
Fra evighet
til evighet.
Amen!
[i] 13 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for
Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til
Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet
for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og
moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det
ordet oppfylles som Herren har talt gjennom
profeten:
Fra Egypt
kalte jeg min sønn.
ikke går på
synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
2 men har sin glede i Herrens
lov
og grunner på
hans lov dag og
natt.
3 Han er lik et tre plantet ved
rennende vann.
Det gir frukt i
rett tid, og løvet visner
ikke.
Alt han gjør,
skal lykkes.
4 Slik er det ikke med de
lovløse.
De er lik agner
som spres for
vinden.
5 Derfor kan ingen skyldige bli
stående i dommen,
ingen syndere i
flokken av
rettferdige.
6 For Herren kjenner veien de
rettferdige går,
men de
urettferdiges vei fører vill.
Han ble åpenbart
i kjøtt og blod,
rettferdiggjort
i Ånden,
sett av
engler,
forkynt for
folkeslag,
trodd i
verden,
tatt opp i
herlighet.
[iv] 22 Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi,
tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. 23 For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn
som åpner morslivet, skal være helliget Herren. 24 De skulle også bringe det offeret som Herrens lov
påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
25 I Jerusalem bodde det en mann
som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst.
Den hellige ånd var over ham, 26 og
Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett
Herrens salvede. 27 Nå kom han til tempelet, ledet
av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var
etter loven, 28 tok Simeon barnet opp i armene
sine. Han lovpriste Gud og sa:
29 «Herre, nå lar du din tjener
fare herfra i
fred,
slik som du har
lovet.
30 For mine øyne har sett din
frelse,
31 som du har gjort i stand like
for ansiktet på alle
folk,
32 et lys til åpenbaring for
hedningene
og ditt folk
Israel til ære.»
33 Hans far og mor undret seg over
det som ble sagt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa
til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i
Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 –
ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange
bærer i hjertet, komme for dagen.»
36 Det var en kvinne der som var
profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som
ung hadde hun vært gift i sju år 37 og
hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri
tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. 38 I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og
hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for
Jerusalem.
39 Da de hadde gjort alt som
Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. 40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og
Guds nåde var over ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar