2. søndag i påsketiden - En ny morgengry

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 21,1-14[i]

GT-tekst: Jesaja 43,10-13[ii]

Brevtekst: Paulus´ første korinterbrev 15,12-21[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Johannes 20,24-31[iv]

Jesus viser seg for tredje gang etter oppstandelsen.

Sist gang Peter så Jesus hadde han bannet og løyet tre ganger ved å fornekte noe kjennskap til Jesus. 

Det hendte en morgengry.

Peter med den store kjeften, men patetisk når det kom til praktisk handling.

Han som lovet at han skulle forsvare Jesus livet ut.

Sist gang Peter møtte Jesu øyne, var det gjennom glørne fra bålet på øversteprestens gårdplass.

Peter hadde sveket sin beste venn, og blikket som da møtte ham fra Jesus hadde fylt hele ham med sorg og bitter gråt:

”Hvordan kunne jeg?”

Påsketiden er den tiden som reflektere dypere over hva som egentlig hendte da Jesus sto opp fra de døde. Litt slik åpenbaringstiden reflekterte over hva som egentlig hendte da Jesus ble født. En slik kronologisk rekkfølge av Jesu liv som kirkeåret benytter seg av  for å fortelle hva den kristne troen handler om, er ikke helt teologisk riktig. For det er først ved Jesus oppstandelse at vi kan prate om at noe helt nytt har skjedd, som omfatter mer enn bare en mann fra Israel og hans venner for 2000 år siden. Hvis Jesus ikke hadde oppstått, så hadde det ikke eksistert noe som heter kristendom, ei heller noen som hadde kalt seg kristne. 
Hele Jesu liv må tolkes i lys av hans oppstandelse hvis det skal gi altomfattende mening. 

Likevel er kirkeåret et pedagogisk grep hvor det å følge Jesus fra fødsel til grav til oppstandelse (og til himmels, som vi skal lese om senere), fungerer greit når den kristne tro skal utlegges og reflekteres over.

Men, for Peter var alt tapt etter Jesu død.

Da Peter fant den tomme graven gikk han hjem. 
Han hørte ryktene fra de andre disiplene om at Jesus hadde stått opp fra graven. Tomas, en i disippelgjengen, hadde til og med stukken fingeren sin i Jesu hullete hender og lagt hånden sin inn i kjøttsåret der spydet hadde gått inn. 

Dette var ikke en oppvekkelse av det kaliber de hadde sett Jesus gjøre med en mann dager før han selv ble drept.

Nei, her snakket vi om en levende død!

Peter ante likevel ikke hva han skulle gjøre med disse nyhetene.

”Nei, jeg går og fisker igjen, jeg”.

Det var det Peter kunne: å fiske.

Som den lederen i gjengen han var tok han med seg de andre vennene og dro og fisket. 

På den samme sjøen han fisket i før Jesus hadde kommet og møtt ham for første gang tre år i forvegen.

I nattens mørket famlet de uten å få fisk.

Ved morgengry sto det en mann inne ved land og spurte hvordan det gikk.

De fortalte at det ikke gikk bra, hvorpå denne mannen ber dem om å kaste garnet ut på andre siden.

Et nytt under!

Garnet ble sprengfullt med fisk!

Da skjønte de hvem mannen på stranden var.

Peter hev seg ut i sjøen, forlot de andre med all fisken, og svømte mot land.

Jeg lurer på hvilke følelser som rushet gjennom Peter der han gled gjennom vannet for å møte den på jorden han var mest glad i, men som han hadde sveket på det groveste.

Et nytt møte?

En ny mulighet?

Ville han få så det svei? Kom Jesus til å hevne seg?

Jesus hadde tent opp et bål, og ba disiplene på mat.

En ny morgengry,

et nytt bål,

et nytt møte gjennom glørne.

Peter møter igjen øynene til sin beste venn.

Peters skamfulle øyne møter øyne fylt av kjærlighet og tilgivelse.

Jesus kaller Peter på ny, 

på samme sted som han kalte ham for første gang.

Fortellingen som fortsetter etter vår tekst er en av de vakreste fortellingen jeg vet om, hvor forsoning og sant vennskap bygd på tilgivelse og grenseløs kjærlighet skaper en fordypet relasjon der alt holdt på å gå i stykker. Ser man dagens tekst fra Det gamle testamentet i dette lyset, betyr det at Gud ikke holder noe mot noen. Han ønsker å være der gjennom liv og død for alle mennesker. Og hans kjærlighet har overvunnet døden, og slik gitt alle som vil et nytt liv både nå og etter døden.

Jeg blir så berørt av denne fortellingen, fordi den sier noe sant om vennskapet mellom oss mennesker. De kan være så skjøre der det settes opp betingelser for hvor langt kjærligheten går.

Ingen av oss klarer alltid å være gode.

Det sterkeste i verden er der hengivenhet til hverandres godhet er knyttet sammen med tilgivelse av hverandres svik.

Slike vennskap er bygd på noe så dypt at de kan bli sterkere i møte med livets realiteter.

Der svikefulle handlinger møtes med tilgivelse og forsoning, 
der er kjærligheten sterkere enn døden.

Jeg blir også berørt fordi dette er den Gud jeg har fått tillit til. 
En Gud som alltid vil ha meg, 
som har skapt meg som jeg er og 
elsket meg som jeg er. 
Når jeg sårer de Gud elsker og har skapt og jeg vet Gud ikke holder det mot meg, blir jeg fylt av en slags enorm respekt som tvinger meg til å be mennesker om tilgivelse for det gale jeg har gjort mot dem.

Alle fortjener repekt for den de er, 
ikke for den vi vil at de skal være.
En naturlig reaksjon på selv å kjenne seg tilgitt, er selverkjennelse som innebærer at jeg ser behovet av å be om unnskylding der jeg har gjort noen noe vondt.

Ja, og selvfølgelig tilgi de som har krenket meg.

En bok jeg leste for en del år tilbake spurte følgende spørsmål:

”Hvis du ikke husker sist du ba noen om tilgivelse, har du da egentlig møtt Jesus slik Bibelen beskriver ham?”

Det spørsmålet stakk så hardt i meg at jeg måtte gjøre en ny evaluering om fortelling om Jesus egentlig betød noe som helst for meg, utover at jeg håpet på et liv etter døden.

Det var nemlig en periode jeg aldri bad om unnskyldning for noen ting. Jeg arbeidet heller med et saftig selvforsvar, slik at ingen kunne ta meg på noe.
Jeg trodde at hvis ingen kunne ta meg på noe, så var jeg god nok.

Det var, og er, ikke bra.

Etter at jeg har sett mer av det Jesu liv kan bety for hvem Gud er og hva Gud vil, er det ikke lenger noe ideal å forsvare mine egne feilsteg.

Idealet er nå å be om tilgivelse og å gi tilgivelse til alle som ber meg om det.

Lykkes jeg med det?

Av og til,

men jeg ønsker intenst at jeg med Guds hjelp en dag kan svare:

ofte.

Jesus kom for å vise ekte kjærlighet og ved hans død og oppstandelse kan denne kjærligheten få altomfattende betydning for alt som lever, men hvis det ikke foreligger en oppstandelse fra døden faller hele den kristne troen sammen som et korthus.

Da står vi igjen med fin pedagogikk uten håp om guddommelig hjelp.

Da har vi ingen guddommelig kraft som kan hjelpe oss.

Da foreligger det ikke en reell seier over verdens destruktive krefter,

og vi er overlatt til å klare oss selv.  

Bønn:

Kjære Jesus, la fortellingen om din oppstandelse enda en gang gi oss en smak av fellesskap og undring og fred. Gi oss din omsorg når vi er slitne eller redde elle motløse. La oss oppdage at du er nær og møter oss slik vi trenger. Hjelp også oss å møte hverandre med den godheten som du viste oss ved ditt liv, din død og etter at du var oppstått. Gi oss styrke til å tilgi slik du tilgav og styrke til å be om tilgivelse når vi behandler andre urettferdig. Takk for alle som ble grepet av barna som er i nød og gav av gaver av et omsorgsfullt hjerte i går. Vær nær alle barn som er på flukt og gi dem håp. Hjelp oss å være det bønnesvaret i dette livet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud,

fra evighet til evighet.

Amen.

---

[i] 1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
   

4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
   

9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
   

14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

[ii] 10 Dere er mine vitner,
          

sier Herren,
          

og min tjener som jeg har utvalgt,
          

for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          

og forstå at jeg er Han.
          

Før meg er ingen gud blitt formet,
          

og etter meg skal ingen komme.
          
   

11 Jeg, jeg er Herren,
          

det finnes ingen annen frelser enn jeg.
          
   

12 Det er jeg som har fortalt
          

og frelst og gjort det kjent,
          

det finnes ingen fremmed blant dere.
          

Dere er mine vitner, sier Herren.
          

Jeg er Gud,
          
   

13 helt fra dag ble til,
          

jeg er Han.
          

Ingen river ut av min hånd;
          

det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.

[iii] 12 Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? 13 For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. 14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
   

20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21 Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.

[iv] 24 Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 25 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
   

26 Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
   

30 Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Påskedag – Troens fødsel

Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 24,1-9[i]

GT-tekst: Salmenes bok 118,14-24[ii]

Brevtekst: Paulus´ første brev til Korinterne 15,1-11[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 28,1-10[iv]

Han er oppstanden!

Ja, sannelig han er oppstanden!

Svimmelheten er total!

Kvinnene og disiplene er øre.

Hva er det som har skjedd?

Han har stått opp,

den korsfestede har stått opp!

Har han kjempet mot døden og vunnet?

Det er umulig!

For de som trodde at Jesus overvant døden på langfredag, kan jeg opplyse om det ikke var før påskedag at døden ble overvunnet.

En som dør overvinner ikke døden,

men en som blir levende selv om personen er død,

den har virkelig overvunnet døden!

Men i retro- og teologisk perspektiv er det lurt å holde Jesu død og oppstandelsen sammen.

Når Johannes skrev i sitt evangelium at Jesu siste ord på korset var:

”Det er fullbrakt!”,

så var det et teologisk utsagn.

De tre andre evangeliene er tettere på hva som skjedde historisk, mens Johannes ikke er så opptatt av og være historisk korrekt, men teologisk korrekt.

Han forteller om Jesu død på korset med oppstandelsen som et faktum.  

*

Vi må ikke la oss forlede til å tro at Jesu oppstandelse fra graven var lik den oppvekkelsen vi leste Jesus gjorde med den mannen som hadde ligget og råtnet i graven i fire dager.

Jesu oppstandelsen er noe fundamentalt annerledes.

Det var en oppstandelsen,

ikke en oppvekkelse.

Den døde mannen, Lasarus, som Jesus vekket opp fra de døde ble biologisk regenerert. Forråtnelsen trakk seg tilbake og sykdommen forlot kroppen.

Men Lasarus døde igjen som gammel mann.

Jesus derimot ble ikke vekket opp fra døden, nei han bærer døden i sin kropp fremdeles;

han er fremdeles den korsfestede.

Flerrene i ryggen fra piskeslagene ble ikke lukkede arr;

hullene i hendene og føttene, fra naglene som festet ham til korset, ble ikke borte;

krateret i siden fra spydet, som ble stukket inn slik at blod og vann fosset ut, står på vidt gap.

Jesus er en død mann,

som er levende:

Han ble noe nytt!

Lasarus ble ikke noe nytt, men bare levende slik han var før han døde for så å dø igjen.

Jesus derimot,

han ble noe nytt.

Ja, han beholdt den fysiske kroppen sin,  

likevel en kropp verden aldri har sett eller hørt om før:

Han ble:

en ny skapning!

I sin kropp bærer han døden, men er levende fordi Gud reiste ham opp fra døden.

Når kristne sier at Jesus har overvunnet døden, så er det ikke snakk om en gjenopplivning.

Nei, her taler vi om en som bærer døden i sin kropp, men likevel lever!

Derfor kan han aldri dø igjen.

Var det en opplivning, så var ikke døden beseiret.

For døden er slutten på alt.

Det finnes ikke noe mer endelig enn døden.

Men hvis en mann bærer døden i seg, men likevel lever,

da er dødens endelighet overvunnet.

Den som er død, men likevel er levende

har da evig liv.

Det er ved dette punkt at fortellingen om Jesus når absurde høyder.

Det her faller utenfor hele universets erfaringsverden.

Ingen døde er levende!

Ved sitt liv demonstrerte Jesus en fullkommen kjærlighet som gir meg tillit til at dette kan ha vært Gud selv.

Og nå begynner tanken å bli svimmel:

Da betyr det at Gud har tatt vår død opp i seg!

Ved Jesu oppstandne og korsfestede kropp er menneskets dødelighet blitt en del av Guds vesen.

Men gjennom Jesus, som er både Gud og menneske, er jordens dødelighet blitt levende i Gud. 

Ved dette fenomenet har alle paver, kirkefedre, biskoper, prester, vanlige folk: katolikker, ortodokse og protestanter mistet pusten, falt på kne og utropt:

”O, store mysterium!”

På denne historiske hendelsen hviler hele kristendommens troverdighet. 

Denne historiske hendelsen markerer den kristne troens fødsel.

Det er ved dette punkt i fortellingen om Jesus at den kristne tro står og faller.

Enhver som avviser denne hendelsen, avviser også det Jesus representerer i den kristne troen. 

For enhver som fortsatt vil ha tillit til Jesu liv kreves det nå et ”leap of faith”: et trossteg.

Denne ekstraordinære tilliten, som vi kaller å tro, har Jesus lovet å gi til alle som ber ham om det. 

*

Hva betyr det at Paulus skrev at Jesus døde for våre synder?  

Resultatene av de destruktive kreftene ender til slutt med døden, enten det er universets ubalanse eller menneskers ukjærlighet. De destruktive kreftene som bryter verden ned biologisk/fysisk og psykisk er et system vi alle er en del av,

og ikke kommer ut av.

De endelige resultatene av de destruktive kreftene er død,

det gjelder både biologisk og psykologisk.   

Da Jesus sto opp fra de døde avslørte han at Gud ikke ønsket å straffe noen for å medvirke i de destruktive kreftene:

De kreftene som forbryter seg på det Gud har skapt.

For ethvert gudskapt menneske vi har såret;

enhver løgn vi har ødelagt noen med;

ethvert ord vi har nedbrutt et annet menneske med;

enhver levende gudskapt ting vi har ødelagt gjennom våre handlinger og

enhver person vi har tråkket på,

så holder Gud det ikke mot oss.

Det er dette Paulus mener med at Kristus døde for syndene våre.

Ved å oppstå fra døden overvant Jesus døden og dermed også de endelige resultatene av de destruktive kreftene.

Slikt lagde han en vei ut av – og en vei gjennom alt det destruktive vi har gjort oss skyldige i,

eller en vei gjennom det Bibelen kaller synd.

En vei gjennom synden.

En vei gjennom døden.

En vei som heter tilgivelse.   

Alle som har gjort seg skyldig ved å medvirke i verdens destruktive krefter, trenger ikke lenger være redd for straff eller død.

Alle som vil gå på tilgivelsens vei har fripass.

Det kreves ingen egen innstats eller gode gjerninger for å veie opp det gale som er gjort.

Tilgivelsen er gitt som ren og skjær gave ved Jesu liv, død og oppstandelse:

Det er dette som kalles nåde.

*

Da Jesus ikke hevnet seg på sine mordere eller tok de skyldige,

forteller han også at han skulle være det siste offeret.

Nå er det nok ofring!

Slutt med å inngå i dette destruktive mønsteret!

Jesus er bare ett offer blant mange millioner offer,

og han identifiserer seg også med alle andre offer.

Hvis han var Gud så viser det også at Gud ikke vil ha offer.

Heller ikke den jødiske dyreofferordningen var etter Guds vilje, ifølge de første kristne. Hebreerbrevets forfatter, som skrev en av de nytestamentlige brev, siterer fra Det gamle testamentet og sier det slik:

”Slaktoffer og offergave ville du (Gud) ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i… Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd”.[1]     

Jesus viser at Gud alltid er på offerets side:

alltid på den svakestes side.

Alle ofrer vi hverandre og blir selv ofret;

vi undertrykker alle hverandre i mer eller mindre grad og vi blir alle undertrykt.

Vi påfører andre skam og blir selv skamfulle,

og vi påfører andre skyld og er selv blitt skyldige.

Når vi stadig gjør skyldebukker ut av hverandre, ved alltid å trenge noen å skylde på når ting ikke går slik vi hadde planlagt, påminner vi oss selv om at de destruktive kreftene er tilstede i våre liv og i våre relasjoner.

Ved å feste blikket på det offeret Jesu ble til, påminner vi oss om det motsatte:

Ofringer er meningsløse!

Gud vil ikke ha offer!

Når det ikke lenger er noen vits å finne en skyldebukk eller syndebukk for det som går galt i våre liv, forsvinner det destruktive fra våre medmenneskelige relasjoner.

Da vil den makten som gjør at det blir splid mellom oss mennesker være borte.

Likevel, helt borte kan det aldri bli på denne siden av døden.

Selv om vi ikke ennå er døde og gjort levende sammen med Jesus, kan vi allerede nå regne oss som døde for oss selv, men levende for Gud. I praksis betyr det at vi slutter hevde vår egen rett (vi er jo døde), men kjemper for å fremme omsorg, godhet og tilgivelse for alle og alt vi møter (for Gud vil alle vel).

Det er dette vi kristne kaller å være

en ny skapning.

Vi begynner allerede her og nå å regne oss lik den oppstandne Jesus Kristus:

døde fra de destruktive kreftene som preger oss

- altså døde fra synden -

men levende for Gud.

I lys av å være en ny skapning med Jesus, vil vi forstå hva dåpen egentlig innebærer,

hva nattverden betyr,

meningen med bønn,

hvorfor vi feirer gudstjeneste hver søndag

og hvor den kristne moral og etikk henter sin motivasjon og styrke fra.

Utdypende hva dette innebærer i praksis vil siste halvdel av kirkeåret ta for seg, i den tiden som kalles for treenighetstiden, (starter 15.6.14).

                                                                        *

Påskedagen er alle kirkeårsdagers kirkeårsdag og alle søndagers søndag.

Søndagen ble fort de kristnes helligdag. (Jødenes sabbaten var den gang og er fremdeles lørdagen). I Bibelen kalles søndagen for Herrens dag, fordi det var denne dagen Jesus sto opp fra de døde.[2]

Så hvis du lurer på hvorfor kristne feirer gudstjeneste på søndagen, er det fordi Jesus sto opp fra de døde den dagen.

Alle gudstjenester er i sitt vesen en oppstandelsesfest!

Derfor begynte gudstjenestene i tidlig kristen tid med at gudstjenesteleder ropte og menigheten svarte:

”Han er oppstanden!”

”Ja, sannelig han er oppstanden!”

Bønn:

Kjære Gud la oss få tilliten som gir oss tro på at du reiste Jesus opp fra de døde!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet.

Amen.

---

[1] Hebreebrevet 10,5-6.18

[2] Johannes Åpenbaringen 1,10

---

[i] 1 Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. 2 Da så de at steinen var rullet fra graven. 3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. 4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. 5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? 6 Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: 7 ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» 8 Da husket de hans ord. 9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

[ii] 14 Herren er min styrke og min sang,
          

han er blitt min frelse.
          
   

15 Hør, det er jubel og seiersrop
          

i de rettferdiges telt!
          

Herrens høyre hånd gjør storverk,
          
   

16 Herrens høyre hånd løfter opp.
          

Herrens høyre hånd gjør storverk.
          
   

17 Jeg skal ikke dø, men leve
          

og fortelle om Herrens gjerninger.
          
   

18 Hardt har Herren tuktet meg,
          

men han overga meg ikke til døden.
          
   

19 Lukk rettferds porter opp for meg,
          

jeg vil gå inn og prise Herren!
          
   

20 Dette er Herrens port,
          

her går de rettferdige inn.
          
   

21 Jeg priser deg fordi du svarte meg,
          

du ble min frelse.
          
   

22 Steinen som bygningsmennene vraket,
          

er blitt hjørnestein.
          
   

23 Dette er Herrens eget verk,
          

underfullt er det i våre øyne.
          
   

24 Dette er dagen som Herren har gjort;
          

la oss juble og glede oss på den!

[iii] 1 Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. 2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. 3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
          

at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
          
   

4 at han ble begravet,
          

at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
          
   

5 og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.


6 Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7 Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8 Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9 For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.

[iv] 1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
   

8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»