lørdag 7. desember 2013

2. søndag i adventstiden – Gjenkomstens søndag



Prekentekst: Johannes evangelium 14,1-4[1]
GT-tekst: Salmene bok 33,18-22[2]
Brevtekst: Hebreerbrevet 6,13-19a[3]
Fortellertekst: Johannes evangelium 14,1-11[4] (utvidet prekentekst)


La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!” Jesu trøst har gjennom alle tider skapt en forventning i store deler av verden til at døden ikke er slutten; at med all vilkårlig smerte og bevisst ondskap er ikke det siste ordet sagt. Det er denne forventningen som uttrykkes i dagens salme: ”Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold”.

Men ærlig talt, vi lever da i en tid med nok naturvitenskap og logisk analyse til å sette denne troen under sterk tvil,
eller?

Stemningen er mildt sagt melankolsk i dagens prekentekst. Jesus hadde forutsagt sin lidelse og død og disiplene var redde og forvirret.
Naturlig nok.
Jesus prøvde å forsikre dem om at hans bortgang ikke var meningsløs.
Han skulle komme igjen.
Så kom han med en merkelig påstand: ”… dit jeg går, vet dere veien”.
Javel, ja.

Tomas visste åpenbart ikke hvor den veien gikk og etterlyste tydeligere kartbeskrivelse.
”Jo, du skjønner Gud Fader og jeg er hver sin side av samme mynt”(!?). Svaret var såpass ”out of this world”, og Filip forsøkte overbærende å få en presisering overfor det kryptiske: ”Herre, vis oss Far, det er nok for oss”. Jesus virket litt oppgitt: ”Jeg har vært sammen med dere i tre år nå, og dere lurer på hvem Gud Fader er? Tror dere ikke at når dere ser meg, så ser dere Gud selv?” Forvirringen ble ikke mindre og noen timer senere bailet hele disippelgjengen ham og Peter satt og bannet på at han aldri hadde kjent Jesus. Alene, forrådet og med angsten i halsen måtte han dø.

En kveld da jeg var fem år gråt jeg høyt og kroppen skalv. Jeg var redd for døden og fikk panikk. Jeg var redd at ved døden var alt slutt; at alt var mørkt; at jeg ble forlatt og alene i dødens intet. Pappa trøstet meg og fortalte meg om Jesus og himmelen. Dette ble en stor trøst… for en tid.

Redselen preget disiplene i møte med Jesu død, men etter hans oppstandelse, og etter den merkverdige hendelse 50 dager etter, var de frimodige og modig som få. Nesten alle døde som martyrer for troen, som var bygget på at Jesus skulle hente dem igjen. Men Jesus kom ikke igjen med det første.
Han drøyde og han drøyde…
De første kristne begynte å få alvorlig kritiske spørsmål: ”Skulle han ikke komme igjen da?” Blant flere bibelforskere har man tenkt at hebreerbrevet er skrevet til andregenerasjons kristne som bar på disse spørsmålene. ”Var det bare tull, skulle ikke Jesus komme igjen?” Brevet oppfordrer til å feste tillit til håpet og å vente med tålmodighet på det som Jesus lovet sine disipler. Det er jo tross alt Gud selv som har gitt løftet! 

Men her sitter vi i dag, 2000 år etter. Hvor mye større er ikke spørsmålet i dag, hvor attpå til hele troen på Guds eksistent er satt under sterk tvil, i store deler av vårt samfunn: ”Kommer han ikke snart igjen, er alt bare tull?” Dette er selvfølgelig et kristent spørsmål, men vi har vel alle våre øyeblikk med tvil i livet: Hvor kommer vi fra? Hvor er vi på vei? Har livet en mening eller et mål? Ville mine venner fremdeles brydd seg om meg om de visste hvem jeg egentlig er? Er jeg god nok og flink nok for dette livet? Eller kanskje du som leser dette ikke har noe tvil i livet, hverken med troen eller andre ting som gjør vondt? Hva vet jeg…

En intens lengsel og forventning om at Jesus kunne komme igjen når som helst, sto sterkt i min vekkelseskristne oppvekst. Det var en adventsstemning som stod i proporsjoner med den tidligste kirken. Sammen med denne forventningen stod formaningen sterkt om å holde sin sti ren. Min sti var ikke ren, og jeg fryktet at Jesus ikke skulle komme igjen for meg. Den frykten var faktisk så intens at jeg som 18-åring ved en anledning, da ingen venner eller familie tok telefonen, trodde Jesus hadde kommet tilbake, og jeg fikk ikke være med! Da bredte panikken seg som stikkende nåler i hodebarken og angsten lå som en dirrende tung stein i magen.
Helt sprøtt!
Jeg vet, men slik var det…
Det interessante er jo at Jesus faktisk hang masse sammen med de som skåret lavest på den moralske flinkhetsskalaen. Han hang jo med slike uverdige mennesker som meg.

I dag brukes adventstiden til å vente og å minne oss selv på en himmelkonge som ble født som et spedbarn i fattigdom. I kirkeårets spede begynnelse i antikken, var adventstiden den tiden man ventet på at den samme kongen skulle komme igjen ved tidens ende. Det er slik vi må forstå denne søndagens adventstekster.

Frykten for at Jesus ikke kommer for å hente sine hjem griper mange troende: ”Tenk om alt bare er bullshit!?” Virkeligheten er vel at blant de aller fleste av dagens generasjoner i Norge, så er troen på den kristne Gud temmelig fraværende.
Sa du Gud?
Hvilken gud, hadde du i tankene?
Tro meg: Selv om jeg er teolog og pastor, streifer slike spørsmål også mine hverdager. Om jeg er aldri så sær som skriver kirkeårsblogg, liker jeg å tro at jeg er et temmelig alminnelig menneske.
Mulig jeg ikke er så alminnelig, ettersom jeg hele tiden søker etter å komme hjem et sted,
men gjør vi ikke alle det,
eller?
Av en eller grunn finner min søken og mine spørsmål stadig et gjensvar i gudstjenestene og kirkens formidling av Jesu liv.

Å søke tilflukt, slik hebreerbrevet henviser til er en gresk ankermetafor. Ankeret er håpets tegn. Kirken er mitt anker til Gud. Jeg har tillit til, tross all elendighet som er utført av den, at kirken bærer på livets mysterium, og at den har potensialet til å leve i og leve ut Guds kjærlighet (selv om det ser dårlig ut flere steder).

Jeg setter mitt håp til at Jesus viser oss hvem Gud - alle tingenes opphav - er. Jeg ønsker at mitt liv kan peke hen mot barnet som ble født i fattigdom og som døde i elendighet, og at mitt liv preges av fascinasjon av oppstandelsens mysterium. Jeg bekjenner sammen med alle kristne at Jesus kommer igjen, når denne verdens tid er omme, og at han henter alle som søker det han har å gi, hjem til seg: til det evige liv hos Gud.

Så fortsetter noen av oss å vente i denne adventstiden. Vi venter på den ikke-fysiske Gud som kom til vår fysiske verden som en mann av kjøtt og blod, hvis vi tør å stole på Jesu liv. Tar vi dette ”leap of faith” kan vi vente og også forvente at han skal komme igjen.
Er det verdt å ta hele sitt liv å gå ”all in” på grunnlag av denne ene mannen?
Jeg gjør det,
også i dag… 

Bønn:
Hjelp oss, Jesus, å ha tillit til ditt liv og dine ord. Gi oss forventning og tålmodighet til å vente på din gjenkomst. La håpet om ditt komme gi oss mot til å arbeide for det gode her og nå. Gjør oss til redskap for din fred.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen![5]

Lydfil: "Å, hvor salig det skal blive"


[1] 1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.»

[2] 18 Men Herrens øye hviler på dem
          
som frykter ham og venter på hans miskunn,
          
   

19 så han kan fri dem fra døden
          
og holde dem i live gjennom hungersnød.
          
   

20 Vår sjel venter på Herren;
          
han er vår hjelp og vårt skjold.
          
   

21 Vårt hjerte gleder seg i ham,
          
vi setter vår lit til hans hellige navn.
          
   

22 La din miskunn være over oss, Herre!
          
Det er deg vi venter på.

[3] 13 Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. 14 Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. 15 Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. 16 Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. 17 Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. 18 Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19 Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget,

[4] 5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7 Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8 Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9 Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10 Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11 Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
[5] Mari og Paul Erik Wirgenes: fra søndag til søndag –Et møte med kirkeårets tekster 1. rekke  (2103, Verbum) ;  
Olav Skjevesland: Den gode jord-Søndagens evangelietekster  1. rekke Advent – Kristi kongedag   (2013, Verbum)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar