Prekentekst: Evangeliet etter
Lukas 24,1-9[i]
GT-tekst: Salmenes bok 118,14-24[ii]
Brevtekst: Paulus´ første brev til
Korinterne 15,1-11[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter
Matteus 28,1-10[iv]
Han er oppstanden!
Ja, sannelig han er oppstanden!
Svimmelheten er total!
Kvinnene og disiplene er øre.
Hva er det som har skjedd?
Han har stått opp,
den korsfestede har stått opp!
Har han kjempet mot døden og
vunnet?
Det er umulig!
For de som trodde at Jesus overvant
døden på langfredag, kan jeg opplyse om det ikke var før påskedag at døden ble
overvunnet.
En som dør overvinner ikke døden,
men en som blir levende selv om
personen er død,
den har virkelig overvunnet døden!
Men i retro- og teologisk perspektiv
er det lurt å holde Jesu død og oppstandelsen sammen.
Når Johannes skrev i sitt
evangelium at Jesu siste ord på korset var:
”Det er fullbrakt!”,
så var det et teologisk utsagn.
De tre andre evangeliene er
tettere på hva som skjedde historisk, mens Johannes ikke er så opptatt av og
være historisk korrekt, men teologisk korrekt.
Han forteller om Jesu død på
korset med oppstandelsen som et faktum.
*
Vi må ikke la oss forlede til å
tro at Jesu oppstandelse fra graven var lik den oppvekkelsen vi leste Jesus
gjorde med den mannen som hadde ligget og råtnet i graven i fire dager.
Jesu oppstandelsen er noe
fundamentalt annerledes.
Det var en oppstandelsen,
ikke en oppvekkelse.
Den døde mannen, Lasarus, som
Jesus vekket opp fra de døde ble biologisk regenerert. Forråtnelsen trakk seg
tilbake og sykdommen forlot kroppen.
Men Lasarus døde igjen som gammel
mann.
Jesus derimot ble ikke vekket opp
fra døden, nei han bærer døden i sin kropp fremdeles;
han er fremdeles den korsfestede.
Flerrene i ryggen fra piskeslagene
ble ikke lukkede arr;
hullene i hendene og føttene, fra
naglene som festet ham til korset, ble ikke borte;
krateret i siden fra spydet, som
ble stukket inn slik at blod og vann fosset ut, står på vidt gap.
Jesus er en død mann,
som er levende:
Han ble noe nytt!
Lasarus ble ikke noe nytt, men
bare levende slik han var før han døde for så å dø igjen.
Jesus derimot,
han ble noe nytt.
Ja, han beholdt den fysiske kroppen
sin,
likevel en kropp verden aldri har
sett eller hørt om før:
Han ble:
en ny skapning!
I sin kropp bærer han døden, men
er levende fordi Gud reiste ham opp fra døden.
Når kristne sier at Jesus har
overvunnet døden, så er det ikke snakk om en gjenopplivning.
Nei, her taler vi om en som bærer døden
i sin kropp, men likevel lever!
Derfor kan han aldri dø igjen.
Var det en opplivning, så var ikke
døden beseiret.
For døden er slutten på alt.
Det finnes ikke noe mer endelig
enn døden.
Men hvis en mann bærer døden i seg,
men likevel lever,
da er dødens endelighet
overvunnet.
Den som er død, men likevel er
levende
har da evig liv.
Det er ved dette punkt at
fortellingen om Jesus når absurde høyder.
Det her faller utenfor hele
universets erfaringsverden.
Ingen døde er levende!
Ved sitt liv demonstrerte Jesus en
fullkommen kjærlighet som gir meg tillit til at dette kan ha vært Gud selv.
Og nå begynner tanken å bli
svimmel:
Da betyr det at Gud har tatt vår
død opp i seg!
Ved Jesu oppstandne og korsfestede
kropp er menneskets dødelighet blitt en del av Guds vesen.
Men gjennom Jesus, som er både Gud
og menneske, er jordens dødelighet blitt levende i Gud.
Ved dette fenomenet har alle paver,
kirkefedre, biskoper, prester, vanlige folk: katolikker, ortodokse og
protestanter mistet pusten, falt på kne og utropt:
”O, store mysterium!”
På denne historiske hendelsen
hviler hele kristendommens troverdighet.
Denne historiske hendelsen markerer den kristne troens fødsel.
Det er ved dette punkt i
fortellingen om Jesus at den kristne tro står og faller.
Enhver som avviser denne hendelsen, avviser også det Jesus representerer i den kristne troen.
For enhver som fortsatt vil ha
tillit til Jesu liv kreves det nå et ”leap of faith”: et trossteg.
Denne ekstraordinære tilliten, som
vi kaller å tro, har Jesus lovet å gi til alle som ber ham om det.
*
Hva betyr det at Paulus skrev at
Jesus døde for våre synder?
Resultatene av de destruktive
kreftene ender til slutt med døden, enten det er universets ubalanse eller
menneskers ukjærlighet. De destruktive kreftene som bryter verden ned
biologisk/fysisk og psykisk er et system vi alle er en del av,
og ikke kommer ut av.
De endelige resultatene av de
destruktive kreftene er død,
det gjelder både biologisk og
psykologisk.
Da Jesus sto opp fra de døde
avslørte han at Gud ikke ønsket å straffe noen for å medvirke i de destruktive
kreftene:
De kreftene som forbryter seg på
det Gud har skapt.
For ethvert gudskapt menneske vi
har såret;
enhver løgn vi har ødelagt noen
med;
ethvert ord vi har nedbrutt et
annet menneske med;
enhver levende gudskapt ting vi
har ødelagt gjennom våre handlinger og
enhver person vi har tråkket på,
så holder Gud det ikke mot oss.
Det er dette Paulus mener med at
Kristus døde for syndene våre.
Ved å oppstå fra døden overvant Jesus
døden og dermed også de endelige resultatene av de destruktive kreftene.
Slikt lagde han en vei ut av – og
en vei gjennom alt det destruktive vi har gjort oss skyldige i,
eller en vei gjennom det Bibelen
kaller synd.
En vei gjennom synden.
En vei gjennom døden.
En vei som heter tilgivelse.
Alle som har gjort seg skyldig ved
å medvirke i verdens destruktive krefter, trenger ikke lenger være redd for
straff eller død.
Alle som vil gå på tilgivelsens
vei har fripass.
Det kreves ingen egen innstats
eller gode gjerninger for å veie opp det gale som er gjort.
Tilgivelsen er gitt som ren og
skjær gave ved Jesu liv, død og oppstandelse:
Det er dette som kalles nåde.
*
Da Jesus ikke hevnet seg på sine
mordere eller tok de skyldige,
forteller han også at han skulle
være det siste offeret.
Nå er det nok ofring!
Slutt med å inngå i dette
destruktive mønsteret!
Jesus er bare ett offer blant
mange millioner offer,
og han identifiserer seg også med alle
andre offer.
Hvis han var Gud så viser det også
at Gud ikke vil ha offer.
Heller ikke den jødiske dyreofferordningen
var etter Guds vilje, ifølge de første kristne. Hebreerbrevets forfatter, som
skrev en av de nytestamentlige brev, siterer fra Det gamle testamentet og sier
det slik:
”Slaktoffer og offergave ville du
(Gud) ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer
hadde du ingen glede i… Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke
lenger noe offer for synd”.[1]
Jesus viser at Gud alltid er på
offerets side:
alltid på den svakestes side.
Alle ofrer vi hverandre og blir
selv ofret;
vi undertrykker alle hverandre i
mer eller mindre grad og vi blir alle undertrykt.
Vi påfører andre skam og blir selv
skamfulle,
og vi påfører andre skyld og er
selv blitt skyldige.
Når vi stadig gjør skyldebukker ut
av hverandre, ved alltid å trenge noen å skylde på når ting ikke går slik vi
hadde planlagt, påminner vi oss selv om at de destruktive kreftene er tilstede i våre liv og i våre
relasjoner.
Ved å feste blikket på det offeret
Jesu ble til, påminner vi oss om det motsatte:
Ofringer er meningsløse!
Gud vil ikke ha offer!
Når det ikke lenger er noen vits å
finne en skyldebukk eller syndebukk for det som går galt i våre liv, forsvinner det
destruktive fra våre medmenneskelige relasjoner.
Da vil den makten som gjør at det
blir splid mellom oss mennesker være borte.
Likevel, helt borte kan det aldri bli
på denne siden av døden.
