2. søndag i påsketiden - En ny morgengry

Prekentekst: Evangeliet etter Johannes 21,1-14[i]

GT-tekst: Jesaja 43,10-13[ii]

Brevtekst: Paulus´ første korinterbrev 15,12-21[iii]

Fortellertekst: Evangeliet etter Johannes 20,24-31[iv]

Jesus viser seg for tredje gang etter oppstandelsen.

Sist gang Peter så Jesus hadde han bannet og løyet tre ganger ved å fornekte noe kjennskap til Jesus. 

Det hendte en morgengry.

Peter med den store kjeften, men patetisk når det kom til praktisk handling.

Han som lovet at han skulle forsvare Jesus livet ut.

Sist gang Peter møtte Jesu øyne, var det gjennom glørne fra bålet på øversteprestens gårdplass.

Peter hadde sveket sin beste venn, og blikket som da møtte ham fra Jesus hadde fylt hele ham med sorg og bitter gråt:

”Hvordan kunne jeg?”

Påsketiden er den tiden som reflektere dypere over hva som egentlig hendte da Jesus sto opp fra de døde. Litt slik åpenbaringstiden reflekterte over hva som egentlig hendte da Jesus ble født. En slik kronologisk rekkfølge av Jesu liv som kirkeåret benytter seg av  for å fortelle hva den kristne troen handler om, er ikke helt teologisk riktig. For det er først ved Jesus oppstandelse at vi kan prate om at noe helt nytt har skjedd, som omfatter mer enn bare en mann fra Israel og hans venner for 2000 år siden. Hvis Jesus ikke hadde oppstått, så hadde det ikke eksistert noe som heter kristendom, ei heller noen som hadde kalt seg kristne. 
Hele Jesu liv må tolkes i lys av hans oppstandelse hvis det skal gi altomfattende mening. 

Likevel er kirkeåret et pedagogisk grep hvor det å følge Jesus fra fødsel til grav til oppstandelse (og til himmels, som vi skal lese om senere), fungerer greit når den kristne tro skal utlegges og reflekteres over.

Men, for Peter var alt tapt etter Jesu død.

Da Peter fant den tomme graven gikk han hjem. 
Han hørte ryktene fra de andre disiplene om at Jesus hadde stått opp fra graven. Tomas, en i disippelgjengen, hadde til og med stukken fingeren sin i Jesu hullete hender og lagt hånden sin inn i kjøttsåret der spydet hadde gått inn. 

Dette var ikke en oppvekkelse av det kaliber de hadde sett Jesus gjøre med en mann dager før han selv ble drept.

Nei, her snakket vi om en levende død!

Peter ante likevel ikke hva han skulle gjøre med disse nyhetene.

”Nei, jeg går og fisker igjen, jeg”.

Det var det Peter kunne: å fiske.

Som den lederen i gjengen han var tok han med seg de andre vennene og dro og fisket. 

På den samme sjøen han fisket i før Jesus hadde kommet og møtt ham for første gang tre år i forvegen.

I nattens mørket famlet de uten å få fisk.

Ved morgengry sto det en mann inne ved land og spurte hvordan det gikk.

De fortalte at det ikke gikk bra, hvorpå denne mannen ber dem om å kaste garnet ut på andre siden.

Et nytt under!

Garnet ble sprengfullt med fisk!

Da skjønte de hvem mannen på stranden var.

Peter hev seg ut i sjøen, forlot de andre med all fisken, og svømte mot land.

Jeg lurer på hvilke følelser som rushet gjennom Peter der han gled gjennom vannet for å møte den på jorden han var mest glad i, men som han hadde sveket på det groveste.

Et nytt møte?

En ny mulighet?

Ville han få så det svei? Kom Jesus til å hevne seg?

Jesus hadde tent opp et bål, og ba disiplene på mat.

En ny morgengry,

et nytt bål,

et nytt møte gjennom glørne.

Peter møter igjen øynene til sin beste venn.

Peters skamfulle øyne møter øyne fylt av kjærlighet og tilgivelse.

Jesus kaller Peter på ny, 

på samme sted som han kalte ham for første gang.

Fortellingen som fortsetter etter vår tekst er en av de vakreste fortellingen jeg vet om, hvor forsoning og sant vennskap bygd på tilgivelse og grenseløs kjærlighet skaper en fordypet relasjon der alt holdt på å gå i stykker. Ser man dagens tekst fra Det gamle testamentet i dette lyset, betyr det at Gud ikke holder noe mot noen. Han ønsker å være der gjennom liv og død for alle mennesker. Og hans kjærlighet har overvunnet døden, og slik gitt alle som vil et nytt liv både nå og etter døden.

Jeg blir så berørt av denne fortellingen, fordi den sier noe sant om vennskapet mellom oss mennesker. De kan være så skjøre der det settes opp betingelser for hvor langt kjærligheten går.

Ingen av oss klarer alltid å være gode.

Det sterkeste i verden er der hengivenhet til hverandres godhet er knyttet sammen med tilgivelse av hverandres svik.

Slike vennskap er bygd på noe så dypt at de kan bli sterkere i møte med livets realiteter.

Der svikefulle handlinger møtes med tilgivelse og forsoning, 
der er kjærligheten sterkere enn døden.

Jeg blir også berørt fordi dette er den Gud jeg har fått tillit til. 
En Gud som alltid vil ha meg, 
som har skapt meg som jeg er og 
elsket meg som jeg er. 
Når jeg sårer de Gud elsker og har skapt og jeg vet Gud ikke holder det mot meg, blir jeg fylt av en slags enorm respekt som tvinger meg til å be mennesker om tilgivelse for det gale jeg har gjort mot dem.

Alle fortjener repekt for den de er, 
ikke for den vi vil at de skal være.
En naturlig reaksjon på selv å kjenne seg tilgitt, er selverkjennelse som innebærer at jeg ser behovet av å be om unnskylding der jeg har gjort noen noe vondt.

Ja, og selvfølgelig tilgi de som har krenket meg.

En bok jeg leste for en del år tilbake spurte følgende spørsmål:

”Hvis du ikke husker sist du ba noen om tilgivelse, har du da egentlig møtt Jesus slik Bibelen beskriver ham?”

Det spørsmålet stakk så hardt i meg at jeg måtte gjøre en ny evaluering om fortelling om Jesus egentlig betød noe som helst for meg, utover at jeg håpet på et liv etter døden.

Det var nemlig en periode jeg aldri bad om unnskyldning for noen ting. Jeg arbeidet heller med et saftig selvforsvar, slik at ingen kunne ta meg på noe.
Jeg trodde at hvis ingen kunne ta meg på noe, så var jeg god nok.

Det var, og er, ikke bra.

Etter at jeg har sett mer av det Jesu liv kan bety for hvem Gud er og hva Gud vil, er det ikke lenger noe ideal å forsvare mine egne feilsteg.

Idealet er nå å be om tilgivelse og å gi tilgivelse til alle som ber meg om det.

Lykkes jeg med det?

Av og til,

men jeg ønsker intenst at jeg med Guds hjelp en dag kan svare:

ofte.

Jesus kom for å vise ekte kjærlighet og ved hans død og oppstandelse kan denne kjærligheten få altomfattende betydning for alt som lever, men hvis det ikke foreligger en oppstandelse fra døden faller hele den kristne troen sammen som et korthus.

Da står vi igjen med fin pedagogikk uten håp om guddommelig hjelp.

Da har vi ingen guddommelig kraft som kan hjelpe oss.

Da foreligger det ikke en reell seier over verdens destruktive krefter,

og vi er overlatt til å klare oss selv.  

Bønn:

Kjære Jesus, la fortellingen om din oppstandelse enda en gang gi oss en smak av fellesskap og undring og fred. Gi oss din omsorg når vi er slitne eller redde elle motløse. La oss oppdage at du er nær og møter oss slik vi trenger. Hjelp også oss å møte hverandre med den godheten som du viste oss ved ditt liv, din død og etter at du var oppstått. Gi oss styrke til å tilgi slik du tilgav og styrke til å be om tilgivelse når vi behandler andre urettferdig. Takk for alle som ble grepet av barna som er i nød og gav av gaver av et omsorgsfullt hjerte i går. Vær nær alle barn som er på flukt og gi dem håp. Hjelp oss å være det bønnesvaret i dette livet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,

som var og er og blir en sann Gud,

fra evighet til evighet.

Amen.

---

[i] 1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
   

4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
   

9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
   

14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

[ii] 10 Dere er mine vitner,
          

sier Herren,
          

og min tjener som jeg har utvalgt,
          

for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          

og forstå at jeg er Han.
          

Før meg er ingen gud blitt formet,
          

og etter meg skal ingen komme.
          
   

11 Jeg, jeg er Herren,
          

det finnes ingen annen frelser enn jeg.
          
   

12 Det er jeg som har fortalt
          

og frelst og gjort det kjent,
          

det finnes ingen fremmed blant dere.
          

Dere er mine vitner, sier Herren.
          

Jeg er Gud,
          
   

13 helt fra dag ble til,
          

jeg er Han.
          

Ingen river ut av min hånd;
          

det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.

[iii] 12 Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? 13 For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. 14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
   

20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21 Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.

[iv] 24 Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 25 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
   

26 Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
   

30 Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.