lørdag 4. januar 2014

Kristi åpenbaringsdag – Jødenes konge!



Prekentekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12[i]
GT-tekst: Jesaja 60,1-6[ii]
Brevtekst: Paulus´ brev til Efeserne 3,1-7[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 2,1-12 (samme som prekenteksten)

”Løft blikket, se deg omkring!”

Vi er så sabla konforme i vårt nordiske drikkegilde!
Det er bra å ha det godt, men hvis vår velstand bedøver vår medfødte evne til å stille de store spørsmålene i livet, så blir vi kjedelige, ja, livet blir:
boring!
Jeg tror det er negativt hvis vi ikke lenger prøver å sette ord på det vakre og stygge, det gode og onde, sviket, tilgivelsen og forsoningen, skammen og den nye verdigheten, fiendskapet og vennskapet, det å elske og å hate, hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei.            

Vi tror vi har funnet svaret! Noen har funnet Allah og hans profet, andre Buddhas gyldne middelvei, andre igjen har funnet ut at all gudstro eller åndelighet er tull vas: Naturalistisk naturvitenskap blir ofte antitesen til Gud og den humanistiske åndsfrihet.
Vi kristne,
har funnet barnet som ble lagt i en krybbe…
Men hvilket svar er det egentlig vi har funnet?

Vi har nå beveget oss ut av adventstiden og juletiden og entret åpenbaringstiden. Det er denne tiden som forsøker å gi oss et dypere innblikk i hvem Jesus viser seg å være. Hovedbudskapet er å avdekke hvordan Guds fantastiske personlighet og gode vilje blir synlig gjennom Jesu tilstedeværelse i verden. At Jesus er noe mer enn et vanlig menneske og at Guds nærvær viser seg i ham, er et stikkord i denne tiden. Åpenbaringstiden strekker seg over seks søndager. Nå hører fortellingen om vismennene til juletiden, men fungerer i dag som en glatt overgang fra juletid til åpenbaringstid. (For øvrig er 6. januar kalt ”de hellige tre kongers dag” og er dagen de ortodokse kristne feirer at Jesus ble født. Det er nok også årsaken til at fortellingen om de vise menn kommer i dag).  

Hvis du skreller bort mystikken, romantikken og julens feel good-aura, så er fortellingen om  vismennene temmelig sjokkerende og merkelig. Denne fortellingen burte føre til at det går kaldt nedover ryggen til enhver som anser seg selv å ha funnet svaret.
For å forstå hvor feil denne fortellingen var for jødene (og mest sannsynlig for kristne i dag), må vi forstå forfatterens utgangspunkt. 

Det greske ordet Matteus bruker på vismennene er magoi.
Magikere!
Eller nærmere bestemt astrologer. Samme kan det være, for jøden Matteus var astrologi og magi en del av samme surreballet. Magoi er egentlig brukt om en prestekaste i de persiske fjellområdene, kanskje knyttet til zoroastrisk religion. I vår tekst er vismennene hoff-funksjonærer som gav råd ved hjelp av drømmetolkning og stjernetyding. Vismennenes tro på ånder og flere guder, er kanskje det verste verdensbilde og tro Matteus kunne tenke seg.
Vismennenes religion var en direkte trussel mot jødenes monoteistiske Gud: Jahve.

GT-teksten er en del av profetiene i Jesajas bok, som antagelig ble skrevet da jødene fikk vende tilbake til Jerusalem etter 50-70 år i fangenskap i Babylon (ca. 538 f. Kr.). Mange motsatte seg å vende tilbake, ettersom Jerusalem var en ruinhaug som stadig ble plyndret. Vismennene som kom fra det babylonske området kan ha hørt om Israels konge gjennom overleveringer fra jødene som ikke vendte tilbake til Jerusalem.

Fra kapittel 56-66 i Jesajaboken får vi en gjeng med rasende profetier. Antagelig fordi det var så få som ville bo i Jerusalem og å bidra til å bygge opp jødenes sentrum i verden: tempelet.
Likevel er det til tider fremtidshåp i profetiene, og det er det vi leser om i dagens tekst. Profetien er preget av et utopisk håp og utfordrer jødene til å løfte blikket å se hva Gud skal gjøre for dem. Selv om det står tydelig her at andre folkeslag skal komme å se lyset fra Gud, så var det ingen jøder som kunne forestille seg at Guds redning faktisk kunne bli synlig av andre enn dem selv. Vi må ha in mente at jødedommen var svært etnosentrisk på Jesu tid.

Paulus understreker i sitt brev til Efeserne hvor usannsynlig det var for jødene at andre folkeslag (som gikk under samlebetegnelsen ”hedninger”) kunne få del i Israels redning. Det var så usannsynlig at han kaller det for et mysterium.
  
Det verste med fortellingen om de vise menn,
hedningene altså,
er egentlig de lærde jødenes reaksjon. Vismennene søkte barnet, hyllet det og gav det gaver, men de var fremmede for jødisk kultur og historie. De visste ikke hvor barnet befant seg, men de jødiske religiøse lederne, som var best kjent med sine egne profetier, gjorde ikke en dritt. 

Fortellingen om de vise menn som kommer med gaver til Jesus-barnet er en uhørt sterk kritikk til alle som har blitt konforme med sine svar på livets gåter. Når de som var lærde i sine egne skrifter, var så fornøyd med sine svar at de ikke en gang gadd å oppsøke sin egen konge,
som flere hundre år med profetier hadde forutsagt,
hva sier det om de som kjenner seg skråsikre på hvordan verden fungerer i dag?
Har vi blitt late?
Gidder vi ikke å søke sannhet lenger,
fordi vi tror vi har den i lomma,
eller fordi alt er relativt?
Boring!

Hvis det er noe denne fortellingen bør si til dagens kristne (og de som ikke er kristne, for den saks skyld), så er det aldri å tro at du vet alt allerede.
Fortsett å søk!
Fortsett å finne ut mer om Gud,
mer om Jesus!
Det er alltid mer å hente: nye oppdagelser: noen trøstende og andre svært ubehagelige!
Kanskje viser det seg at de du trodde ikke var ”innenfor” i det hele tatt, er akkurat de som nå sitter og tilber din Gud, mens du har blitt fundamentalist og kjedelig?
Hva vet du?

Men når dette er sagt, så er det egentlig vi her i Norge som er de vise menn;
det vi som er hedningene,
sett fra de første kristnes (som altså var jøder hele gjengen) ståsted. Vi kjenner ikke kulturen til jødene og har derfor store begrensninger i møte med fortellingene om Jesus. Selv om (eller kanskje fordi) jeg har seks års utdannelse i kristen troslære kjenner jeg meg som en vismann. Jeg står der og tilber hver søndag, men lurer ofte på hvem det er jeg faktisk tilber. Jeg leter og søker i Bibelen og andre bøker etter forventninger til Gud som lå i Jesu eget folk, og blir ofte forundret over hvor omfattende forventningene er og hvor lite jeg vet om ham jeg tilber.

Så kommer jeg atter en søndagen på gudstjeneste i Pinsekirken Filadelfia Tromsø: Jeg søker, hyller og gir Jesus gaver av gull, røkelse og myrra.
Gull, fordi det representerte gaven folk gav til en konge.
Røkelse, fordi det representerer duften folk ofret til Gud.  
Myrra, fordi det er salven med godlukt de dødes kropper smøres med.

Jeg tar tre steg i tro og tillit: 1) Jesus er jødenes konge, 2) Jesus er Guds eget liv og 3) Jesus sto opp fra de døde. 

Bønn:
Kjære Gud, vi ber for alle som kjenner seg fremmede på nye steder. La alle innvandrere som kjenner seg utrygge i en ny kultur, bli møtt av kjærlighet, inkludering og omsorg fra de som kjenner seg hjemme. Hjelp oss alle til aldri å miste evnen til undring. Hjelp oss til ikke å havne i kjedsomhet og konformitet, men la oss bli inspirert av verden vi lever i,
kjenne engasjement til å gjøre verden et bedre sted å bo.
Kjære Gud, hjelp oss å løfte blikket, så vi ser ditt lys!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen!



[i] 1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» 3 Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. 4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. 5 «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
          
   

6  Du Betlehem i Juda land
          
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
          
For fra deg skal det komme en fyrste
          
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» 9 Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. 10 Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. 11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

[ii] 1 Reis deg, bli lys!
          
For lyset ditt kommer,
          
Herrens herlighet går opp over deg.
          
   

2 Se, mørke dekker jorden,
          
skodde dekker folkene.
          
Men over deg går Herren opp,
          
hans herlighet viser seg over deg.
          
   

3 Folkeslag skal gå mot ditt lys,
          
konger gå mot din soloppgang.
          
   

4 Løft blikket, se deg omkring!
          
Alle samler seg og kommer til deg.
          
Sønnene dine kommer fra det fjerne,
          
døtrene dine blir båret på armen.
          
   

5 Da skal du se det og stråle,
          
hjertet skal skjelve og svulme.
          
For havets skatter blir dine,
          
folkeslagenes rikdom kommer til deg.
          
   

6 Kameler i mengde dekker deg,
          
kamelfoler fra Midjan og Efa.
          
Alle fra Saba kommer,
          
gull og røkelse har de med seg,
          
de forkynner Herrens pris.

[iii] 1 Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld. 2 Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. 3 I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, 4 og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. 5 Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave.

7 kommentarer:

  1. Takk for gode og interessante innlegg! Jeg liker at du på denne måten gir et helhetlig bilde av hva troens innhold faktisk er, i stedet for å bare skrive på inspirasjon (slik som jeg gjør ;)) Liker godt det du skriver om å ikke bli skråsikre, men alltid å spørre og finne ut mer, og ikke tro at vi har skjønt det, men stadig spørre nye spørsmål og søke nye svar.

    I dette innlegget likte jeg godt det faktum at Gud brukte magikere og astrologer, ja ikke bare det, han brukte astrologi for å vise vei til Jesus. Det viser vel at man knapt kan ramme Gud i en eneste lære eller religion?

    Litt konstruktiv kritikk til slutt, ok? Det at du bruker ordet "kjedelig" (boring) som en motsetning til det du vil framstille som det beste, høres veldig gladkristent og fjortis-aktig ut. Selv vil jeg slå et slag for kjedsomheten. Det er i perioder med lite aktivitet og kjedsomhet at kreativiteten har de best vilkårene. Stå på, Thomas :)

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelige tilbakemeldinger, Magne!

    Jeg vet ikke hvor strengt vi kan ramme Gud til en eneste lære, men jeg tror Jesus er endemålet for verdens søken etter sannhet. Men jeg tror ikke at de som søker det Jesus har å gi, må ha den kristne bakgrunnsforståelsen for å finne ham. Det er vel det fortellingen om de vise menn med all tydelighet viser oss.

    Til din kritikk: Jeg er så lite gladkristen du kan få det, sett fra pinsekirkelig ståsted (noe som kommer frem i den større sammenheng i kirkeårsbloggens betraktninger). At jeg høres fjortiss ut ved å rope: "boring!", er et retorisk grep jeg bruker helt bevisst. Det finnes en lidenskap og appetitt på verden i "fjortissene", som vi voksne ofte mister (kanskje derfor vi voksne har en viss forrakt for fjortissene? ;). Derfor har jeg også en forkjærlighet for fjortiss-musikk. Det er min "guilty pleasure".

    Forøvrig mener jeg at det norske hverdagsordet "kjedelig" er svært beskrivende for den teologien som går i loop: den fundamentalistiske teologi. Det kan godt hende kjedsomheten føder kreativitet, men det er forskjell på kjedsomhet som en sinnsstemning og et kjedelig syn på livet.

    Stå på du også, men medblogger i verden! ;P

    SvarSlett
  3. Jeg registrer at vi har et noe ulikt syn på ordet "kjedelig". For meg er et kjedelig syn på livet slett ikke det verste man kan ha. Jeg synes vi bør omfavne det hverdagslige og handlingsfattige som vår tid og vår kultur avskyr.

    Har lagt en snarvei fra min blogg til din, slik at de to-tre som leser min blogg, får øye på din :)

    SvarSlett
  4. Tror kanskje jeg er enig med deg i det du legger i "kjedelig". Jeg hadde kanskje kalt det "enkelhet", men jeg vet ikke om det dekker det du tenker på. Jeg vil omfavne det hverdagslige. Det er egentlig det som er hele prosjektet med denne bloggen: Å gjøre troen hverdagsnær i det hverdagslige.

    Store deler av vår mainstreamkultur er en multitaskende, sensasjonsjagende og hyperaktiv kultur og derfor selvutslettende. Kirkeåret er tregt og seigt: Det tar et helt år bare å reflektere over troens innhold (faktisk tre år, ettersom tekstene endres tre i år, før de begynner på ny igjen). I tillegg er det ganske ensformig, på den måten at sirkler rundt en person hele tiden.

    Jeg håper jeg klarte å formidle at min kritikk til de kjedelige, går ut til de som tror de sitter med fasiten, og derfor ikke lenger lar seg justere av nye perspektiver.

    Jeg skulle likt å høre hva du legger i "handlingsfattig". For meg høres det ut som en tilstand av utbrenthet. Utbrenthet er selvfølgelig en hverdagsær og allmenn erfaring og derfor viktig å omfavne som en sentral del av det å være menneske, men ikke en tilstand å trakte etter. Det aner meg at det ikke er helt hva du legger i begrepet.

    Hyggelig gest! Da får jeg kanskje doblet leserkaren min ;)

    SvarSlett
  5. Herlighet, så mange skrivefeil jeg har i kommentaren :P Bør ikke skrive så mye etter 23:30, tror jeg ;)

    SvarSlett
  6. Jeg er veldig enig i det du skriver i kommentaren din. Mye av det du skildrer her, er også noe av det jeg savner minst med ikke lenger å være en karismatisk kristen.

    Når jeg bruker ordet handlingsfattig, tenker jeg ikke på handlingslammede personer, men på en tilværelse der det skjer lite, der antallet impulser og stimuli er holdt på et minimum, noe som er totalt motsatt av det som preger vår tid, hvor det hele tiden må skje noe, alle må stimuleres utenfra til enhver tid. Her på landsbygda er det heldigvis noe annerledes ;)

    SvarSlett
  7. Jeg forstår deg godt!

    Da er vi enig i alt faktisk. Det blir mer nyanserte innlegg de kommende søndagene ;-)

    Du er heldig som bor på landsbygda :-)

    SvarSlett