Selv om vi ikke ennå er døde og
gjort levende sammen med Jesus, kan vi allerede nå regne oss som døde for oss
selv, men levende for Gud. I praksis betyr det at vi slutter hevde vår egen
rett (vi er jo døde), men kjemper for å fremme omsorg, godhet og tilgivelse for
alle og alt vi møter (for Gud vil alle vel).
Det er dette vi kristne kaller å
være
en ny skapning.
Vi begynner allerede her og nå å
regne oss lik den oppstandne Jesus Kristus:
døde fra de destruktive kreftene
som preger oss
- altså døde fra synden -
men levende for Gud.
I lys av å være en ny skapning med
Jesus, vil vi forstå hva dåpen egentlig innebærer,
hva nattverden betyr,
meningen med bønn,
hvorfor vi feirer gudstjeneste
hver søndag
og hvor den kristne moral og etikk
henter sin motivasjon og styrke fra.
Utdypende hva dette innebærer i
praksis vil siste halvdel av kirkeåret ta for seg, i den tiden som kalles for
treenighetstiden, (starter 15.6.14).
*
Påskedagen er alle kirkeårsdagers
kirkeårsdag og alle søndagers søndag.
Søndagen ble fort de kristnes
helligdag. (Jødenes sabbaten var den gang og er fremdeles lørdagen). I Bibelen
kalles søndagen for Herrens dag,
fordi det var denne dagen Jesus sto opp fra de døde.[2]
Så hvis du lurer på hvorfor
kristne feirer gudstjeneste på søndagen, er det fordi Jesus sto opp fra de døde
den dagen.
Alle gudstjenester er i sitt vesen
en oppstandelsesfest!
Derfor begynte gudstjenestene i
tidlig kristen tid med at gudstjenesteleder ropte og menigheten svarte:
”Han er oppstanden!”
”Ja, sannelig han er oppstanden!”
Bønn:
Kjære Gud la oss få tilliten som
gir oss tro på at du reiste Jesus opp fra de døde!
Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige ånd,
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen.
[i] 1 Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til
graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. 2 Da så de at steinen var rullet fra graven. 3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. 4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto
det to menn hos dem i skinnende klær. 5 Kvinnene
ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem:
«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? 6 Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa
til dere mens han ennå var i Galilea: 7 ‘Menneskesønnen
skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen
skal han stå opp.’» 8 Da husket de hans ord. 9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt
dette til de elleve og til alle de andre.
[ii] 14 Herren er min styrke og min
sang,
han er blitt min
frelse.
15 Hør, det er jubel og
seiersrop
i de
rettferdiges telt!
Herrens høyre
hånd gjør
storverk,
16 Herrens høyre hånd løfter
opp.
Herrens høyre
hånd gjør
storverk.
17 Jeg skal ikke dø, men
leve
og fortelle om
Herrens
gjerninger.
18 Hardt har Herren tuktet
meg,
men han overga
meg ikke til
døden.
19 Lukk rettferds porter opp for
meg,
jeg vil gå inn
og prise
Herren!
20 Dette er Herrens
port,
her går de
rettferdige
inn.
21 Jeg priser deg fordi du svarte
meg,
du ble min
frelse.
22 Steinen som bygningsmennene
vraket,
er blitt
hjørnestein.
23 Dette er Herrens eget
verk,
underfullt er
det i våre
øyne.
24 Dette er dagen som Herren har
gjort;
la oss juble og
glede oss på den!
[iii] 1 Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg
forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. 2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder
fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til
tro. 3 For først og fremst overga jeg
til dere det jeg selv har tatt
imot,
at Kristus døde
for våre synder etter
skriftene,
4 at han ble
begravet,
at han sto opp
den tredje dagen etter
skriftene,
5 og at han viste seg for Kefas
og deretter for de tolv.
6 Deretter viste han seg for mer
enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er
sovnet inn. 7 Deretter viste han seg for
Jakob, deretter for alle apostlene. 8 Aller
sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9 For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke
verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde
mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det
vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Men enten det er jeg eller de andre – dette
forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.
[iv] 1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den
første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til
graven. 2 Med ett ble det et kraftig
jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet
steinen til side og satte seg på den. 3 Han
var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble
liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa
til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa.
Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd
dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han
går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg
sagt dere det.»
8 Da skyndte de seg bort fra
graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De
gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine
brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar