søndag 20. april 2014

Påskedag – Troens fødsel




Prekentekst: Evangeliet etter Lukas 24,1-9[i]
GT-tekst: Salmenes bok 118,14-24[ii]
Brevtekst: Paulus´ første brev til Korinterne 15,1-11[iii]
Fortellertekst: Evangeliet etter Matteus 28,1-10[iv]

Han er oppstanden!
Ja, sannelig han er oppstanden!

Svimmelheten er total!
Kvinnene og disiplene er øre.
Hva er det som har skjedd?
Han har stått opp,
den korsfestede har stått opp!
Har han kjempet mot døden og vunnet?
Det er umulig!

For de som trodde at Jesus overvant døden på langfredag, kan jeg opplyse om det ikke var før påskedag at døden ble overvunnet.
En som dør overvinner ikke døden,
men en som blir levende selv om personen er død,
den har virkelig overvunnet døden!
Men i retro- og teologisk perspektiv er det lurt å holde Jesu død og oppstandelsen sammen.
Når Johannes skrev i sitt evangelium at Jesu siste ord på korset var:
”Det er fullbrakt!”,
så var det et teologisk utsagn.
De tre andre evangeliene er tettere på hva som skjedde historisk, mens Johannes ikke er så opptatt av og være historisk korrekt, men teologisk korrekt.
Han forteller om Jesu død på korset med oppstandelsen som et faktum.  

*

Vi må ikke la oss forlede til å tro at Jesu oppstandelse fra graven var lik den oppvekkelsen vi leste Jesus gjorde med den mannen som hadde ligget og råtnet i graven i fire dager.
Jesu oppstandelsen er noe fundamentalt annerledes.
Det var en oppstandelsen,
ikke en oppvekkelse.

Den døde mannen, Lasarus, som Jesus vekket opp fra de døde ble biologisk regenerert. Forråtnelsen trakk seg tilbake og sykdommen forlot kroppen.
Men Lasarus døde igjen som gammel mann.
Jesus derimot ble ikke vekket opp fra døden, nei han bærer døden i sin kropp fremdeles;
han er fremdeles den korsfestede.
Flerrene i ryggen fra piskeslagene ble ikke lukkede arr;
hullene i hendene og føttene, fra naglene som festet ham til korset, ble ikke borte;
krateret i siden fra spydet, som ble stukket inn slik at blod og vann fosset ut, står på vidt gap.
Jesus er en død mann,
som er levende:
Han ble noe nytt!
Lasarus ble ikke noe nytt, men bare levende slik han var før han døde for så å dø igjen.
Jesus derimot,
han ble noe nytt.
Ja, han beholdt den fysiske kroppen sin,  
likevel en kropp verden aldri har sett eller hørt om før:
Han ble:
en ny skapning!

I sin kropp bærer han døden, men er levende fordi Gud reiste ham opp fra døden.
Når kristne sier at Jesus har overvunnet døden, så er det ikke snakk om en gjenopplivning.
Nei, her taler vi om en som bærer døden i sin kropp, men likevel lever!
Derfor kan han aldri dø igjen.
Var det en opplivning, så var ikke døden beseiret.
For døden er slutten på alt.
Det finnes ikke noe mer endelig enn døden.
Men hvis en mann bærer døden i seg, men likevel lever,
da er dødens endelighet overvunnet.
Den som er død, men likevel er levende
har da evig liv.
Det er ved dette punkt at fortellingen om Jesus når absurde høyder.
Det her faller utenfor hele universets erfaringsverden.
Ingen døde er levende!

Ved sitt liv demonstrerte Jesus en fullkommen kjærlighet som gir meg tillit til at dette kan ha vært Gud selv.
Og nå begynner tanken å bli svimmel:
Da betyr det at Gud har tatt vår død opp i seg!
Ved Jesu oppstandne og korsfestede kropp er menneskets dødelighet blitt en del av Guds vesen.
Men gjennom Jesus, som er både Gud og menneske, er jordens dødelighet blitt levende i Gud. 
Ved dette fenomenet har alle paver, kirkefedre, biskoper, prester, vanlige folk: katolikker, ortodokse og protestanter mistet pusten, falt på kne og utropt:
”O, store mysterium!”
På denne historiske hendelsen hviler hele kristendommens troverdighet. 
Denne historiske hendelsen markerer den kristne troens fødsel.

Det er ved dette punkt i fortellingen om Jesus at den kristne tro står og faller.
Enhver som avviser denne hendelsen, avviser også det Jesus representerer i den kristne troen. 
For enhver som fortsatt vil ha tillit til Jesu liv kreves det nå et ”leap of faith”: et trossteg.
Denne ekstraordinære tilliten, som vi kaller å tro, har Jesus lovet å gi til alle som ber ham om det. 

*

Hva betyr det at Paulus skrev at Jesus døde for våre synder?  
Resultatene av de destruktive kreftene ender til slutt med døden, enten det er universets ubalanse eller menneskers ukjærlighet. De destruktive kreftene som bryter verden ned biologisk/fysisk og psykisk er et system vi alle er en del av,
og ikke kommer ut av.
De endelige resultatene av de destruktive kreftene er død,
det gjelder både biologisk og psykologisk.   

Da Jesus sto opp fra de døde avslørte han at Gud ikke ønsket å straffe noen for å medvirke i de destruktive kreftene:
De kreftene som forbryter seg på det Gud har skapt.
For ethvert gudskapt menneske vi har såret;
enhver løgn vi har ødelagt noen med;
ethvert ord vi har nedbrutt et annet menneske med;
enhver levende gudskapt ting vi har ødelagt gjennom våre handlinger og
enhver person vi har tråkket på,
så holder Gud det ikke mot oss.

Det er dette Paulus mener med at Kristus døde for syndene våre.
Ved å oppstå fra døden overvant Jesus døden og dermed også de endelige resultatene av de destruktive kreftene.
Slikt lagde han en vei ut av – og en vei gjennom alt det destruktive vi har gjort oss skyldige i,
eller en vei gjennom det Bibelen kaller synd.
En vei gjennom synden.
En vei gjennom døden.
En vei som heter tilgivelse.   
Alle som har gjort seg skyldig ved å medvirke i verdens destruktive krefter, trenger ikke lenger være redd for straff eller død.
Alle som vil gå på tilgivelsens vei har fripass.
Det kreves ingen egen innstats eller gode gjerninger for å veie opp det gale som er gjort.
Tilgivelsen er gitt som ren og skjær gave ved Jesu liv, død og oppstandelse:
Det er dette som kalles nåde.

*

Da Jesus ikke hevnet seg på sine mordere eller tok de skyldige,
forteller han også at han skulle være det siste offeret.
Nå er det nok ofring!
Slutt med å inngå i dette destruktive mønsteret!
Jesus er bare ett offer blant mange millioner offer,
og han identifiserer seg også med alle andre offer.
Hvis han var Gud så viser det også at Gud ikke vil ha offer.
Heller ikke den jødiske dyreofferordningen var etter Guds vilje, ifølge de første kristne. Hebreerbrevets forfatter, som skrev en av de nytestamentlige brev, siterer fra Det gamle testamentet og sier det slik:

”Slaktoffer og offergave ville du (Gud) ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i… Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd”.[1]     

Jesus viser at Gud alltid er på offerets side:
alltid på den svakestes side.
Alle ofrer vi hverandre og blir selv ofret;
vi undertrykker alle hverandre i mer eller mindre grad og vi blir alle undertrykt.
Vi påfører andre skam og blir selv skamfulle,
og vi påfører andre skyld og er selv blitt skyldige.
Når vi stadig gjør skyldebukker ut av hverandre, ved alltid å trenge noen å skylde på når ting ikke går slik vi hadde planlagt, påminner vi oss selv om at de destruktive kreftene er tilstede i våre liv og i våre relasjoner.
Ved å feste blikket på det offeret Jesu ble til, påminner vi oss om det motsatte:
Ofringer er meningsløse!
Gud vil ikke ha offer!
Når det ikke lenger er noen vits å finne en skyldebukk eller syndebukk for det som går galt i våre liv, forsvinner det destruktive fra våre medmenneskelige relasjoner.
Da vil den makten som gjør at det blir splid mellom oss mennesker være borte.
Likevel, helt borte kan det aldri bli på denne siden av døden.

Selv om vi ikke ennå er døde og gjort levende sammen med Jesus, kan vi allerede nå regne oss som døde for oss selv, men levende for Gud. I praksis betyr det at vi slutter hevde vår egen rett (vi er jo døde), men kjemper for å fremme omsorg, godhet og tilgivelse for alle og alt vi møter (for Gud vil alle vel).
Det er dette vi kristne kaller å være
en ny skapning.
Vi begynner allerede her og nå å regne oss lik den oppstandne Jesus Kristus:
døde fra de destruktive kreftene som preger oss
- altså døde fra synden -
men levende for Gud.
I lys av å være en ny skapning med Jesus, vil vi forstå hva dåpen egentlig innebærer,
hva nattverden betyr,
meningen med bønn,
hvorfor vi feirer gudstjeneste hver søndag
og hvor den kristne moral og etikk henter sin motivasjon og styrke fra.
Utdypende hva dette innebærer i praksis vil siste halvdel av kirkeåret ta for seg, i den tiden som kalles for treenighetstiden, (starter 15.6.14).

                                                                        *

Påskedagen er alle kirkeårsdagers kirkeårsdag og alle søndagers søndag.
Søndagen ble fort de kristnes helligdag. (Jødenes sabbaten var den gang og er fremdeles lørdagen). I Bibelen kalles søndagen for Herrens dag, fordi det var denne dagen Jesus sto opp fra de døde.[2]
Så hvis du lurer på hvorfor kristne feirer gudstjeneste på søndagen, er det fordi Jesus sto opp fra de døde den dagen.
Alle gudstjenester er i sitt vesen en oppstandelsesfest!
Derfor begynte gudstjenestene i tidlig kristen tid med at gudstjenesteleder ropte og menigheten svarte:

”Han er oppstanden!”
”Ja, sannelig han er oppstanden!”

Bønn:
Kjære Gud la oss få tilliten som gir oss tro på at du reiste Jesus opp fra de døde!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
som var og er og blir en sann Gud
fra evighet til evighet.
Amen.



[1] Hebreebrevet 10,5-6.18
[2] Johannes Åpenbaringen 1,10



[i] 1 Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. 2 Da så de at steinen var rullet fra graven. 3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. 4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. 5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? 6 Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: 7 ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» 8 Da husket de hans ord. 9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

[ii] 14 Herren er min styrke og min sang,
          
han er blitt min frelse.
          
   

15 Hør, det er jubel og seiersrop
          
i de rettferdiges telt!
          
Herrens høyre hånd gjør storverk,
          
   

16 Herrens høyre hånd løfter opp.
          
Herrens høyre hånd gjør storverk.
          
   

17 Jeg skal ikke dø, men leve
          
og fortelle om Herrens gjerninger.
          
   

18 Hardt har Herren tuktet meg,
          
men han overga meg ikke til døden.
          
   

19 Lukk rettferds porter opp for meg,
          
jeg vil gå inn og prise Herren!
          
   

20 Dette er Herrens port,
          
her går de rettferdige inn.
          
   

21 Jeg priser deg fordi du svarte meg,
          
du ble min frelse.
          
   

22 Steinen som bygningsmennene vraket,
          
er blitt hjørnestein.
          
   

23 Dette er Herrens eget verk,
          
underfullt er det i våre øyne.
          
   

24 Dette er dagen som Herren har gjort;
          
la oss juble og glede oss på den!

[iii] 1 Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. 2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. 3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
          
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
          
   

4 at han ble begravet,
          
at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
          
   

5 og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

6 Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7 Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8 Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9 For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.

[iv] 1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
   
8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar