Prekentekst:
Matteus evangelium 11,2-11[1]
GT-tekst: Jesaja
35,1-10[2]
Brevtekst: 1.
Korinterbrev 3,18-23[3]
Fortellertekst:
Daniels bok 6,4-24 (Daniel i løvehulen)[4]
”Er du den
som skal komme…?”, spurte Johannes. Spørsmålet var rettet til Jesus.
Hvorfor akkurat dette spørsmålet?
I alle
kulturer og til alle tider har vi mennesker kjent på en følelse av at noe ikke
er helt slik det var ment å være. Ondskapen og lidelsen i verden fremstår som
noe fremmed.
Det var ikke
slik det skulle være!
Jeg kjenner
det så inderlig godt fra mitt eget liv.
Jeg
strekker ikke til slik jeg burte.
Jeg overser
mennesker som åpenbart trenger mitt smil og noen varme ord. Jeg kjenner noen
ganger på redsel for at folk skal tro jeg er rar eller annerledes (noe jeg
kanskje ikke kommer bort i fra at jeg faktisk er, ettersom jeg sitter her og
skriver kirkeårsblogg og instagrammer kortversjonen av den etterpå :p ), og kan
derfor i noen sammenhenger trekke meg tilbake og bli reservert.
Jeg tror
mange av oss har det slik, og når vi reserverer oss slik vil mange oppleve en
kulde fra oss. Skal jeg være helt ærlig, så finnes det sammenhenger jeg
reserverer meg fordi jeg kjenner forrakt for noen mennesker. ”Forrakt” er et
sterkt ord, men det hender jeg misunner mennesker som er mer vellykket enn det jeg er,
på områder jeg skulle ønske jeg var best.
Jeg kjenner
noen ganger på mindreverdighetsfølelse, mislykkethet, misunnelse og forrakt.
Åh, det er
så dumt!
Men slik
holder vi på.
Jeg har
mine ting, andre har sine: Noen har hovmod, grådighet, fråtsing, usunt raseri,
latskap likegyldighet eller usunt
begjær.
Det er en
brist i vår menneskelighet som fører til ukjærlighet i møte med våre
medmennesker. I stor skala tror jeg mye av verdens kriger, undertrykkende
ordninger og mangel på respekt mellom mennesker har sine røtter i at vi
mennesker ikke evner å være ærlige om våre uærlige motiver.
Men klarer
vi å være ærlige om våre sviktende motiver, eller har vi bortforklart dem så
mye at vi ikke lenger kjenner våre egne brister? (I så tilfelle er det fare på
ferde (!)).
Jeg har
ikke en gang tatt med alle vilkårlige ulykker, sykdommer og naturkatastrofer
som rammer oss. Poenget mitt er at denne erkjennelsen av at ting ikke er slik
det burde, gjør at vi søker noen eller noe som kan redde oss fra vår ulykkelige
tilstand. Vi trenger hjelp, men hvor skal vår hjelp komme ifra?...
Jødene
lengtet etter å være herre i eget hus, men lå store deler av sin historie
under fremmede statsmakter. De lengtet etter en redningsmann:
en Messias,
som skulle
kalles Guds egen sønn.
Johannes, som evangelisten Matteus skriver om i dagens tekst, var ingen hvem som helst.
Johannes var en modig radikaler som levde i ørkenen, ikledd kamelhår med
gresshopper som fór. Det var ikke lett å omgås denne villmannen.
Han talte
mot statsmakten og den religiøse makten og klandret dem for å være hyklere,
umoralske og likegyldige ovenfor verdens nød. Det virket som om han ikke var
redd for noe. Hans budskap: Omvend deg og vis det ved å la deg døpe!
Det var
ikke mindre radikal overbevisning som preget Johannes den gang Jesus kom til
det stedet han sto og døpte menneskemassene. Da Johannes hadde døpt Jesus
bekjentgjorde han for alle: ”Jeg har sett ham…: Han er Guds Sønn”.
Men, etter
en tid ble kongen i landet lei av all moralprekingen fra Johannes og fikk ham
fengslet. Fra fengselet hørte Johannes om hva Jesus gjorde, eller kanskje mer
om hva han ikke gjorde.
Skråsikkerheten
slo sprekker:
”Var denne
Jesus Guds Sønn - verdens redning - eller var det noen andre?”
”Er du den
som skulle komme?”...
Johannes
trodde først at Jesus var verdens redning; den mektige kongen som skulle knuse
den undertrykkende statsmakten, gjøre slutt på all ondskap og skape et paradis
på jord.
Men fra
fengselet hørte han at Jesus ikke utøvde noen trussel mot statsmakten. Ja, Jesus
syntes ikke å tale imot den politiske makten i det hele tatt.
”Er du han
som skulle komme?”
Svaret
han fikk av Jesus var ikke et bevis, men en oppfordring til å se hva som ble
gjort ved Jesu hender og tale: ”Blinde ser, og lamme går,
spedalske
renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet
forkynnes for fattige”. Dette svaret gir mange assosiasjoner for en jøde. Dette
klinger nemlig helt i harmoni med jødenes forventing til sin Gud, slik det
ble profetert ved deres største profet: Jesaja.[5]
Jesus sammenligner seg selv med Gud! Det er mer enn bare å kalles Guds sønn.
Jesus sammenligner seg selv med Gud! Det er mer enn bare å kalles Guds sønn.
For en jøde: helt vanvittig
påstand!
Hvis dette var begynnelsen,
da kan man forvente seg at resten vil komme: Jordkloden vil komme i perfekt
balanse og menneskene vil få hjelp og styrke i sin svakhet til å leve rett. Det
kan ikke sies å være et bevis, men det la opp for muligheten til å tro, det vil
si muligheten til tillit.
Men som en logisk konsekvens
ligger også muligheten til å ta anstøt, altså ikke ha tillit til det…
Jeg tror ikke
samfunnsstrukturer er løsningen på våre problemer.
Demokrati
er ikke løsningen.
Menneskerettighetene
er ikke løsningen.
Problemet
er ikke kultur eller politisk ideologi, det er en brist i oss mennesker som er
problemet. Ei heller kan legevitenskapen eller andre vitenskaper redde oss fra
død, alle lidelser eller bevisst ondskap. God etikk, gode ordninger og
vitenskap kan begrense skadene av det vi kan finne på, men ikke løse det.
(Vitenskapen har vel også ført til at vår evne til onde gjerninger virkelig har
tatt episke proporsjoner).
Jeg tror
rett og slett ikke at vi kan redde oss selv. Jeg tror ikke noe mennesker som
har levd eller lever i dag kan redde oss fra våre grunnleggende problemer.
Ingen fredsprisvinner kan redde oss. Ingen helgen eller religiøs person, heller
ikke våre teknologiske genistreker kan redde oss. Faktisk hjelper det ikke å
være klok eller full av visdom heller, slik Paulus utrykker det. Alle kommer
til kort.
Daniel som
levde noen hundre år før Jesu fødsel ble en gang kastet i en løvehule, fordi
han bad til feil Gud, ifølge statsmakten. Daniel var ikke redd, men håpet på at
Gud ville redde ham,
om ikke fra
løvene, så fra døden.
Daniel
lengtet og ventet også på sin Guds redningsmann som ville ende all lidelse i
verden.
Men er det
Jesus av alle, som er redningen for vår verden i dag? ”Er det han som skal
komme?”
Vel, dette
spørsmålet er det for tidlig å svare på, så tidlig i kirkeåret.
Jo, et
frempek fikk vi i dag:
Han vender
seg til de som faller utenfor samfunnet og helbreder de som lider av sykdom. Ja,
skal vi tro øynevitnene så hadde han makt til å vekke folk opp fra de døde.
Selv døden måtte gi slipp i møte med Jesus.
Betyr dette
at resten vil følge? Skal Jesus en dag vise seg som den som redder universet og
menneskene fra sin ubalanse? Det har vi ingen beviser for. Derfor står du og
jeg fri til å fatte tillit eller mistillit.
Som
Johannes satt i lenker uten å kunne møte Jesus i kjøtt og blod, vender jeg meg også
til Jesus, med Daniels håp og forventing til Guds redning, og spør ham i mitt
hjerte:
”Er du den
som skal komme?”
Bønn:
Kjære Gud,
hjelp oss så vi ikke går oss vill. Hjelp oss å være ærlige mot hverandre og å våge be om tilgivelse der vi sårer eller svikter. Hjelp oss å tilgi de som
svikter oss. Hjelp oss å se hvem du er, slik at vi kan være gode og omsorgfulle
mot hverandre. Vi ber for alle som arbeider for de fattige og de som lider urett. Vi takker for OPCW som kjemper mot bruk av kjemiske kjernevåpen. Styrk
dem og oss alle!
Ære være
Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
Som var og
er og blir en sann Gud
Fra evighet
til evighet.
Amen!
[1] 2 I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus
gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en
annen?» 4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell
Johannes hva dere hører og
ser:
5 Blinde ser, og lamme
går,
spedalske
renses, og døve hører,
døde står
opp, og evangeliet
forkynnes for fattige.
6 Og salig er den som ikke faller
fra på grunn av meg.» 7 Da de gikk, begynte Jesus å
tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som
svaier i vinden? 8 Nei! Hva gikk dere ut for å se?
En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. 9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg
sier dere: mer enn en profet! 10 Det
er om ham det står
skrevet:
Se, jeg
sender min budbærer foran
deg,
han skal
rydde veien for deg.
11 Sannelig, jeg sier dere: Blant
dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen
Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.
[2] 1 Ørken og tørt land skal glede
seg,
ødemarken skal
juble og blomstre.
Som liljen
2 skal den
blomstre
og juble, ja,
rope av fryd.
Libanons
herlighet har den fått,
Karmels og
Sarons glans.
De skal få
se
Herrens
herlighet,
vår Guds
glans.
3 Styrk de slappe
hender,
gjør de ustøe
knærne
sterke!
4 Si til de urolige
hjerter:
Vær sterke, ikke
redde!
Se, deres
Gud!
Han kommer med
hevn,
med gjengjeld
fra Gud.
Selv kommer han
og frelser
dere.
5 Da skal blindes øyne
åpnes
og døves ører
lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som
en hjort,
og den stummes
tunge skal juble.
For vann bryter
fram i ørkenen
og bekker i
ødemarken.
7 Glødende sand blir til
innsjø,
det tørste land
til kilder med
vann.
Sjakalers
boplass blir et
hvilested
hvor gresset
gror mellom rør og
siv.
8 Og der skal det være en
vei,
Den hellige vei
skal den kalles.
På den skal
ingen uren ferdes.
Den skal være
der for dem.
Ingen som går på
veien,
selv ikke dårer,
skal gå seg
vill.
9 Men der skal det ikke være noen
løve,
rovdyr skal ikke
gå på den,
de skal ikke
finnes mer.
Men de som er
løst ut, skal gå
der,
10 de som Herren har fridd
ut,
skal vende
tilbake.
De kommer til
Sion med jubel,
med evig glede
om sin panne.
Fryd og glede
griper dem,
sorg og sukk må
flykte.
[3] 18 Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner
seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis.
19 For denne verdens visdom er
dårskap i Guds øyne. For det står
skrevet:
Han
fanger de vise i deres list,
20 og et annet
sted:
Herren
kjenner de vises tanker,
han vet
at de er tomme.
21 Derfor må ingen skryte av å
være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til, 22 enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det
er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt
hører dere til, 23 men dere hører Kristus til, og
Kristus hører Gud til.
[4] 4 Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og
satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham
over hele riket. 5 Da prøvde ministrene og
satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte
ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var
pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. 6 Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne
Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans
religion.»
7 Nå stormet ministrene og
satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! 8 Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene
og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en
forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til
noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i
løvehulen. 9 Utsted nå et slikt påbud,
konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og
persernes uforanderlige lov.» 10 I
samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt
påbud.
11 Så snart Daniel fikk vite at
skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som
vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn
og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. 12 Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og
påkalte sin Gud.
13 Så gikk de fram for kongen og
sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber
til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i
løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes
uforanderlige lov.» 14 Da sa de til kongen: «Daniel,
en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det
påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin
bønn.»
15 Da kongen hørte det, gjorde det
ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang
gjorde han hva han kunne for å redde ham. 16 Igjen
stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er
medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen
forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» 17 Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste
ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker,
berge deg!» 18 De hentet en stein og la den
over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine
stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. 19 Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele
natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke
sove.
20 Tidlig om morgenen, ved
soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21 Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen
på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig
dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» 22 Da
svarte Daniel: «Lenge leve kongen! 23 Min
Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er
funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe
galt.» 24 Da ble kongen svært glad og
befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av
hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar