4. søndag i fastetiden - Judica: en for alle

Prekentekst: Brevet til hebreerne 4,14-16[i] 

GT-tekst: Første Mosebok 22,1-14[ii]

Evangelietekst: Evangeliet etter Johannes 11,45-53[iii]

Fortellertekst: Andre Mosebok 12,1-28[iv]

Det er snart påske.

Jesus har gjort sitt siste mirakel, eller tegn som Johannes kaller det. Han var i nærheten av Jerusalem hos sine venner Maria og Martha.

Deres bror var død.

Jesus vekket ham opp fra døden.

Vi taler ikke her om en som akkurat var død, men en mann som lå inni graven og råtnet på fjerde dagen.

Frem til nå hadde verken disiplene, Maria eller Martha innsett hvem Jesus var, men nå... 
Nå var all tvil ut av verden: ”Jesus er sendt av Gud og er Guds Sønn!”

Flere jøder kom også til tro, men andre sto timer etter svette og heseblesende hos de religiøse lederne i landet: ”Nå vekker han til og med folket opp fra de døde og flere kommer til tro på ham!”

Det ble innkalt til hastemøte med jødenes høyeste religiøse råd og domstol, som het Sanhedrin. I dette rådet satt prester og lærde menn. Hvis flertallet kom til tro på Jesus ville prestenes miste sin posisjon, de lærde menn miste sin ære og det trygge ville byttes ut med noe nytt. Dessuten ville det blitt uro blant jødene og da kunne romermakten komme til å gripe inn å ta både tempelet og landet fra dem.

Krise!

Da reiser øverstepresten seg, lederen for Det høye råd, og sier: ”Det er bedre om vi dreper Jesus slik at vi ikke får uroligheter i blant oss. Da vil vi verken miste tempelet eller folket vårt. Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket går til grunne!”

På dette ord ble konkrete planer om drapet på Jesus satt i virksomhet.

Hva er det vi ser her?

For det første, Jesu oppvekking av den døde gjør at noen begynner å tro at Jesus Guds Sønn. For det andre, er det de religiøse lederne som planlegger å drepe Jesus. Det er ingen av evangeliene som forteller at det var Gud.

Det var menneskers redsel for å miste sine posisjoner.

Hvordan kan man holde sammen at det var Guds plan å gi sin Sønn til å dø for verden, men at det likevel ikke var Gud som gjorde det?

For det tredje sier likevel øverstepresten noe sant, da han sa at ”… det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunne.” Hvordan kan det ha seg at øverstepresten som taler fra en posisjon av ondskap kan si noe sant om Guds redningsplan for verden?

Da Johannes satt seg ned og skrev sitt evangelium, hadde han ett mål for øye: Skape tro hos leserne på at Jesus var sendt av Gud, ett med Gud og Sønn av Gud. Han skrev også for å styrke troen i de kristne. Overbevisningskraften ligger i miraklene Jesus gjorde, eller det som Johannes kaller tegn.

Tegn på at Jesus var sendt av Gud.

Troen øker i bredde og dybde for hvert tegn Jesus gjør; flere og flere kommer til tro og forståelsen går dypere og dypere. Samtidig blir uroen hos de religiøse lederne mer og mer intens, og Jesu ord mot dem blir skarpere og skarpere. Der vanlige folk ser mer og mer hvem Jesus er, der blir de religiøse lederne mer og mer i opposisjon. Da Jesus gjorde sitt siste tegn kom mange til tro og de kom til en tro på Jesus som overgikk forventingene de hadde om sin redningsmannen og Messias. Dermed ble redselen for hva dette kan føre til komplett hos de religiøse lederne og drapsplaner ble iverksatt.

Er det ikke litt ironisk at de religiøses ledernes onde planer inngår i Guds plan for å vise verden sitt sanne ansikt og sin plan for verden. Vil det si at Gud hadde onde planer?

Neppe.

Likevel har dagens fortelling om Abraham som skulle ofre sin sønn skapt ubehag for mange.

Mange har opplevd avsky ved fortellingen om Gud som ber Abraham om å drepe sønnen. Ofte kommer dette ubehaget fordi vi ikke ser hvilken sammenheng denne fortellingen inngår i.

I den omverden Abraham levde i var menneskeofring det normale. Dermed reagerer ikke Abraham på selve beskjeden om å ofre sønnen sin. Han tar det nesten som en selvfølge. Og lydig mot sin overbevisning gjorde han det han trodde Gud hadde sagt.

Det overraskende i denne fortellingen er at Gud stopper ham.

Det er her overraskelsesmomentet ligger.

Skal han ikke ofre sønnen sin? Merkelig, hvem skal da ofres?

I hvert fall ikke et menneske!

Abrahams Gud vil ikke ha menneskeoffer.

Denne fortellingen er en mønsterfortelling av Guds vilje.

Gud vil ikke ha menneskeoffer!

Dermed er det interessant at alle de nytestamentlige evangeliene spiller på forholdet mellom Gud og Jesus med hentydninger til forholdet mellom Abraham og Isak. Dette året har vi møtt Jesus ved dåpen og ved fjellet hvor han skinte som solen og Guds stemme som lød fra himmelen:

”Dette er min Sønn, den elskede…”

Siden Abraham og Isaks far- og sønneforholdet er det Gud Fader og Jesus sammenlignes med, kunne det umulig være Guds vilje at Jesus skulle ofres.

Gud vil jo ikke ha menneskeoffer!

Det er jo den røde tråden gjennom hele Bibelen.

Jesus kan da umulig være slått av Gud og plaget, (jf. Jes 53,4).

Det kan umulig ha vært Guds vilje å knuse ham med sykdom, (jf. Jes 53,10).

Hvilket gudsbilde ville det vært?

Da har det jo ikke skjedd noe nytt da.

Da er vår Gud også en som ofrer et uskyldig menneske.
Hvem er det som har ofret uskyldige i vår tid?
Er ikke det terroristene da?

Jeg kjemper med disse tilsynelatende kontrastene i det kristne gudsbilde. Det gamle testamentet kan være vanskelig å møte her. For samtidig som det finnes det en rød tråd i Det gamle testamentet, er det også teologisk uenighet innad i det.

For eksempel så sier Gud i loven at alle førstefødte barn skal ofres til ham (jf. 2. Mos 13,2; 22,29). Dermed oppstår det ulike tolkninger blant profetene i gammeltestamentet om hvordan disse menneskeofferordene fra Gud skal forstås. Jeremia mente det var Baal som lurte dem (jf. Jer 32,35), mens Esekiel mente Gud sa dette for å vise at det var det motsatte som var Guds vilje. Poenget er at israelittene ikke klarer å vende seg av med menneskeofring ettersom de er så påvirket av nabofolkenes tillit til Guds favør om de gjorde menneskeofringer.

Uansett, det var ikke Guds vilje å ofre et mennesket som liksom skulle tilfredsstille hans vrede.

Hvordan skal vi da forstå at Jesu død var med i Guds redningsplan for verden?

Husk at øverstepresten talte fra en posisjon av svik og ondskap, da han foreslo å drepe ett menneske for å redde resten av folket. Men så slenger Johannes inn en kommentar til dette utsagnet: ”Dette sa han fordi han profeterte om Guds plan”.

Heri ligger kjernen av svaret på spørsmålet: Det var menneskenes ondskap som førte til drapet på Jesus.

Det var ikke Gud som gjorde det, men menneskene.

Likevel var det Guds vilje at det måtte skje. Gud gav sin eneste Sønn til verden, mens Jesus gav sitt liv for verden. Det er det Johannes sier i sitt evangelium.

Spørsmålet er om drapet på Jesus var uunngåelig? Visste Faderen og Sønnen at dette måtte føre til drap?

Jesus visste at skulle han demonstrere sann makt, så kunne han ikke ta makt over menneskene for å forhindre sin egen død. Hvis det skulle vise seg at lederne ville ta livet av ham, så måtte han la være å ta makt over dem, for bare slik ville verden se at Guds makt er kjærlighet; en grenseløs respekt for individenes frie valg. Hadde han tvunget dem til å tro, så hadde vi ikke hatt en Gud som elsket verden med uendelig respekt for våre frie valg.

Jesus demonstrerte Gud makt gjennom evig mildhet og godhet.

Han kunne slengt seg utfor tempelet den gang djevelen fristet ham og latt englene bære ham frem for øynene på alle de ledende jødene.

Han kunne latt seg krone til konge av folket da han mettet fem tusen med to fisk og fem brød.

Han kunne tatt politisk makt da han red inn på eselet i Jerusalem.

Han kunne latt englene knuse romerne og Det høye råd da de ville torturere og korsfeste ham.

Men hadde han gjort noe av dette, så ville ikke vår Gud vært kjærlighetens Gud,

men overgriperens Gud.

Gud demonstrerte at han ikke er overgriperen, da Gud lot seg selv bli grepet.

Gud demonstrerte at han ikke er voldelig, da Gud lot volden ramme seg selv.

Gud demonstrerte at han ikke er maktmisbrukeren, da Gud lot seg selv bli misbrukt.

Da Gud lot være å forgripe seg på vår frie vilje, ble det til spott for ham.

Da Gud lot være å bruke vold, ble det til sår for ham.

Da Gud lot være å bruke makt, ble det til død for ham. 

Det var dette Jesus gjorde hele sitt liv: Ved å vise selvutgivende kjærlighet og omsorg ble fysisk syke friske og som onde ånder ble underlegenhet, mismot og traumer drevet ut av folk. Jesu død på korset viser bare hva som er de ytterste konsekvensene av Guds godhet.

Vi kan ikke distansere oss fra Det høye rådets onde planer og si det ville jeg aldri gjort.

Vi kan ikke distansere oss fra nazistene som fant en syndebukk i jødene og si det kunne vi aldri gjort.

For hvert elev som blir mobbet på skolen, for hver lærer eller avdelingsleder som baksnakkes og for hver politiker som sjikaneres, fortsetter vi å opprettholde de destruktive kreftene i verden. Hver gang vi prøver å skylde på andre for å finne syndebukker for våre problemer, så viderefører vi det destruktive mønsteret.

Vi gjør det alle i mer eller mindre grad.

De jødiske lederne klamret seg til de gamle ordningene, men i år 70 ble tempelet ødelagt og prestenes forsvant ut av historien, mens fariseerne, de lærde jødene, lagde en ny jødedom konsentrert rundt loven. Selve kjernen i jødedommen har vært borte i snart 2000 år.

Når Jesus kalles øversteprest som gikk i gjennom himlene, så er det fordi hans død og oppstandelse sprenger alle kategorier for det jødedommen kunne ramme. Denne øverstepresten er Guds egen Sønn som ble et menneske og derfor kjenner oss på våre premisser, men han var fullkommen kjærlighet.

Han er tempelet, kongen, øverstepresten, profeten og mer enn vi kan sette ord på, og han kom til jorden fordi han ville slå følge med oss for å vise oss veien hjem til universets skaper.

Derfor kan vi med stor frimodighet komme frem for Gud, for nå vet vi at han elsker oss med en ubetinget kjærlighet. Hva som skjedde med verden da han døde og oppsto fra de døde er et mysterium vi aldri vil kunne forstå, men en ting vet vi: Jesu død og oppstandelse gjorde at veien til Gud ble åpnet for hele verden, også til oss som bor her i Norge, er så langt borte fra Jesu eget hjemland i Israel.  

Bønn: Takk for at du, Jesus, var villig til å bli et mennesket med alt det innebar. Takk for at du var villig til å bringe det guddommelige livet til en verden preget av destruktive tanker og handlinger, ettersom det innebar en grusom skjebne for deg. Takk for at vi har fått se et nytt liv gjennom ditt liv. Hjelp oss til å se mer av hva du har gjort for oss, slik at ditt liv blir videreført fra generasjon til generasjon og til stadig nye kulturer.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd

som var og er og blir en sann Gud

fra evighet til evighet

Amen!

---

[i] 14 Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. 16 La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

[ii] 1 En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»
   

3 Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?» 8 Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.
   

9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin. 11 Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» 12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» 13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin. 14 Abraham kalte dette stedet « Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

[iii] 45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 47 Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

[iv] 1 Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2 Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året. 3 Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. 4 Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. 5 Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje. 6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. 7 Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det. 8 Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter. 9 Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. 10 Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp. 11 Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. 12 Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. 13 Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. 14 Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.
   

15 I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den første til den sjuende dagen, skal støtes ut fra Israel. 16 Den første dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuende dagen skal dere også holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17 Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for på denne dagen førte jeg hærene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.
   

18 Fra kvelden den fjortende dagen i den første måneden til kvelden den tjueførste dagen i samme måned skal dere spise usyret brød. 19 I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal støtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller født i landet. 20 Dere må ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brød.
   

21 Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! 22 Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. 23 For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. 24 Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. 25 Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. 26 Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? 27 skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» Da bøyde folket seg til jorden og tilba. 28 Så gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om, det gjorde de.